Archive Page 2

Kunnskap om norsk musikkeksport, eller: å selge en fil over en landegrense

I flere Seinfeldepisoder er firmaet Vandelay Industries et sentralt merkenavn. George Costanza arbeider ifølge egen beskrivelse av sine fiktive arbeidsoppgaver med import og eksport i Vandelay. Beskrivelsen av firmaet er selvsagt ment som et pek til alle de arbeidsplasser som driver med noe diffust og lett uforståelig – noe med kjøp og salg. Diskusjonen om norsk musikkeksport (se f.eks. innlegg på ballade.no) kan stå i fare for å bli en type norsk Vandelay, der det dreier seg om noe med musikk og noe med landegrenser, og at konkretiseringsnivået stopper omtrent der. Mange stemmer har meldt seg på med etterlysning av en konkretisering av eksportbegrepet norsk musikkpolitikk skal basere seg på. Men kanskje er det ikke så vanskelig. (Eller kanskje er det bare vanskelig på andre måter.)

Eksport er i utgangspunktet et relativt enkelt begrep å definere. I økonomisk terminologi betyr eksport ”salg av varer og tjenester fra et land til utlandet”.. Når begrepet skal overføres på en sektor som består av en utfordrende miks av kunst, kapital, politikk og teknologi, kompliseres nødvendigvis denne definisjonen. En fungerende forståelse av musikkeksport må ta høyde for dette. Den må blant annet inkludere en gangbar oppfatning av hva varer, tjenester og landegrenser betyr i en digitalisert kultursektor. La oss for korthets skyld bare ta for oss den omsetningen som dreier seg om musikkinnspillinger, som er den varianten av kjøp og salg flest har et forhold til.

For det første utfordres forståelsen av både ”vare”, ”tjeneste” og også i hvor stor grad noe selges fra og til et land, av musikkens digitalisering. Som kjent kan vi mer eller mindre se bort i fra vare som fysisk produkt, og for både Itunes-salg og strømmetjenester er det i prinsippet mer en tjeneste el. en rettighet til å bruke en tjeneste en begrenset tid som er det produktet som omsettes. Dermed blir spørsmålet om det foregår et salg av denne tjenesten eller rettigheten på tvers av en landegrense. Dette er et nøkkelspørsmål, fordi kulturpolitikken fremdeles i stor grad er nasjonalt definert, og dermed baserer seg på en forståelse av landegrensene som definisjonsmarkører for kultur. Utfordringen er dobbel når det gjelder kultureksport, siden det der dreier seg om en kombinasjon av nasjonalistisk og imperialistisk kulturpolitikk (”det er viktig at vår nasjonale kulturproduksjon støttes, og det er også viktig at produktene av denne formidles til utenlandske kulturbrukere”). (Dette er en kulturforståelse med åpenbare utfordringer, men det får vi ta en annen gang.)

Holder man imidlertid på dette nasjonale utgangspunktet blir utfordringen å finne en gangbar definisjon av hva som definerer nasjonaliteten både til den som selger, den som distribuerer og den som kjøper. Her står valgmulighetene blant annet mellom artistens statsborgerskap, fødested eller postadresse, eller produksjonsstedet for innspillingen, eller managementets postadresse, plateselskapets organisasjonsnummer osv. osv. Og det stopper nødvendigvis ikke der. Er det strømmerens eller nedlasterens adresse, pass eller fødested som avgjør i hvor stor grad det dreier seg om salg til utlandet. Kanskje er det IP-adressen til datamaskinen som strømmingen foregår via som skal avgjøre? Og – hva hvis jeg strømmer en norsk artist på egen mobil mens jeg ferierer i Spania?

Disse pirkete spørsmålene er vesentlige av flere grunner. For det første hører de med i en teknisk avgjørelse av hvilke tall som skal høre med i en oversikt over norsk musikkeksport. For det andre, som en følge av dette, vil disse spørsmålene også henge sammen med hvilke formål norsk musikkpolitikk skal ha på eksportområdet. For det tredje er det også behov for å vurdere de suksesshistoriene det ofte vises til i lys av disse spørsmålene. Satyricon, Röyksopp, Stargate og a-ha, eller for den saks skyld, Bjarne Melgaard og Jon Fosse, har alle åpenbart gjort det skarpt i utlandet, men hører alle pengestrømmene for disse kulturarbeiderne med i oversikter over norsk kultureksport? Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv vil svaret være nei, og det viser at det er et flertydig eksportbegrep som kulturpolitikken hele tiden har operert med. Dette tvinger også frem en tydeligere departemental beskrivelse og legitimering av målene for norsk utenlandsrettet musikk- og kulturpolitikk. Dette er et ansvar for både Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Det er store forskjeller på å arbeide for at norske artister skal få det til å gå rundt økonomisk, at norskregistrerte selskaper skal gå med overskudd eller at den norske staten skal øke sine inntekter fra moms- og skatteinntekter fra omsetning av musikk. Igjen er det også store forskjeller på å bygge et godt omdømme for en liten nasjon i verden og drive kunstnerpolitikk for kulturarbeidere på et utenlandsk marked. Norsk kulturpolitikk mot utlandet gjør alt dette på en gang (jf. vår utredning om Utenriksdepartemenets støtteordninger), men hvem som tar ansvar for hva ut fra hvilken forståelse av kultur- og musikkeksport er ikke klart nok. Vi ser frem til den lovede stortingsmeldingen som avklarer disse spørsmålene.

OMH

Advertisements

Ny giv for kulturpolitisk relevant forskning

Utvalsleiar Jan Grund overrekkjer rapporten til kulturminister Anniken HuitfeldtEt utvalg ledet av professor Jan Grund har nylig levert en rapport om kulturpolitisk relevant forskning til Kulturdepartementet. Utvalget har gjort et utmerket arbeid. Hovedformålet har vært å bidra til at departementet utvikler en egen forskningsstrategi – en strategi som har manglet fram til nå. Utvalget minner om at Kulturdepartementet er blant de departementer som bruker minst midler til FoU-virksomhet. Departementet har nok bidratt en del til idrettsforskning, frivillighetsforskning og medieforskning, samt noe til generell akademisk kulturforskning. Samtidig har forskning knyttet til organisering og politikkutforming på departementets tradisjonelle kjerneområder – kunst og kulturvern – nærmest blitt neglisjert. Departementet har vegret seg mot å prioritere forskning om kultur som en politisk og forvaltningsmessig sektor, noe som har bidratt til at politikken på dette feltet har vært lite kunnskapsbasert. Grund-utvalget foreslår imidlertid en kraftig opprioritering av forskning om og for kultursektoren. Samtidig understreker utvalget at også slik forskning må følge de generelle forskningsmetodiske prinsippene om kritisk uavhengighet.

De viktigste nye tiltakene utvalget foreslår, er opprettelse av et nytt forskningssenter for kultursektorforskning og et Kultursektorens forskningsfond, jf. http://www.regjeringen.no/upload/KUD/Samfunn_og_frivillighet/Rapporter/En_kunnskapsbasert_kulturpolitikk.pdf. Utvalget mener at et ”slikt forskningssenter må bygge videre på de gode erfaringene med å utvikle kulturpolitisk relevant forskning som finnes allerede”. Forskningsmiljøet i Bø – ved Telemarksforsking og Høgskolen i Telemark – framheves i denne sammenhengen flere steder i rapporten. Men utvalget peker også på at ”[s]amtidig er det behov for flere sterke kunnskapsmiljøer på dette området”. Vi er enige i disse vurderingene og er klare til å ta utfordringen.

Vil Grund-utvalgets rapport så faktisk bli fulgt opp av politiske myndigheter? Erfaringene vi har med tidligere forskningspolitiske utredninger og tiltak på dette feltet, gir grunn til uro. Tidlig på 1990-tallet tok den mektige ekspedisjonssjef Aanderaa flere viktige initiativer for å fremme kulturpolitisk relevant forskning. Men da han døde brått i 1991, var det også slutt på departementets aktive innsats. I 1993 skrev undertegnede utredningen ”Forskning om kulturpolitikk. Akademisk bakevje eller forskningsfelt i vekst?” for Forskningsrådet – og foreslo der flere gode tiltak for å fremme denne typen forskning. Utredningen ble møtt med øredøvende taushet. I 1994 tok imidlertid vikarierende kulturrådsdirektør Lidvin Osland initiativ til å opprette en FoU-enhet i Norsk kulturråd, i samarbeid med oss forskere på feltet. Initiativet ble en suksess, men mer mot enn med departementets vilje og bistand. I 2003 leverte så et utvalg ledet av Svein Bjørkås en utredning om ”Kunnskapsbehov i kultursektoren” til Norges forskningsråd. Diagnose og forslag samsvarer i høy grad med den seinere rapporten fra Grund-utvalget. Men heller ikke Bjørkås-utvalgets innstilling ble fulgt opp med konkrete tiltak.

Kan vi så vente oss en konkret oppfølging denne gangen? Det er grunn til større optimisme i dag. Det skyldes for det første at Grund-utvalgets utredning er kommet i stand på direkte initiativ fra kulturministeren. Det skyldes for det andre at vi har en handlekraftig kulturminister som har forpliktet seg særskilt på dette området. Så nå avventer vi en snarlig oppfølging fra Kulturdepartementet. Vi forskere på feltet er klare til å ta de utfordringer som måtte komme fra politiske myndigheter.

PM

FolkOrg i kulturpolitisk utakt?

Foto: Eivind Kaasin

Det er en sterk korporativ tradisjon i norsk kulturpolitikk: kunstnariske medlems- og interesseorganisasjonar er viktige aktørar for kulturpolitisk utvikling. Kva skjer med den kulturpolitiske gjennomslagskrafta når fleire organisasjonar blir til ein? I folkelarmet rundt etableringa av ein organisasjon på folkemusikkområdet, kan det synest som om kulturpolitiske spørsmål har hamna utanfor dagsorden.
Det brennande kulturpolitiske engasjementet særleg Norsk Folkemusikk- og Danselag og Jan Lothe Eriksen sto for har dabba av. Medan norske folkemusikarar og ikkje minst folke-dansarar er godt synelege i samtida, har den nye organisasjonen glimra med sitt fråver; Kulturpolitisk nærast usyneleg har den blitt, noko som reiser eit kritisk spørsmål: Er fokuset på kulturpolitisk arbeid svekka i høve skipinga av FolkOrg?
Forholdsvis store endringar har prega det norske folkemusikkområdet dei seinaste åra. Mange er av musikalsk karakter: T.d. kva instrument ein likar å spele norsk folkemusikk på, kva repertoar ein nyttar eller at ein i større grad spelar saman (før spelte ein jo som kjent solo). Kven ein ynskjer å spele for har òg endra seg. Andre endringar er av kulturpolitisk karakter. Nokre døme på det er: Folkemusikken sitt inntog i kulturskulane og utdan-ningssystemet generelt; Folkemusikken sin plass i Rikskonsertane og Den kulturelle skolesekken; Framveksten av ei rad folkemusikkfestivalar (inkl. ein knutepunktfestival); Deltakinga i Samstemt og dermed innplassering i ”det rytmiske feltet”; Innpass for medlemmer med folkemusikkbakgrunn eller -kunnskap i sentrale tildelingskomitear og utval (t.d. Kulturrådet, FFUK, UD si delegerte reisestøtteordning, Komp m. fl.); Etableringa av ein nasjonalarena, Riksscena. osv. osv. Den største og kanskje viktigaste kulturpolitiske endringa er likevel oppløysinga av Landslaget for spelemenn (LfS) og Norsk Folkemusikk- og Danse-lag (NFD) og etableringa av ein, samla organisasjon, med (det lett naivistiske) namnet Folkemusikkorganisasjonen (FolkOrg).
Ein skulle tru at denne konsolideringa gjennom ein organisasjon på folkemusikkområdet ville føre til større tyngde i sentrale og regionale offentlege kulturpolitiske prosessar. Når så ikkje synest å ha skjedd, kan det ha fleire årsaker. Det mest nærliggjande er at det kulturpolitiske arbeidet har blitt prioritert ned til fordel for arbeidet med å etablere og konsolidere den nye organisasjonen. Særleg sterk har satsinga vore på arenautvikling og aktivitet ute i region- og lokallaga, artistservice og arbeid mot media. Ein har prioritert Landskappleiken, Landsfestivalen og Folkelarm. Ein har arbeidd aktivt med å styrke den profesjonelle aktiviteten både heime og i utlandet og ein har oppdaterte, nyhendebaserte nettsider. Tydelegast kjem prioriteringa til syne gjennom korleis dei administrative resursane i Folk Org er disponert: her er dedikerte medarbeidarar til lokallagsutvikling, informa-sjonsarbeid, utøvarutvikling (hovudsakleg Folkelarm) og arrangørutvikling. Felles for alle er at dei er aktive på eit operativt nivå. Dei skaper aktivitet. Arbeid av strategisk karakter er plassert hjå dagleg leiar og styret. Det er for så vidt som det skal vere, problemet er viss også desse i for stor grad tenkjer operativt. Då blir arbeidet utan politiske visjonar. Har satsinga på ein kulturpolitisk strategi måtte gje tapt i kampen mot dei andre satsingane, meir egna til å ”samle” folkemusikk-Noreg i ein organisasjon?
Som nemnt innleiingsvis har Folkemusikkorganisasjonen heilt sidan starten delteke i Samstemt – nettverket av aktørar frå det rytmiske feltet på musikkområdet (populærmusikk, jazz og altså folkemusikk). Kanskje er det her ein rekna med dei kulturpolitiske gjennombrota skulle komme? Rett nok fekk samarbeidet i Samstemt stor innflytelse på den raud-grøne regjeringa sitt arbeid med musikk i Kulturløftet 1og 2, men utan at folkemusikkområdet fekk noko banebrytande gjennomslag; Folkemusikken får framleis budsjettmessige vekslepengar og det er tvilsamt om ein gjennom dette er organisasjonsmessig eller institusjonelt styrka. Riksscena i Oslo er vel, får me håpe, knesett gjennom å vere syneleg i dei to siste statsbudsjetta, men dessverre er det driftsutgiftene som utgjer så godt som heile det løftet. Kan hende har den kollektive satsinga på Samstemt (som på overordna plan ser vellukka ut) på sett og vis viska ut ei eigen, spissa strategisk satsing for å etablere FolkOrg med tyngde både i Kulturdepartementet, Stortinget og Kulturrådet sine kontor. I denne samanhengen kan ein t.d. nemne at Førdefestivalen har hatt langt betre gjennomslagskraft, leia av den kulturpolitisk aktive og høgrøsta Hilde Bjørkum. Det kan slik synest som om kontakten mellom regjeringskontora og Førdehuset er vel så god som mellom statsråd og -sekretærar og FolkOrg-kontoret på Grünerløkka. Nå er dette kanskje ikkje unikt for folkemusikkområdet; ein kan vel diskutere om ikkje både jazzfestivalen i Molde og Øya-festivalen har vel så mykje makt og innflytelse som Norsk Jazzforum og Norsk Rockfor-bund, både i kraft av økonomiske, faglege og kulturpolitiske resursar. Spriket mellom den sentrale organisasjonen og knutepunktfestivalen si tyngde og breidde er likevel større på folkemusikkområdet enn dei to andre.
Det er mykje som taler for at det er behov for å meisle ut ein kulturpolitisk agenda for den nye samla folkemusikkorganisasjonen på musikkområdet. Særleg bør det vere tid for å komplettere indirekte kulturpolitisk arbeid, t.d. satsinga gjennom Samstemt, med direkte, kontinuerleg og strategisk arbeidet med kulturpolitikk. Dette er aktuelt i ei rad viktige saker i tida framover, ikkje berre i arbeid med styrka budsjettpostar til folkemusikk. Kanskje særleg viktig er å ta stilling til UNESCO sitt arbeid med immateriell kulturarv; Kva skal norsk folkemusikk vere? Eit objekt for vern, eit dynamisk kulturuttrykk utan behov for særordningar av einkvan slag eller ein kombinasjon av dei to? Kva utslag vil i så fall ulike modellar få for kva ansvar det offentlege har for kulturuttrykket? Det byrjar bli lenge sidan Arnestadutgreiinga om folkemusikk og -dans i det seinmoderne Noreg. Mykje krefter har blitt nytta på å reorganisere og evaluere organisasjons- og arrangementsmessige sider av FolkOrg si drift. Er det no tid for ein ny, brei kulturpolitisk gjennomgang av kor folkemusikk- og folkedansfeltet står? Skal FolkOrg kome kulturpolitisk à jour, kan det vere verdt å argumentere for nettopp det.

OKB
Innlegget er tidl. publisert i Folkemusikkbladet.

Plumbo hjelper ikke mot vanntette skott i musikklivet

I to timer var musikknorge samlet. På tvers av sjangere og sosiale lag gledet de seg over norsk musikk og hyllet de som fikk hederspris. Det var helt til prisen for årets hit skulle deles ut.

Det begynte så vakkert. Mari Boine overøste Ane Brun med vakre ord som ny vri på NRK sitt ellers så vellykkede show. Deretter hyllet Bjarne Brøndbo Sivert Høyem på en rørende måte og fortalte at på tross av deres musikalske ulikheter hadde de likevel mye til felles, synet av vinsjer på kaia, lukten av olje og fisk. Tilbake i varmen var folkemusikken og dansebanda, alle respekterte hverandre og gledet seg over suksess på ulike musikalske felt. Priser ble delt ut på løpende bånd og tradisjonen tro la musikksjangere også føringer for takketaler. Bernhoft danset sin funky takkedans, samtidskomponisten Thelin leste dikt, Dansbændet skravla som om de var på campingtur og metallbandet Årabrot dediserte prisen sin til en søppelfylling i Haugesund. Alle er forskjellig, men i Folketeateret er vi like. En stakket stund var alt så vel og Huitfeldt kunne glede seg over at musikken og kulturen endelig så ut til å samle det norske folk.
Men det var før Madcon entret scenen for å dele ut årets hit. Etter dette gikk alt galt. Da prisen ble tildelt et band som tre fjerdedeler av publikum trolig ikke visste eksisterte, og festrockerne kvitterte dette ut på en svært uheldig måte, var sirkuset i gang. Det heter ikke ”vi” lenger, det heter ”de”. Twitterne kastet seg over mobilen, og tabloidavisene formidlet sin avsky. ”Fittehøla” i Plumbo fikk øl i håret, og VG-TV fikk gleden av å intervjue en stakkar fra bygda som ikke ante hva han hadde satt i gang.
I den nye stortingsmeldinga ”Kultur, inkludering og deltaking” er målsetningen å jamne ut økonomisk og sosial ulikheter og arbeide for et inkluderende samfunn der alle kan delta. Man skal prøve å få arbeiderne til å gå i operaen, men man skal også forvare deres rett til å høre på Plumbo. Om dette forsøket er så helhjertet, kan man stille spørsmål ved. Tidligere har jeg skrevet om fenomenet Sputnik, det samme kan sier å være tilfellett med Plumbo. Musikk som folket stemmer fram til årets hit er ukjent for twitterne som følges i Akersgata.
Hva skjer så når man ”løfter fram låtskrivarar og artistar frå alle samfunnslag”, som det står i stortingsmeldinga? De oppfører rart og sier ting som ikke har blitt sagt siden Egners tid. En ting er at synspunktene kan vitne om en tvilsom holdning til minoriteter, langt verre er det at de sier sånt fra scenen på Folketeatret til det nye Norges beste menn, Yousef og Tshawe.

Lyspunktet for Plumbo denne kvelden var at Tore Halvorsen i Ole Ivars trøstet hovedpersonen så godt han kunne og inviterte dem med på fest med Rune Rudberg, fjernt fra stortingsmeldinger og Huitfeldt sine visjoner. I pianobaren på Ivars kro satt representantene for det folkelige lag, på Folketeateret festet hipsterne og kultureliten sammen med sine egne. Det er det tryggeste det.

BK

Den samlende kunsten

Når tragedier rammer et helt folk slik vi har opplevd i sommer, er kunsten og kulturen en samlende trøst. En rekke minnekonserter er avholdt og en rekke kunstnere og artister har bidratt i sorgarbeidet. Flere psykologer har trukket fram de positive virkningene i kunsten og politikere har hevdet at terroren bør føre til et økt fokus på kulturpolitikken og at kunsten og kulturen bør får flere midler.  Men hvilken kunst er det vi velger, og er dette den samme som kulturpolitikken prioriterer?

 
Da terroren i sommer rammet Oslo og Utøya fikk dette konsekvenser for kulturtilbudet. TV og radio valgte umiddelbart å legge om sine sendeskjemaer. Sommerunderholdningen ble avløst av nyhetsoppdateringer og når kvelden kom spilte man rolig, klassisk, norsk musikk inn i nattetimene. En rekke festivaler vurderte også hvordan man skulle forholde seg til det som hadde skjedd. Noen valgte å avlyse, mens de fleste valgte å fortsette, om enn med en noe annen form.

I de kommende ukene fikk kunsten en sentral plass i minnemarkeringene og i sorgarbeidet. Likevel synes det ikke tilfeldig hvilken kunst og kultur man velger til dette. Noen kunstformer og noen artister oppleves mer egnet enn andre. Når mediene kutter sine normale sendeflater og skreddersyr sine programskjemaer er det blant annet for å unngå å støte noen. Det samme kan sies om festivalene. Det eksisterer altså kunst som ikke passer i en slik sammenheng. Når man så har tenkt seg om, velges kunsten som harmoniserer og lindrer.

Et av de kulturelle høydepunktene, vil nok mange mene, var minnekonserten i Oslo domkirke, der en rekke artister bidro. Anført av Maria Mena sin Paus-tolkning fikk vi høre kjente og kjære artister som Kurt Nilsen, Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. Haddy N´jie tolket Erik Bye, mens Karpe Diem framførte en omskrevet og nedtonet versjon av sin Oslo-hyllest ”Byduer i dur”. Ingebjørg Bratland rørte oss til tårer med sin tolkning av ”Til Ungdommen” før Åge Alexandersen avsluttet det hele med ”Lys og varme”. Alt akkompagnert av Norges favorittorkester KORK. Konserten var inkluderende og ufarlig. Artister fra mange sjangere var med, artister fra hele landet, artister fra det flerkulturelle Norge, men først og fremst våre mest folkekjære artister.

Interessant i denne sammenhengen er også NRK P3 sitt musikkvalg i dagene etter tragedien. Kanalen er til vanlig kjent for sitt listesystem, der artister og låter er særskilt utvalgt av kanalens musikkredaksjon. I dagene etter tragedien lot P3 lytterne selv velge de låtene som betydde mest for dem. Dermed kunne man høre artister man normalt aldri hører i kanalen.

Avantgarde kunst, kunsten fra de ”smale sjangerne”, kunsten som mottar brorparten av de kulturpolitiske bevilgningene har fått liten plass i sorgarbeidet. Smakshierarkier som kunstlivet i det daglige ofte er preget av kan virke splittende og synes ikke å passer inn under den samlende og inkluderende funksjonen minnemarkeringen har hatt. Flest mulig skal få høre den musikken de selv oppfatter som trøstende, ikke nødvendigvis den musikken som anses å ha den høyeste kunstneriske kvaliteten. Dermed velger man det Espen Ytreberg i sin artikkel i Samtiden kalte middelkulturen.

Oppfatningen synes ikke å være at jo bedre kunsten er desto bedre er den til å trøste, oppfatningen er heller at jo mer inkluderende kunsten er, desto mer egnet er den til å trøste. Dermed er det betimelig å spørre om en kulturpolitisk konsekvens av terroren skal være en sterkere satsning på den inkluderende og samlende kunsten, altså middelkulturen?

Om kultur, helse og kausalitet

Målte effekter av kultur og kulturbruk er en svært ettertraktet vare i dagens kulturbyråkrati og kulturpolitikk. Det vakte derfor berettiget oppsikt da en vitenskapelig artikkel basert på den omfattende Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) nylig kunne konkludere med at kultur førte til bedre helse. Det var uansett slik resultatet ble presentert i twittermeldinger, NTB-artikler og i ulike nettaviser. Men var det egentlig det studien konkluderte med? Vi vil alle så gjerne at kultur skal føre til noe bra, og at den gjerne kan føre til bedre helse også. Problemene oppstår likevel raskt når man skal belegge hva som fører til hva.

Vi vet fra annet folkehelsearbeid at ressursstyrke på et område gjerne henger sammen med ressursstyrke på andre områder. Med andre ord: hvis du er høyt utdannet, er det store sjanser for at du også tjener godt, at du trener jevnlig, at du (derfor) har god helse, lavest sykefravær, høyest levealder osv. osv. Blant helsepolitikere kalles dette med et nokså lite intuitivt begrep gradientutfordringen. Samtidig vet vi også fra noen tiår med Bourdieu-basert og -inspirert kulturanalyse at kulturbruk korrelerer ganske entydig med utdannelsesnivå. Men korrelasjon er som kjent noe helt annet enn kausalitet.

Artikkelforfatterne beskriver signifikante (gyldige) sammenhenger mellom deltagelse og/eller opplevelse i/av kultur på den ene siden, og helse på den andre siden. Helse er bredt forstått i artikkelen, med fysiske og psykiske komponenter: oppfatning av egen helsetilstand, depresjon og angst, tilfredsstillelse med livet generelt, samt hvorvidt informantene hadde kroniske sykdommer. Med mindre man beveger seg over i en annen type rasjonalitet, kan man trolig utelukke kulturens eventuelle påvirkning på kroniske sykdommer. Da står man med andre ord igjen med en kartlegging av mental helse: velvære, tilfredshet, fravær av psykiske problemer.

På den andre siden opererer undersøkelsen også med et svært bredt kulturbegrep, delt inn i kultur som opplevelse (receptive acitvities) og kultur som deltagelse (creative activities). Begge kulturformer inkluderer idrett og fysisk aktivitet, samt organisasjons- og kirkearbeid. Dette vil si at museumsbesøk og håndballkamper vektes likt, samtidig som både en løpetur og en korøvelse vektes på samme måte.

Det argumenteres også i artikkelen for at det er tette sammenhenger mellom kulturbruk og folkehelse, også etter at man har justert for sosioøkonomisk status. Med andre ord er det i følge studien sammenhenger mellom kultur og (opplevelse av) helse for alle sosioøkonomiske grupper, selv om det også her, ikke overraskende, dokumenteres en nær sammenheng mellom sosioøkonomisk status og kulturbruk.

Dette fjerner allikevel ikke hovedproblemet i forhold til kausalitet: Kan det være slik at B forklarer A like mye som A forklarer B: Er det slik at kulturbruk på individuelt nivå medfører bedre mental helse? Eller er det slik at med økt mentalt velvære er tendensen til å oppsøke kulturaktiviteter større? Den siste forklaringen er ikke mindre plausibel enn den første, og hvis den er riktig er den ikke annet enn nok en bekreftelse av at positiv score på ulike ressurser predisponerer for bruk av kultur.

Her er heldigvis artikkelforfatterne ryddige. De skriver: ”this study cannot determine cause-effect relationships”. Med andre ord kan undersøkelsen ikke si noe om hva som fører til hva. Samtidig er det fristende å vedde nokså mye penger på at det er nettopp det undersøkelsen kommer til å bli brukt til, som et argument for at kultur fører til bedre helse. Det kan imidlertid også være slik at det er god helse som fører til kultur.

OMH

Å setje bukken til å passe både andre bukkar og havresekken

Kulturdepartementet evaluerer i desse dagar knutepunktfestivalane. Statssekretær Lubna Jaffery i Kulturdepartementet seier til nettstaden Ballade.no at: ”Denne evalueringen er viktig for å finne ut om vi er på rett kurs, eller om det skal foretas noen justeringer”. Både departementet og statssekretæren er etter vår meining på heilt feil kurs. Prinsipielle forskingspolitiske justeringar må foretas!

For ei stund sidan vart det kjend at kulturprogrammet under VM på ski i Oslo hadde fått sin endelege form og profil. Ikkje som resultat av ein kompetent og uavhengig fagkomité sitt arbeid (som ein skulle tru), men ved at det multinasjonale, kommersielle plateselskapet SONY Music hadde fått programansvaret. Dei bad sjølve om dette, noko også moteskaparane i Moods of Norway gjorde, og arrangøren takka ja. SONY på si side lova å vere snille og også be med seg artistar frå andre plateselskap, både store og små. Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, reagerte og skreiv i ein kronikk at ei slik samanblanding av roller ikkje kunne sjåast som anna enn uheldig. Ein kan ikkje rekne med at ein tung marknadsaktør som Sony skal bli oppfatta som nøytral, sjølv om dei aldri så mykje held fast at dei også nyttar artistar frå andre plateselskap eller miljø. Ein kunne sagt og skreve mykje om kva ein slik delegering av programmeringsansvar til ein kommersiell marknadsaktør har å si for profilen på programmet. Det skal me ikkje. Det held å si at det er eit klassisk døme på at bukken blir sett til å passe havresekken. Dessutan er vel arrangørane av ski-VM best på å arrangere skirenn. Godt då at ein kan vente meir av offentlege aktørar med omsyn til slik nøytralitet. Kulturdepartementet for eksempel.

Forskingsmessig stringens

Eller kan ein det? I det siste har me igjen fått grunn til å spørje. Då nettavisa Ballade denne veka kunne fortelje korleis departementet sjølv greier ut Knutepunktordninga for festivalar (link her), meldte tvilen seg igjen. Me var skeptiske alt i førre runde, då denne utgreiinga vart sett ut til departementet si eiga administrasjon – me tenkte dette betre kunne ha blitt ivareteke av eit frittståande forskingsmiljø. Det finns fleire av dei, og mange nok til at me ikkje gret for eiga sjuke mor. No ser me at det var rett å vere skeptisk. Framgangsmåten til departementet i denne saka er alt anna enn forskingsmessig stringent. Konkurrerande jazzfestivalar blir bedne om å gi si evaluering av korleis Moldejazz har fungert som knutepunktfestival, samtidig som det opnast for at dei sjølve kan søke om å oppnå knutepunktstatus – både evalueringa og søknaden sendast til departementet, som altså sjølv styrer både evalueringa og eventuelle nye knutepunkttildelingar. I tillegg skal Norsk kulturråd, som blant anna administrerar festivalstøtteordninga, evaluere den kunstnarlege kvaliteten på dei tre utvalde knutepunktfestivalane: Molde jazzfestival, Olavsfestdagane og Grimstad kortfilmfestival. I fjølge statsbudsjettet skal kulturrådet berre evaluere Molde og Olavsfestdagane, medan det i Ballades artikkel også ser ut som om dei skal evaluere Grimstad. Kva som er rett er imidlertid usikkert. Korleis denne delen av evalueringa skal gjennomførast, etter kva kriterium og korleis resultatet skal nyttast, er heller ikkje kjent.

Ryddig prosess?

Statssekretæren seier i intervjuet med Ballade at det heile er en ryddig prosess, og sidan det er så godt samhald og folk er så snille med kvarandre i jazzmiljøet, så forventar dei ærlege evalueringar. Skal ein tru festivalane Ballade har intervjua, meiner dei sjølve dette (i beste fall) er ubehageleg. Kor er det kritiske perspektivet til Kulturdepartementet? Kva hadde avisoverskriftene blitt om BP hadde blitt bedt om å uttale seg om Statoil si stilling på norsk oljesektor, for i same omgang bli bedne om å sjølv søke på (same?) konsesjon? Skulle ein rekne med at BP er snille og unødig trør i bedet til dei gode venene og spanande konkurrentane i Statoil? Om ein eit augeblikk skal tenkje ski-VM igjen, her har Kulturdepartementet smurt seg heilt bort. Kva botnar dette utgreiingsmessige kladdeføret i? Er det mangel på erfaring med forsking og utvikling i eit departement som gjennom mange år har overlete dette til underliggjande direktorat?

OKB/OMH/HS/MTH