Archive Page 3

Er likestilling et kulturpolitisk mål?

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

Reklamer

Om baken og smaken

”Når ble Marianne Aulie kunstner?” spør humorist Lars Mjøen i et leserinnlegg i Aftenposten, 27.09.10. Han avslører at han har latt seg provosere av at Aulie har gjort sine klovnemotiver kjent gjennom ulike mediestunts – ofte mer eller mindre avkledd – og at hun stadig tituleres som kunstner.

Avisinnlegget tar opp flere spørsmål som vekker interessen til en kulturforsker. Hvorfor blir Mjøen provosert? Hvorfor kan ikke alle som oppfatter seg selv som kunstnere få være det? Hva er det som definerer kunstnerne? Hvem har makt og autoritet til å definere grensen mellom kunst og ikke-kunst, god og dårlig, høyverdig og lavverdig kunst? Dette handler vel om smak og behag – og er ikke smaken som baken?

I dagligtalen, når vi snakker om kunstnere som skaperne og utøverne innenfor billedkunst, litteratur, teater, dans og musikk, bruker vi (bevisst eller ubevisst) konkrete kriterier. I støtteordninger til kunstnere er det nødvendig å avgrense kunstnerbegrepet etter helt faste kriterier. Likeledes krever forskning på kunstnere gjennomtenkte definisjoner. Å oppfatte seg selv som kunstner er altså som regel ikke nok. I tillegg skal en gjerne bruke nok tid på kunstnerisk arbeid, ha inntekt fra kunstnerisk arbeid, ha formell kunstutdannelse og/eller være medlem i kunstnerorganisasjoner. Kunstverket skal være av en viss kvalitet, og ikke minst skal en ha anerkjennelse for sitt arbeid. Og da menes anerkjennelse fra de rette personene – fra andre kunstnere, et kunstkyndig publikum, fra kritikere, kuratorer og andre kunstfaglige eksperter.

Det er med andre ord ikke alle og enhver som får være med å definere hvem kunstnerne er. At Marianne Aulie kalles kunstner selv om hun angivelig ikke har fått anerkjennelsen fra riktig hold, reagerer altså Lars Mjøen på. Han spør seg blant annet om Aulie ble kunstner som følge av at ”[…] nyrike personer […] hørte rykter om at klovnene visstnok ble sprøytet med dyr årgangschampagne, og derfor syntes det var helt greit å kjøpe dem for helt absurde summer?” Dette sitatet representerer det tradisjonelle, romantiske synet på kunst og kunstnere: En kunstner skal ikke primært tjene penger på kunsten sin. De skal helst sulte og lide for kunsten, i hvert fall inntil de har blitt anerkjent som kunstnere. Og at såkalt nyrike personer bruker ”helt absurde summer” på kunst som ikke er anerkjent som kunst, er vulgært.

I følge Bourdieu henger smaksforskjeller nøye sammen med klasseforskjeller. Borgerskapet definerer hva som er fornem, verdifull og god smak, og tar samtidig avstand fra smaken til de lavere klassene. Det er den borgerlige smak som er den legitime, mens den folkelige smaken ses på som vulgær. Borgerskapets distingverte væremåte innebærer dermed også undertrykkelse av den folkelige smaken. På den måten er kunsten med på å opprettholde klasseskillene og dermed maktforholdene i samfunnet. Ut fra et slikt perspektiv kan vi si at Mjøens kunstsyn er undertrykkende.

Samtidig er det slik at definisjonen av kunstner er i stadig endring. De tradisjonelle skillene mellom høy og lav kunst, kunst og ikke-kunst og mellom kunstner og ikke-kunstner er ikke lenger like tydelige. Kanskje er det slik at smak i mindre grad enn tidligere uttrykker sosial tilhørighet og at sosiale distinksjoner i form av kulturelle uttrykk er mindre framtredende enn før.

Mjøens uttalelser representerer et romantisk kunstsyn som opphøyer den unike og genierklærte kunstneren. Samtidig vektlegger han at kvalifiserte instanser skal anerkjenne noe som kunst og noen som kunstnere. Spørsmålet er hvordan dette synet lar seg forene med nye kunstuttrykk og nye kunstnerroller hvor de tradisjonelle skillene ikke lenger er gyldige? Kanskje er Mjøens syn på kunstneren ikke lenger undertrykkende, men avleggs?

MTH

Når bukken forsker på havresekken

I juni i år inviterte kulturminister Anniken Huitfeldt forskningsmiljøer til et dialogmøte om forskning og kulturpolitikk. Dette var både prisverdig og på høy tid. Huitfeldt innledet hele seansen med en innrømmelse av at Kulturdepartementet var blant de aller dårligste i klassen (= regjeringen) når det gjaldt å bestille og bruke forskning. Det hadde og har hun rett i. I rene kroner er Kulturdepartementet helt i bunnen av listen over hvilke beløp departementene årlig investerer i forskning. Huitfeldts invitasjon til dialog og innrømmelse av manglende satsning ga et visst håp for de av oss som arbeider nettopp med å opprettholde og videreutvikle et fagmiljø innenfor kulturpolitisk forskning.

Det ga også et lignende håp da Norsk kulturråd i sin årsrapport til departementet uttrykte bekymring for at det ble satset alt for lite på å bygge opp sterke og uavhengige forskningsmiljøer med kompetanse på kulturpolitikk. At Kulturrådet i sin taktiske svartmaling malte over miljøer som mente seg kompetente, får heller så være.

I de siste ukene har det samtidig dukket opp tre eksempler der disse to nøkkelinstitusjonene for det norske kulturlivet ikke nødvendigvis gjør som de prediker. Snarere tvert i mot. Det gjør oss langt mer bekymret enn håpefulle for den uavhengige kulturpolitikkforskningens fremtid:

Eksempel 1: Norsk kulturråd har i en tid varslet at de skulle sette i gang en større utredning av det norske scenekunstfeltet. Det var nokså overraskende når Kulturrådet i august meldte om at den kommende utredningen skulle gjennomføres av rådets foregående scenekunstkonsulent, under utredningsperioden knyttet til rådets FoU-avdeling.

Eksempel 2: Det har lenge vært klart at knutepunktfestivalene skal evalueres. Det har imidlertid vært svært uklart både hvordan denne evalueringen skal foregå, hvem som skal foreta den og hvordan den skal gjennomføres. I et oppslag i Dagbladet om mulig knutepunktstatus også for en countryfestival ble det noe klarere. Kulturdepartementet skal (etter alt å dømme) i samråd med Kulturrådet og med et evalueringsopplegg fra interesseorganisasjonen Norske Festivaler sette i gang en evaluering av utvalgte knutepunktfestivaler.

Eksempel 3: Det ble nylig meldt på ballade.no at Kulturdepartementet skal sette i gang en gjennomgang av Rikskonsertene, under ledelse av departementets egen statssekretær Lubna J. Fjell. Dette skjer et drøyt halvår etter rapporten fra DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT) om Rikskonsertene, som forøvrig også var et omdiskutert eksempel på at Kulturdepartementet bestilte en gjennomgang fra en annen del av regjeringsapparatet. (DIFI er underlagt Fornyingsdepartementet).

Ingen av disse ferske eksemplene er betryggende i forhold til behovet for en kontinuerlig kunnskapsutvikling og kompetansebygging på det kulturpolitiske fagfeltet. De nevnte eksemplene holder forskningsmiljøer på en (kremt) armlengdes avstand. Det er samtidig viktig for utviklingen av den norske kulturpolitikken at det finnes frittstående og kritiske vurderinger av den. Når bukken både skal passe på og forske på sin egen havresekk, er den frie kunnskapsutviklingens fremste adelsmerker, uavhengighet og integritet, først i rekken av mulige ofre.

OMH/PM/HS/OKB/MTH

Kultur lønner seg – ikke?

Man får jevnlig høre at kultur lønner seg, at kultur skaper vekst, økonomisk lønnsomhet og arbeidsplasser. Samtidig hører man også jevnlig at kultur ikke lønner seg, fordi det ikke nødvendigvis skal lønne seg, på den økonomiske måten. Det skal derimot lønne seg på den måten man antar at kultur lønner seg – det gjør oss til helere mennesker. Slik vil en instrumentell og en ideell begrunnelse for kulturens viktighet ofte stå i motsetning til hverandre.

Samtidig har vi faktisk ikke så mye systematisk kunnskap om de såkalte kulturnæringenes reelle lønnsomhet i rene kroner. Nå vet vi imidlertid en del mer, siden Knut Vareide i Telemarksforsking har gjennomført en systematisk undersøkelse av lønnsomheten til alle kulturbedrifter som har levert inn regnskap til Brønnøysundregistrene. Til sammen dreier dette seg om over 13 000 foretak. Sammenlignet med de øvrige foretakene – over 154 000 – er tallene helt klare: Kulturbedrifter er systematisk og uten unntak mindre lønnsomme enn andre bedrifter i samme hovedbransje. Dette er oppsiktsvekkende entydige tall, og de skulle vise med all mulig tydelighet at kulturnæringer er mindre lønnsomme enn andre næringer. Hvorfor det er tilfellet, er imidlertid en annen skål.

En nærmere presentasjon av undersøkelsen til Vareide og de konkrete tallene følger nedenfor:

Lønnsomheten i kulturnæringene

Har kulturbedrifter svakere lønnsomhet enn andre bedrifter?

Det er flere grunner til å anta det:

Det å jobbe med kultur vil ofte være ansett som et gode i seg selv, gjennom økt selvrealisering i ulike former.  I et velstående samfunn som Norge med gode velferdsordninger, er det kanskje grunn til å anta at andelen som kan tenke seg å substituere personlig inntekt med selvrealisering er høy i forhold til andre land.  Dermed vil det kunne bli flere som prøver seg i kulturnæringene enn det det er marked for.  Lønnsomheten blir lav på grunn av overetablering.

Dersom selvrealisering er et eget motiv for næringsvirksomheten, vil en også kunne anta at de som driver kulturnæring i mindre grad tilpasser seg for å maksimere profitten. Lønnsomheten blir lav fordi kulturaktørene ikke tilpasser seg profittoptimalt.

De som driver kulturnæringer kan også tenkes å ha lavere forretningsmessig kompetanse enn næringsaktører i andre bransjer, og få lavere lønnsomhet av den grunn.

Det er dermed minst tre grunner til at kulturbedrifter kan tenkes å ha svakere lønnsomhet enn bedrifter som ikke har noe med kultur å gjøre.

Vi kan undersøke om hypotesen om lavere lønnsomhet hos kulturbedriftene faktisk stemmer, gjennom å sammenlikne lønnsomheten i kulturbedrifter med andre bedrifter.  Vi tar da utgangspunkt i regnskapspliktige virksomheter som har levert regnskap til Brønnøysundregistrene i 2008.

Som kulturbedrifter regner vi med de bedriftene som er innenfor de 83 næringsundergruppene vi har definert som kulturnæringer.  Vi ordner disse innenfor en dimensjon i henhold til de 12 ulike kategoriene vi har laget for kulturnæringene.  Vi teller bare med foretak som har omsetning.  Det er 13 399 slike foretak.  Disse kan vi sammenlikne med de øvrige 154 034 foretakene som er registrert i bransjer som vi ikke regner med til kulturområdet.  Vi ordner også hele utvalget i henhold til 13 ulike hovedbransjer.  På den måten kan vi sammenlikne hver enkelt kulturkategori med bedrifter innenfor den respektive hovedbransjen de tilhører.  Dette gir et bedre sammenlikningsgrunnlag, ettersom lønnsomheten varierer en del mellom hovedbransjene.

Vi kan nå telle opp hvor stor andel av disse ulike gruppene som har et positivt resultat før skatt i 2008.  Andelen lønnsomme foretak vil da gi en pekepinn på hvor lønnsom de ulike gruppene er.

I tabellen over kan vi se den prosentvise andelen lønnsomme foretak i alle kombinasjonene av kategorier og hovedbransjer.

Den første hovedbransjen (kolonnen) som inneholder kulturkategorier er hovedbransjen forlag og media.  65,2 prosent av foretak i de næringsundergruppene som ikke er definert som kulturbransjer har positivt resultat i 2008.  Blant foretak i denne hovedbransjen som er definert å tilhøre kulturkategorien film og foto er andelen betydelig lavere; 57,2 prosent.  Det samme gjelder kulturkategoriene fim foto og video med en lønnsomhetsandel på 58,8 prosent.  Kulturkategorien forlag og formidling har litt lavere lønnsomhetsandel, mens kulturkategorien radio og fjernsyn har en lønnsomhetsandel på bare 37,4 prosent.

Hovedbransjen forretningsmessig tjenesteyting har hele åtte ulike kulturkategorier blant sine næringsundergrupper.  Blant de som ikke tilhører kulturnæringer er hele 73,2 prosent lønnsomme, mens lønnsomheten i samtlige kulturkategorier ligger under.

Av de totalt 20 ulike gruppene med kulturforetak, er samtlige 20 grupper mindre lønnsomme enn utvalget foretak i samme hovedbransje som ikke er definert som kulturnæringer. Dersom bedrifter i kulturnæringer generelt hadde hatt samme lønnsomhet som andre næringer, ville det være 50 % sjanse for at den aktuelle kulturkategorien hadde hatt lavere lønnsomhet enn bedrifter i samme hovedbransje, men utenfor kulturområdet.  Her har vi testet 20 grupper kulturnæringer, og funnet at samtlige har lavere lønnsomhet, noe som tilsvarer at vi får kron i 20 påfølgende myntkast.  Sannsynligheten for det skal skje er mindre enn en til en million, dersom det ikke er en systematisk forskjell på lønnsomheten i kulturnæringene kontra andre næringer. Resultatet er dermed nærmest oppsiktsvekkende konsekvent og entydig.  Lønnsomheten i kulturnæringene er lavere enn i øvrig næringsliv.

Vi har altså funnet av kulturbedrifter er mindre lønnsomme, men vi vet ikke om det skyldes en av de tre hypotesene vi redegjorde for innledningsvis, eller av en annen ukjent årsak.  Kanskje alle de tre hypotesene er sanne, og til sammen fører til den lave lønnsomheten hos kulturbedriftene.

Hypotesen om overetablering kan vi imidlertid sjekke.  Vi kan finne ut hvilke bransjer som har mange nyetableringer.

Figur 1: Netto og brutto etableringsfrekvens, dvs prosentvis vekst i antall foretak og andel nyregistrerte foretak i prosent av foretaksbestanden i Norge i 2009.  Bransjer på 2-siffernivå med minst 1000 enheter med høyest vekst.

Av de 55 bransjene som har minst 1000 registrerte foretak, er det bransjen ”kunstnerisk virksomhet og underholdningsvirksomhet” som har nest høyest vekst.  Bransjen ”film, video og fjernsynsprogramproduksjon…” har fjerde høyest vekst.

Det er dermed helt klart en høy vekst i antall foretak i kulturbransjene, og dette skyldes at et stort antall personer starter opp ny virksomhet uten at nedleggelsesraten er høy.  Vi har sett at lønnsomheten er lav, så hypotesen om overetablering og kunstig høyt tilbud blir bekreftet.

Dermed har vi sett at det er en overetablering i kulturnæringene, med påfølgende lav lønnsomhet.  Gjør det noe?  Vi (som ikke er kulturprodusenter) får dermed et stort tilbud av billig kultur, av de mange håpefulle kulturentreprenørene som er villig til å produsere for lav lønn.  Dermed blir også kulturkonsumet høyere.  Kultur er jo så bra.  Nesten alt annet konsum er usunt for en selv eller miljøet.  Men kultur er sunt, utviklende og medfører nesten aldri økt CO2-utslipp.

Men blir kulturen bedre av at så mange er villige til å være leverandører uten å oppnå en anstendig lønn?  I andre bransjer vil aktører uten kunder og inntekt legge ned.  Ingen driver bensinstasjoner eller tannlegekontor eller taktekkingsfirmaer uten at de har kunder som etterspør og betaler.  Siden kulturproduksjon gir ikke-monetært utbytte, kanskje også en mulighet til mediaeksponering og berømmelse, ser et ut til at mange fortsetter selv om det finansielle utbyttet er magert.   De darwinististiske lovene blir dermed opphevet vi får ”the survival of anybody, talented or not”.  For oss kulturkonsumenter representerer dette en utfordring; kan vi skille mellom god og dårlig kultur?  Det sier statistikken ikke noe om.

Moms på bøker?

I forbindelse med diskusjonen om moms på e-bøker, er også spørsmålet om en felles lav sats både på trykte bøker og e-bøker blitt reist. Som kjent det ikke moms på trykte bøker nå. Hvordan dette vil påvirke boksalget er kritisk avhengig av hvor prisfølsom etterspørselen etter bøker er. Det vet en egentlig svært lite om. Her i landet er det så vidt meg bekjent gjort bare ett forsøk på å finne ut noe om dette. Det er en artikkel som jeg skrev sammen med Knut Løyland (”The demand for books estimated by means of consumer survey data” publisert i Journal of Cultural Economics, 2006 ). Der anslås bl.a. såkalte egenpriselastisitier. De viser hvilken prosentvis endring en får i etterspørsel ved 1 % endring i prisen. Vårt antatt beste anslag er – 2,7 dvs. at etterspørselen går ned ca. 2,7 %, eller med  – 27% ved en prisøkning på 10%.

Nå må det legges til at våre anslag er nokså usikre. På den andre siden er våre resultater i rimelig godt samsvar med tilsvarende resultater for Danmark, Tyskland og Spania slik det framgår av artikkelen. Den høye prisfølsomheten kan tenkes å ha sammenheng med bibliotekene: Når prisen går opp, går folk i større grad på biblioteket, og omvendt om bokprisen går ned. Resultatene fra en annen analyse vi har gjennomført (”Determinants of Borrowing Demand from Norwegian Local Public Libraries”, publisert i Journal of The American Society for Information and Technology i 2008) tyder i hvert fall på at bokprisen har en klart positiv innvirkning på utlånene: høyere bokpriser stimulerer utlånene og omvendt. Dette betyr at boklesing nok er en god del mindre prisfølsom enn bokkjøp. Hvor mye mindre har jeg ikke noe holdepunkt for å uttale meg om.

Hvis en skal tro på våre beregninger, vil selv en momssats på bare 6 % som i Sverige få store etterspørselsvirkninger; vel 16 %. Men igjen er det grunn til å minne om at våre anslag er nokså usikre selv om vi altså har holdepunkter for å hevde at etterspørselen etter bøker faktisk er ganske prisfølsom.

Det er dessuten meget vesentlig å være klar over at en avgiftsøkning også gir tilpasningsendringer på tilbudssiden, blant forlag og bokhandlere. Det er jo samspillet mellom endringer i tilbud og etterspørsel som til slutt bestemmer pris- og omsetningsendringen ved en avgiftsendring. Det må forventes at tilbyderne bærer en del av avgiftsøkningen slik at prisendringen på bøker til forbruker blir mindre enn avgiftsøkningen. Dermed blir også omsetningsnedgangen mindre enn etterspørselsreduksjonen isolert sett skulle tilsi, kanskje vesentlig mindre. Men hvor mye mindre, har vi få holdepunkter for å si noe om.

Evalueringen av senkningen av bokmomsen i Sverige 1. januar 2002 gir noen relevante resultater i den forbindelse, men de er nokså sprikende. Bokprisen gikk ned i begynnelsen, deretter opp igjen. For bokomsetningen var utviklingen naturligvis motsatt. De endringene en fikk etter hvert, kan skyldes tilpasningsendringer i markedet, men kan også skyldes andre faktorer som også påvirker utviklingen i bokmarkedet. Det beste anslaget jeg er i stand til å gi på grunnlag av evalueringsresultatene fra Sverige er at omsetningen maksimalt synker like mye som de direkte prisvirkningene av momsendringene. Dette tilsier at en momsøkning fra 0 til 6 % her i landet maksimalt vil gi en tilsvarende omsetningsnedgang, altså ca. 6 %. Om dette er mye eller lite, kan det naturligvis være delte meninger om. Det beste sammenligningsgrunnlaget jeg har funnet, er utviklingen i totalmarkedet for bøker i perioden 1992-2008 i følge Forleggerforeningens bransjestatistikk 2008. Da økte omsetningen i faste priser med ca 40 %. Det betyr en gjennomsnittlig årlig økning på ca 2 %. Mitt beste anslag – på dette grunnlag er at en vil (maksimalt) miste ca. tre års økning i bokmarkedet ved å innføre en moms på bøker på 6 %. Det høres kanskje ikke mye ut, men kulturpolitisk er det jo ikke trivielt.

V R

Utvikling, forvikling og avvikling

ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum) skal nedlegges og både arbeidsplasser og arbeidsoppgaver skal overføres til henholdsvis Norsk kulturråd, Nasjonalbiblioteket og Norsk vitenskapsindeks. Beslutningen ble offentlig kjent på en bortgjemt pressekonferanse fredag før pinse, og invitasjonen til denne gikk ut samme dag. Selv om overføring av oppgaver fra ABM-utvikling har vært både kjent og spekulert i en stund, må nedleggelsen av hele ABM-utvikling sies å utvide innholdet i begrepet ”kortene tett inntil brystet”. I følge Norsk bibliotekforening fikk selv ABM-utviklings direktør, Stein Slyngstad, vite om nedleggelsen først gjennom pressemeldingen.

Nå viser det seg at Kulturdepartementet ganske raskt ønsket å modifisere seg. I den første versjonen pressemeldingen fra departementet sto det at ABM-utvikling ”legges ned”. Formuleringen har siden blitt fjernet og erstattet med ”Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om overføring av ABM-utviklings oppgaver og årsverk …”. Dette er en retorisk mer enn en reell modifisering. ABM-utviklings dager ser uansett ut til å være talte.

Den retoriske unnamanøveren bidrar uansett til å styrke inntrykket av et departement som ikke ser ut til å være svært opptatt av det som burde være departementale slagord: tydelighet, transparens og faglig tyngde. I dette tilfellet har både opposisjonspolitikere, fagfolk og ansatte i ABM-utvikling med rette etterlyst en god faglig begrunnelse for en nokså drastisk og nokså plutselig endring av det som inntil for kort tid siden så ut til å være et departementalt prestisjeprosjekt (og et velfungerende sådan). Når så avgjørelsen kommer, er det få eller ingen som vet noe om hvem som skal jobbe hvor med hvilke oppgaver under hvilken direktør og med hvilket mandat. Begrunnelsen for endringen er ikke imponerende: Departementet ønsker ”å etablere sterkere fagmiljøer og styrke forvaltning og rådgivning på arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet. Målet er å legge til rette for godt samarbeid og en arbeidsdeling som kan gi gode løsninger for framtida”. Dette ligner mye på begrunnelsen for hvorfor ABM-utvikling ble opprettet i første omgang, og det hadde vært overraskende dersom ambisjonene for en stor omorganisering var lavere enn dette.

Det er muligens spekulativt, men uansett interessant å sette omorganiseringen/nedleggelsen av ABM-utvikling og sammenslåingen med Kulturrådet opp mot departementets egen omorganisering. For fire måneder siden gikk Kulturdepartementet den motsatte faglige veien: der kunst, kultur og kulturvern tidligere var et samlet fagområde i departementet, ble dette nå splittet i en avdeling for kulturvern og en avdeling for kunst. Med andre ord er det slik at det sentrale statsorganet for kulturvern skal slås sammen med det sentrale organet for kunst, mens departementet selv skiller disse fagområdene i separate avdelinger. Det lover ikke svært godt for en godt koordinert forvaltning.

Hovedproblemet med det som nå skjer er at det viser hvor viktig det er med en minister, et departement og et byråkrati som både vet hva de vil, kan formulere hva de vil, og – ikke minst – kan begrunne sin vilje med gode faglige argumenter.

OMH

Folkebiblioteker og kunnskapsbehov

Sammen med Knut Løyland har undertegnede nylig avsluttet et prosjekt for Statens kulturråd i Sverige. Det er dokumentert i kulturrådets rapportserie Kulturpolitisk forskning, # 2, Stockholm, 2010: Efterfrågan på boklån från svenska folkbibliotek og i en artikkel som forventes å komme i Nordisk kulturpolitisk tidsskrift senere i år: Hva bestemmer utlånene fra svenske folkebiblioteker? I etterkant sitter vi igjen med flere nye spørsmål enn vi med rimelig sikkerhet har greidd å besvare. Eller sagt mer presist: Vi har kommet fram til en rekke overraskende konklusjoner som vi på grunn av nesten helt fraværende forskning på området, ikke har noen skikkelig krysspeiling på sannhetsgehalten i. De kan i varierende grad være resultat av tilfeldigheter i datagrunnlaget, men det er fullstendig usannsynlig at det gjelder for alle. De viktigste funnene av dette slaget er følgende:

  • Hvorfor er det slik at god tilgang på AV-medier stimulerer til mer utlån av bøker, mens god tilgang på bøker synes å fortrenge utlån av AV-medier? Dette er et resultat som vi også fikk for en tilsvarende analyse av norske folkebiblioteker. Det synes å ha noe med lydbøker å gjøre, men våre resultater viser at det ikke kan være hele forklaringen.
  • Hvorfor synes svenske og norske kvinner å ha så vidt ulik låneatferd? I begge land er det godt dokumentert at kvinner er flittigere biblioteksbrukere enn menn. Dessuten foreligger det resultater for Norge som viser at kvinner kjøper mer bøker enn menn og at de også låner mer bøker på biblioteket. I Sverige derimot har kvinner klart negativ innvirkning på utlån av barnebøker mens deres betydning for utlån av voksenlitteratur er uklar. I stedet har de klart positiv betydning for utlån av AV-medier. Her synes en altså å stå overfor en grunnleggende forskjell i låneatferd mellom kvinner i to naboland med nær beslektet kultur og sosiodemografisk struktur. Er det slik, og i så fall hvorfor?
  • Av voksne er det pensjonister (de over 64 år) som har størst betydning for utlån av barnelitteratur. Føler besteforeldregenerasjonen større ansvar for å utvikle barnebarnas leseferdigheter enn foreldrene, eller er det fordi de har bedre tid til å gå på biblioteket? Den aktuelle aldersgruppen skiller seg imidlertid ikke ut når det gjelder voksenbøker, noe som tyder på at den sistnevnte forklaringen ikke har noe for seg. Men hva med den første?
  • Hvorfor er det slik at utlån av både bøker og AV-medier sterkt mindreverdige goder (inferior goods på engelsk) i Sverige (i motsetning til i Norge)? Dette betyr at fattige går systematisk mer på biblioteket enn rike. Det kan tenkes å ha sammenheng med at skyggeprisen på tid (dvs. det den tid som brukes på å benytte bibliotekene er verdt i alternativ anvendelse) er lavere for fattige ettersom de jo gjennomgående har lavere lønn eller ikke er i arbeid i det hele tatt. Spesielt den siste gruppen kunne en tenke seg var viktig i denne forbindelse. Våre resultater viser imidlertid at de som står utenfor arbeidsmarkedet har systematisk lavere biblioteksbruk enn de som er i arbeid. Det er altså svensker med lav arbeidsinntekt som benytter seg mest av folkebibliotekene mens de som står utenfor arbeidsmarkedet er utenfor også i denne forbindelse. Hvis dette er riktig, står en her utvilsomt overfor den største bibliotekspolitiske utfordringen i Sverige i dag, i tillegg til at det skjer et dramatisk fall i biblioteksbruk når barn blir voksne.
  • Enda mer overraskende er det at utlån både av voksenbøker og AV-medier er blitt mindreverdige i sterkt tiltakende grad i analyseperioden slik at tendensene som er omtalt i foregående punkt er blitt kraftig forsterket. Vi har i andre sammenhenger funnet en utvikling i samme retning for sport, scenekunst og kino i Norge. Det kan tenkes å ha sammenheng med det vi har kalt Linders sykdom som skyldes at etter hvert som lønnsnivået stiger, vil tidkrevende goder ha en tendens til å bli fortrengt av mindre tidkrevende goder. Det biblioteker, sport, scenekunst og kino har til felles for brukerne er at de krever reisetid, og det kan tenkes at de er under tiltakende press fra nære hjemmebaserte substitutter som TV og Internett. Det kan imidlertid tenkes andre forklaringer og også på dette punktet skulle vi gjerne ha visst mer.

Svenske kulturmyndigheter deler altså vår interesse for disse og beslektede spørsmål, og takk for det. Det samme kan vi ikke si om de norske. Hovedårsaken til at vi fikk tilbud om å gjennomføre denne analysen var at vi tidligere hadde gjennomført en mer begrenset analyse av norske folkebiblioteker (finansiert av forskningsrådet). Da vi forsøkte å formidle våre resultater fra den norske analysen i bibliotekenes fagtidsskrift, ble vi møtt med at de var uten interesse: ”dette visste vi fra før”. Hvordan de visste det, vet ikke jeg. Det jeg vet, er at det de måtte vite, ikke var basert på etablert systematisk forskningsbasert kunnskap. Den er oversiktlig for den eksisterer knapt verken her i landet eller internasjonalt, og det meste er nokså gammelt. Dette var trolig også en vesentlig årsak til at vi fikk analysen publisert i et ledende amerikansk tidsskrift i informatikk, Journal of the American Society for Information Science and Technology (2008, vol. 59, nr. 8). Der var det godt nok!

Vidar Ringstad


Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 50 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Reklamer