Archive for the 'Uncategorized' Category

Hva påvirker tilfredshet med kulturtilbud?

Masterstudent Ulrikke Schill ved NTNU har analysert av hva som påvirker tilfredsheten med kulturtilbudet i kommunene. Vi syntes dette var interessant, og ville derfor at hun skulle publisere dette på vår blogg.

Bård Kleppe, Telemarksforsking.


Telemarksforsknings Kulturindeks 2012 viser at kulturtilbudet varierer betydelig mellom kommunene, noe som gjorde at jeg ble nysgjerrig på om tilfredsheten med tilbudet også gjør det. Hvor fornøyd er folk egentlig med kulturtilbudet der de bor? Er det store forskjeller mellom innbyggerne, eller har trekk ved kommunene mye å si for hvor tilfreds innbyggerne er? Kan forskjeller i tilfredshet med kulturtilbud forklares med individuelle eller kontekstuelle trekk?

Kommunene forvalter størsteparten av pengene brukt på kultur og sitter med det politiske ansvaret, i tillegg til at det er forskjeller i kommunens kulturtilbud og prioritering av kultur i budsjettene. Kan kommunen sees som en aktør som påvirker hvor fornøyd innbyggerne er med kulturtilbudet?

For å svare på dette har jeg brukt flernivåanalyse, som er en metode for å inkludere kontekst i kvantitativ analyse. Flernivåanalyse brukes på hierarkisk strukturerte data, der det lavere nivået er gruppert under et høyere nivå. I dette tilfellet; innbyggerne i kommunene. For å forklare variasjon, blir det kontrollert for komposisjonelle variabler på individnivå og kontekstuelle variabler på kommunenivå.

Et mål på innbyggernes tilfredshet med kulturtilbud

Data er fra Innbyggerundersøkelsen 2009[1], Norsk kulturindeks 2012[2] og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes kommunedatabase[3]. Fordi dataene ikke er fra samme år bør en sammenheng heller sees som en slags fasilitering, ikke en årsakssammenheng.

Tilfredshet med kulturtilbud slik det blir brukt her handler om kommunens tilbud av kulturaktiviteter, foreningsliv, kursaktiviteter, kino, konsert, teater, museum og kunstutstillinger, og innbyggernes oppfatning av hvor godt eller dårlig dette tilbudet er. Den avhengige variabelen er et sammensatt mål for hvordan innbyggerne mener kulturtilbudet er i kommunen. Frekvensfordelingen viser at gjennomsnittet er høyt, og at veldig mange har gitt toppscore.

Varians. Hvor mye har trekk ved kommunen å si?

For å se hvor stor andel av variansen som er forklart av forskjeller mellom kommunene brukes Intraclass Correlation Coefficient (ICC). En høy verdi på ICC vil si at individene har svart relativt likt og kontekst har stor effekt. ICC i nullmodellen er 0,319, som betyr at 31,9 % av variansen finnes på kommunenivå. Dette er en betydelig andel, og det bekrefter at kommunen kan sees som en aktør som bidrar til å forklare hvor tilfreds innbyggerne er med kulturtilbudet.

Modellen er bygget stegvis for å se hvor mye av variansen som blir forklart av de ulike faktorene, først med variabler på individnivå; demografiske variabler – kjønn og alder, sosioøkonomisk bakgrunn, målt ved utdanningsnivå og husholdningsinntekt, så følelsen av tilhørighet til kommunen, og et dummysett for hvor sentralt eller ruralt man bor innad i kommunen. Estimatene i analysen er ustandardiserte, og måles på ulike skaler, det er derfor vanskelig å si noen om størrelsen på effektene. Men forklart varians kan gi en pekepinn på hva som er viktigst i forklaringen av forskjeller i tilfredshet.

Tabell 1. Varianskomponenter for modell med forklarende variabler på individnivå

tabell 1

Den forklarte variansen på individnivå øker gradvis etter hvert som variablene legges til. De demografiske og sosioøkonomiske variablene bidrar relativt lite til modellen, men når tilhørighet legges til øker forklart varians på individnivå fra 3,7 til 9,3 prosent. Den øker igjen når bostedsvariablene legges til, og da går øker også den forklarte variansen på kommunenivå til hele 33,9 prosent. Dette en sammensetningseffekt, som trolig skyldes at hvor sentralt man bor i kommunen også henger sammen med hvor sentral kommunen er som helhet, og at respondentene fra kommunen har like svar. Selv med en del forklaringsvariabler på individnivå er det fortsatt en del uforklart varians her, den endelige forklarte variansen på individnivå er 11,3 prosent.

Variabler på kommunenivå er så lagt til; Kulturindeksen 2012, prioritering av kultur – målt gjennom andel av kommunens utgifter som er brukt på kultur, kommunestørrelse – antall innbyggere i kommunen, sentralitet – ut fra NSDs Sentralitetsindeks, og befolkningsnedgang – som er en dummy for om kommunen er har opplevd nedgang i innbyggertallet de siste ti årene. Å velge kun de som har negativ befolkningsvekst, og ikke inkludere de med veldig svak utvikling, kan være konservativt, da det totale innbyggertallet i Norge har steget i løpet av denne tiden, men man får med de «verste» kommunene. Dette gjelder 16,6 prosent av kommunene. Kommunens innbyggertall ble brukt som et mål på kommunestørrelse. Da det ble kontrollert for kurvelinearitet, viste det seg at Oslo er en uteligger. Variabelen inngår derfor i analysen som en logaritmisk transformasjon, slik at en ekstra innbygger får stadig mindre å si.

Tabell 2. Varianskomponenter for modell med forklarende variabler på kommunenivå

tabell 2

Når kulturindeksen legges til går forklart varians opp fra 33,9 til 61,3 prosent. Andel brukt på kulturutgifter tilfører ikke modellen noe særlig, men forklart varians øker til hele 78,3 prosent når befolkningsstørrelse legges til. Sentralitet og befolkningsnedgang øker forklart varians til 80,3 prosent.

Flernivåanalyse av tilfredshet med kulturtilbud

Tilfredsheten med kulturtilbudet er gjennomgående høy, men analysen viser at det er forskjeller i tilfredshet som er knyttet til både individuelle faktorer og trekk ved kommunene. Det mest interessante er kanskje bekreftelsen på sammenheng mellom tilbud og tilfredshet, som kan sees som en sammenkobling mellom objektiv og subjektiv bedømmelse av tilbudet.

Tabell 3. Flernivåanalyse av tilfredshet med kulturtilbud

tabell 3

Analysen viser at menn er mindre fornøyd med kulturtilbudet enn kvinner. Det er mulig kjønnsforskjellen kan henge sammen med hvor interessert man er i den typen kultur som blir spurt om i undersøkelsen. Særlig foreningsliv og kurs er aktiviteter som kanskje kvinner deltar på i større grad. Sammenhengen med alder er kurvelineær, eldre er mer fornøyd med kulturtilbudet enn yngre, men det flater ut og snur rundt 60-70 års alder, slik at man blir mer misfornøyd igjen. Det er likevel ikke store forskjeller, og alle holder seg langt opp på tilfredshetskalaen. Når det gjelder de sosioøkonomiske variablene, gir økt utdanningsnivå og økning i husholdningsinntekt, en økning i tilfredshet med kulturtilbud. Dette kan igjen henge sammen med om man vektlegger, bruker eller har kjennskap til den typen kulturtilbud som blir spurt om. En følelse av tilhørighet til kommunen henger positivt sammen med tilfredshet med kulturtilbud, her bør man likevel være forsiktig med å si noe om årsaksforhold, da sammenhengen kan gå andre veien også. Det kan være at tilhørigheten kommer av tilfredshet med forskjellige tjenestetilbud, og andre ting som langtidstilknytning til kommunen. Når det gjelder bosted, er alle variablene i dummysettet signifikant forskjellig fra referansekategorien, å bo i sentrum i en storby. Også de som bor i en storby, men ikke i sentrum er mindre fornøyd med kulturtilbudet. Dette er overraskende, i og med at avstanden sannsynligvis ikke er så stor. Også mindre avstand til kulturtilbud kan dermed se ut til å spille inn. Jo mer ruralt en bor jo mindre fornøyd er en med kulturtilbudet, med unntak av de som bor småbyene som er litt mer tilfreds enn de som bor i forstad til en storby.

På kommunenivå henger score på Kulturindeksen og prioritering av kultur positivt sammen med tilfredshet på kulturtilbud. Jo bedre kulturtilbudet er, og jo større andel av budsjettet som er brukt på kultur, jo mer fornøyd er innbyggerne. Prioritering av kultur forklarer imidlertid mindre av variansen i tilfredshet, når det objektive målet på kulturtilbud allerede er lagt til, men fører til en liten signifikant forbedring av modellen. Kommunestørrelse har en positiv effekt på tilfredshet, slik at folk i større kommuner er mer fornøyd med kulturtilbudet. Innbyggerne i kommuner som opplever befolkningsnedgang er også mindre fornøyd med kulturtilbudet enn de som bor kommuner med befolkningsøkning. Dette gjelder i stor grad de minste kommunene, men det er interessant å se at det er en signifikant forskjell mellom kommuner med befolkningsøkning og befolkningsnedgang. Kommunens sentralitet gir en negativ effekt, slik at jo mer sentral kommunen er, jo mindre tilfreds er man med kulturtilbud. Dette er overraskende, da bosted innad i kommunen viser det motsatte. Det kan være at det den måler mye av det samme, selv om det er en forskjell på kommunens sentralitet og hvor sentralt innad i kommunen man bor. Det ser likevel ut til at hvor i kommunen man bor har mer å si enn om kommunen har en sentral plass i Norge.

Oppsummert vil det si at både tilbud og andre trekk ved kommunen spiller inn på tilfredshet, kvaliteten av tjenesten har mye å si, men at andre faktorer som går på forskjeller mellom kommunene som befolkningsstørrelse også forklarer variasjon i tilfredshet. I dette tilfellet gjelder ikke «smått er godt» som på flere andre offentlige tjenesteområder, kvaliteten på kulturtilbudet og nærheten til det er viktigst.

Ja, og hva så?

Dette virker jo egentlig ikke overraskende, så hva betyr det? Komposisjonelle trekk forklarer en god del av variansen i tilfredsheten med kulturtilbud. Er dette egentlig noe kommunene kan gjøre så mye med? Til en viss grad, fordi om tilfredsheten med kulturtilbudet i stor grad er bestemt av tilbud og (ganske umiddelbar) nærhet, så bekrefter jo det at kommunen er en aktør, med i alle fall mulighet til å påvirke det første.

Det er en sammenheng mellom tilbud og tilfredshet, som er positivt ut fra et bruker- og demokratiperspektiv. Denne sammenhengen mellom objektiv og subjektiv bedømmelse av tilbudet, er også interessant i forhold til muligheten brukerundersøkelser gir for å tallfeste mer kvalitative mål.

Tilfredsheten med kulturtilbud er gjennomgående høy, som selvfølgelig er bra, men det er viktig å påpeke at dette kan være knyttet til forventninger. Det er mulig at innbyggerne vurderer kommunens kulturtilbud ut fra deres forventninger til i hvilken grad kommunen har mulighet til å levere på dette området. Det er også mulig at folk ikke bryr seg så mye om denne typen kulturtilbud som blir målt her, eller at det skal mindre til for at de er fornøyd med denne typen tjenester enn andre. Dette kan man ikke få svar på ut fra undersøkelsen, men det kan reise spørsmål om hvordan kultur bør måles.

Ulrikke Schill

Masterstudent, Statsvitenskap

NTNU

Kontakt meg gjerne på: schill@stud.ntnu.no

Litteraturliste:

Bergh, Tore Basmo og John Nonseid (2010) Innbyggerundersøkelsen. Inntrykk av å bo i kommunen og i Norge. DIFI rapport 2010:01.

Christensen, Dag Arne og Tor Midtbø (2011) Tilfredshet med kommunale velferdstjenester: Har velferdstjenestene noe å si? Notat 02-2011. Stein Rokkan Senter for Flerfaglige samfunnsstudier. Bergen: Uni Research.

Kleppe, Bård (red.) (2012) Norsk kulturindeks 2012. Telemarksforskning. TF-notat nr. 29/2012.

Monkerud, L. og Sørensen, R.J. (2010) Smått og godt? Kommunestørrelse, ressurser og tilfredshet med det kommunale tjenestetilbudet. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26 :265-295.

Rolland, Asle (2009) Måling av tilfredshet med demokratiet og velferdsstaten. Notater SSB, 2009/23.

Storstad, Oddveig (2010) Kommunal kultursektor i endring. Rapport. Norsk kulturråd.

Sørlie, Kjetil (2006) Bosettningspreferanser, flyttemotiver og flytteprosesser. Status og perspektiver omkring den regionale befolkningsutviklingen i Norge. Notat til Kommunal og regionaldepartementet, 16.02.2006. Norsk institutt for by og regionforskning

Vareide, Knut og Lars Ueland Kobro (2012) Skaper kultur attraktive steder? TF-notat nr. 1/2012. Telemarksforskning.


[1] Originaldata fra Direktoratet for forvaltning og IKT er dokumentert og tilrettelagt, første NSD-versjon. Tilgjengelig fra http://www.difi.no/artikkel/2010/11/alle-resultater

[2] Telemarksforskning, ved Bård Kleppe.

[3] En del av de data som er benyttet i denne analysen er hentet fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes kommunedatabase. NSD er ikke ansvarlig for analyse av dataene eller for de tolkninger som er gjort her.

Reklamer

Kunnskap om norsk musikkeksport, eller: å selge en fil over en landegrense

I flere Seinfeldepisoder er firmaet Vandelay Industries et sentralt merkenavn. George Costanza arbeider ifølge egen beskrivelse av sine fiktive arbeidsoppgaver med import og eksport i Vandelay. Beskrivelsen av firmaet er selvsagt ment som et pek til alle de arbeidsplasser som driver med noe diffust og lett uforståelig – noe med kjøp og salg. Diskusjonen om norsk musikkeksport (se f.eks. innlegg på ballade.no) kan stå i fare for å bli en type norsk Vandelay, der det dreier seg om noe med musikk og noe med landegrenser, og at konkretiseringsnivået stopper omtrent der. Mange stemmer har meldt seg på med etterlysning av en konkretisering av eksportbegrepet norsk musikkpolitikk skal basere seg på. Men kanskje er det ikke så vanskelig. (Eller kanskje er det bare vanskelig på andre måter.)

Eksport er i utgangspunktet et relativt enkelt begrep å definere. I økonomisk terminologi betyr eksport ”salg av varer og tjenester fra et land til utlandet”.. Når begrepet skal overføres på en sektor som består av en utfordrende miks av kunst, kapital, politikk og teknologi, kompliseres nødvendigvis denne definisjonen. En fungerende forståelse av musikkeksport må ta høyde for dette. Den må blant annet inkludere en gangbar oppfatning av hva varer, tjenester og landegrenser betyr i en digitalisert kultursektor. La oss for korthets skyld bare ta for oss den omsetningen som dreier seg om musikkinnspillinger, som er den varianten av kjøp og salg flest har et forhold til.

For det første utfordres forståelsen av både ”vare”, ”tjeneste” og også i hvor stor grad noe selges fra og til et land, av musikkens digitalisering. Som kjent kan vi mer eller mindre se bort i fra vare som fysisk produkt, og for både Itunes-salg og strømmetjenester er det i prinsippet mer en tjeneste el. en rettighet til å bruke en tjeneste en begrenset tid som er det produktet som omsettes. Dermed blir spørsmålet om det foregår et salg av denne tjenesten eller rettigheten på tvers av en landegrense. Dette er et nøkkelspørsmål, fordi kulturpolitikken fremdeles i stor grad er nasjonalt definert, og dermed baserer seg på en forståelse av landegrensene som definisjonsmarkører for kultur. Utfordringen er dobbel når det gjelder kultureksport, siden det der dreier seg om en kombinasjon av nasjonalistisk og imperialistisk kulturpolitikk (”det er viktig at vår nasjonale kulturproduksjon støttes, og det er også viktig at produktene av denne formidles til utenlandske kulturbrukere”). (Dette er en kulturforståelse med åpenbare utfordringer, men det får vi ta en annen gang.)

Holder man imidlertid på dette nasjonale utgangspunktet blir utfordringen å finne en gangbar definisjon av hva som definerer nasjonaliteten både til den som selger, den som distribuerer og den som kjøper. Her står valgmulighetene blant annet mellom artistens statsborgerskap, fødested eller postadresse, eller produksjonsstedet for innspillingen, eller managementets postadresse, plateselskapets organisasjonsnummer osv. osv. Og det stopper nødvendigvis ikke der. Er det strømmerens eller nedlasterens adresse, pass eller fødested som avgjør i hvor stor grad det dreier seg om salg til utlandet. Kanskje er det IP-adressen til datamaskinen som strømmingen foregår via som skal avgjøre? Og – hva hvis jeg strømmer en norsk artist på egen mobil mens jeg ferierer i Spania?

Disse pirkete spørsmålene er vesentlige av flere grunner. For det første hører de med i en teknisk avgjørelse av hvilke tall som skal høre med i en oversikt over norsk musikkeksport. For det andre, som en følge av dette, vil disse spørsmålene også henge sammen med hvilke formål norsk musikkpolitikk skal ha på eksportområdet. For det tredje er det også behov for å vurdere de suksesshistoriene det ofte vises til i lys av disse spørsmålene. Satyricon, Röyksopp, Stargate og a-ha, eller for den saks skyld, Bjarne Melgaard og Jon Fosse, har alle åpenbart gjort det skarpt i utlandet, men hører alle pengestrømmene for disse kulturarbeiderne med i oversikter over norsk kultureksport? Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv vil svaret være nei, og det viser at det er et flertydig eksportbegrep som kulturpolitikken hele tiden har operert med. Dette tvinger også frem en tydeligere departemental beskrivelse og legitimering av målene for norsk utenlandsrettet musikk- og kulturpolitikk. Dette er et ansvar for både Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Det er store forskjeller på å arbeide for at norske artister skal få det til å gå rundt økonomisk, at norskregistrerte selskaper skal gå med overskudd eller at den norske staten skal øke sine inntekter fra moms- og skatteinntekter fra omsetning av musikk. Igjen er det også store forskjeller på å bygge et godt omdømme for en liten nasjon i verden og drive kunstnerpolitikk for kulturarbeidere på et utenlandsk marked. Norsk kulturpolitikk mot utlandet gjør alt dette på en gang (jf. vår utredning om Utenriksdepartemenets støtteordninger), men hvem som tar ansvar for hva ut fra hvilken forståelse av kultur- og musikkeksport er ikke klart nok. Vi ser frem til den lovede stortingsmeldingen som avklarer disse spørsmålene.

OMH

Plumbo hjelper ikke mot vanntette skott i musikklivet

I to timer var musikknorge samlet. På tvers av sjangere og sosiale lag gledet de seg over norsk musikk og hyllet de som fikk hederspris. Det var helt til prisen for årets hit skulle deles ut.

Det begynte så vakkert. Mari Boine overøste Ane Brun med vakre ord som ny vri på NRK sitt ellers så vellykkede show. Deretter hyllet Bjarne Brøndbo Sivert Høyem på en rørende måte og fortalte at på tross av deres musikalske ulikheter hadde de likevel mye til felles, synet av vinsjer på kaia, lukten av olje og fisk. Tilbake i varmen var folkemusikken og dansebanda, alle respekterte hverandre og gledet seg over suksess på ulike musikalske felt. Priser ble delt ut på løpende bånd og tradisjonen tro la musikksjangere også føringer for takketaler. Bernhoft danset sin funky takkedans, samtidskomponisten Thelin leste dikt, Dansbændet skravla som om de var på campingtur og metallbandet Årabrot dediserte prisen sin til en søppelfylling i Haugesund. Alle er forskjellig, men i Folketeateret er vi like. En stakket stund var alt så vel og Huitfeldt kunne glede seg over at musikken og kulturen endelig så ut til å samle det norske folk.
Men det var før Madcon entret scenen for å dele ut årets hit. Etter dette gikk alt galt. Da prisen ble tildelt et band som tre fjerdedeler av publikum trolig ikke visste eksisterte, og festrockerne kvitterte dette ut på en svært uheldig måte, var sirkuset i gang. Det heter ikke ”vi” lenger, det heter ”de”. Twitterne kastet seg over mobilen, og tabloidavisene formidlet sin avsky. ”Fittehøla” i Plumbo fikk øl i håret, og VG-TV fikk gleden av å intervjue en stakkar fra bygda som ikke ante hva han hadde satt i gang.
I den nye stortingsmeldinga ”Kultur, inkludering og deltaking” er målsetningen å jamne ut økonomisk og sosial ulikheter og arbeide for et inkluderende samfunn der alle kan delta. Man skal prøve å få arbeiderne til å gå i operaen, men man skal også forvare deres rett til å høre på Plumbo. Om dette forsøket er så helhjertet, kan man stille spørsmål ved. Tidligere har jeg skrevet om fenomenet Sputnik, det samme kan sier å være tilfellett med Plumbo. Musikk som folket stemmer fram til årets hit er ukjent for twitterne som følges i Akersgata.
Hva skjer så når man ”løfter fram låtskrivarar og artistar frå alle samfunnslag”, som det står i stortingsmeldinga? De oppfører rart og sier ting som ikke har blitt sagt siden Egners tid. En ting er at synspunktene kan vitne om en tvilsom holdning til minoriteter, langt verre er det at de sier sånt fra scenen på Folketeatret til det nye Norges beste menn, Yousef og Tshawe.

Lyspunktet for Plumbo denne kvelden var at Tore Halvorsen i Ole Ivars trøstet hovedpersonen så godt han kunne og inviterte dem med på fest med Rune Rudberg, fjernt fra stortingsmeldinger og Huitfeldt sine visjoner. I pianobaren på Ivars kro satt representantene for det folkelige lag, på Folketeateret festet hipsterne og kultureliten sammen med sine egne. Det er det tryggeste det.

BK

Om kultur, helse og kausalitet

Målte effekter av kultur og kulturbruk er en svært ettertraktet vare i dagens kulturbyråkrati og kulturpolitikk. Det vakte derfor berettiget oppsikt da en vitenskapelig artikkel basert på den omfattende Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) nylig kunne konkludere med at kultur førte til bedre helse. Det var uansett slik resultatet ble presentert i twittermeldinger, NTB-artikler og i ulike nettaviser. Men var det egentlig det studien konkluderte med? Vi vil alle så gjerne at kultur skal føre til noe bra, og at den gjerne kan føre til bedre helse også. Problemene oppstår likevel raskt når man skal belegge hva som fører til hva.

Vi vet fra annet folkehelsearbeid at ressursstyrke på et område gjerne henger sammen med ressursstyrke på andre områder. Med andre ord: hvis du er høyt utdannet, er det store sjanser for at du også tjener godt, at du trener jevnlig, at du (derfor) har god helse, lavest sykefravær, høyest levealder osv. osv. Blant helsepolitikere kalles dette med et nokså lite intuitivt begrep gradientutfordringen. Samtidig vet vi også fra noen tiår med Bourdieu-basert og -inspirert kulturanalyse at kulturbruk korrelerer ganske entydig med utdannelsesnivå. Men korrelasjon er som kjent noe helt annet enn kausalitet.

Artikkelforfatterne beskriver signifikante (gyldige) sammenhenger mellom deltagelse og/eller opplevelse i/av kultur på den ene siden, og helse på den andre siden. Helse er bredt forstått i artikkelen, med fysiske og psykiske komponenter: oppfatning av egen helsetilstand, depresjon og angst, tilfredsstillelse med livet generelt, samt hvorvidt informantene hadde kroniske sykdommer. Med mindre man beveger seg over i en annen type rasjonalitet, kan man trolig utelukke kulturens eventuelle påvirkning på kroniske sykdommer. Da står man med andre ord igjen med en kartlegging av mental helse: velvære, tilfredshet, fravær av psykiske problemer.

På den andre siden opererer undersøkelsen også med et svært bredt kulturbegrep, delt inn i kultur som opplevelse (receptive acitvities) og kultur som deltagelse (creative activities). Begge kulturformer inkluderer idrett og fysisk aktivitet, samt organisasjons- og kirkearbeid. Dette vil si at museumsbesøk og håndballkamper vektes likt, samtidig som både en løpetur og en korøvelse vektes på samme måte.

Det argumenteres også i artikkelen for at det er tette sammenhenger mellom kulturbruk og folkehelse, også etter at man har justert for sosioøkonomisk status. Med andre ord er det i følge studien sammenhenger mellom kultur og (opplevelse av) helse for alle sosioøkonomiske grupper, selv om det også her, ikke overraskende, dokumenteres en nær sammenheng mellom sosioøkonomisk status og kulturbruk.

Dette fjerner allikevel ikke hovedproblemet i forhold til kausalitet: Kan det være slik at B forklarer A like mye som A forklarer B: Er det slik at kulturbruk på individuelt nivå medfører bedre mental helse? Eller er det slik at med økt mentalt velvære er tendensen til å oppsøke kulturaktiviteter større? Den siste forklaringen er ikke mindre plausibel enn den første, og hvis den er riktig er den ikke annet enn nok en bekreftelse av at positiv score på ulike ressurser predisponerer for bruk av kultur.

Her er heldigvis artikkelforfatterne ryddige. De skriver: ”this study cannot determine cause-effect relationships”. Med andre ord kan undersøkelsen ikke si noe om hva som fører til hva. Samtidig er det fristende å vedde nokså mye penger på at det er nettopp det undersøkelsen kommer til å bli brukt til, som et argument for at kultur fører til bedre helse. Det kan imidlertid også være slik at det er god helse som fører til kultur.

OMH

Å setje bukken til å passe både andre bukkar og havresekken

Kulturdepartementet evaluerer i desse dagar knutepunktfestivalane. Statssekretær Lubna Jaffery i Kulturdepartementet seier til nettstaden Ballade.no at: ”Denne evalueringen er viktig for å finne ut om vi er på rett kurs, eller om det skal foretas noen justeringer”. Både departementet og statssekretæren er etter vår meining på heilt feil kurs. Prinsipielle forskingspolitiske justeringar må foretas!

For ei stund sidan vart det kjend at kulturprogrammet under VM på ski i Oslo hadde fått sin endelege form og profil. Ikkje som resultat av ein kompetent og uavhengig fagkomité sitt arbeid (som ein skulle tru), men ved at det multinasjonale, kommersielle plateselskapet SONY Music hadde fått programansvaret. Dei bad sjølve om dette, noko også moteskaparane i Moods of Norway gjorde, og arrangøren takka ja. SONY på si side lova å vere snille og også be med seg artistar frå andre plateselskap, både store og små. Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, reagerte og skreiv i ein kronikk at ei slik samanblanding av roller ikkje kunne sjåast som anna enn uheldig. Ein kan ikkje rekne med at ein tung marknadsaktør som Sony skal bli oppfatta som nøytral, sjølv om dei aldri så mykje held fast at dei også nyttar artistar frå andre plateselskap eller miljø. Ein kunne sagt og skreve mykje om kva ein slik delegering av programmeringsansvar til ein kommersiell marknadsaktør har å si for profilen på programmet. Det skal me ikkje. Det held å si at det er eit klassisk døme på at bukken blir sett til å passe havresekken. Dessutan er vel arrangørane av ski-VM best på å arrangere skirenn. Godt då at ein kan vente meir av offentlege aktørar med omsyn til slik nøytralitet. Kulturdepartementet for eksempel.

Forskingsmessig stringens

Eller kan ein det? I det siste har me igjen fått grunn til å spørje. Då nettavisa Ballade denne veka kunne fortelje korleis departementet sjølv greier ut Knutepunktordninga for festivalar (link her), meldte tvilen seg igjen. Me var skeptiske alt i førre runde, då denne utgreiinga vart sett ut til departementet si eiga administrasjon – me tenkte dette betre kunne ha blitt ivareteke av eit frittståande forskingsmiljø. Det finns fleire av dei, og mange nok til at me ikkje gret for eiga sjuke mor. No ser me at det var rett å vere skeptisk. Framgangsmåten til departementet i denne saka er alt anna enn forskingsmessig stringent. Konkurrerande jazzfestivalar blir bedne om å gi si evaluering av korleis Moldejazz har fungert som knutepunktfestival, samtidig som det opnast for at dei sjølve kan søke om å oppnå knutepunktstatus – både evalueringa og søknaden sendast til departementet, som altså sjølv styrer både evalueringa og eventuelle nye knutepunkttildelingar. I tillegg skal Norsk kulturråd, som blant anna administrerar festivalstøtteordninga, evaluere den kunstnarlege kvaliteten på dei tre utvalde knutepunktfestivalane: Molde jazzfestival, Olavsfestdagane og Grimstad kortfilmfestival. I fjølge statsbudsjettet skal kulturrådet berre evaluere Molde og Olavsfestdagane, medan det i Ballades artikkel også ser ut som om dei skal evaluere Grimstad. Kva som er rett er imidlertid usikkert. Korleis denne delen av evalueringa skal gjennomførast, etter kva kriterium og korleis resultatet skal nyttast, er heller ikkje kjent.

Ryddig prosess?

Statssekretæren seier i intervjuet med Ballade at det heile er en ryddig prosess, og sidan det er så godt samhald og folk er så snille med kvarandre i jazzmiljøet, så forventar dei ærlege evalueringar. Skal ein tru festivalane Ballade har intervjua, meiner dei sjølve dette (i beste fall) er ubehageleg. Kor er det kritiske perspektivet til Kulturdepartementet? Kva hadde avisoverskriftene blitt om BP hadde blitt bedt om å uttale seg om Statoil si stilling på norsk oljesektor, for i same omgang bli bedne om å sjølv søke på (same?) konsesjon? Skulle ein rekne med at BP er snille og unødig trør i bedet til dei gode venene og spanande konkurrentane i Statoil? Om ein eit augeblikk skal tenkje ski-VM igjen, her har Kulturdepartementet smurt seg heilt bort. Kva botnar dette utgreiingsmessige kladdeføret i? Er det mangel på erfaring med forsking og utvikling i eit departement som gjennom mange år har overlete dette til underliggjande direktorat?

OKB/OMH/HS/MTH

Er likestilling et kulturpolitisk mål?

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

Om baken og smaken

”Når ble Marianne Aulie kunstner?” spør humorist Lars Mjøen i et leserinnlegg i Aftenposten, 27.09.10. Han avslører at han har latt seg provosere av at Aulie har gjort sine klovnemotiver kjent gjennom ulike mediestunts – ofte mer eller mindre avkledd – og at hun stadig tituleres som kunstner.

Avisinnlegget tar opp flere spørsmål som vekker interessen til en kulturforsker. Hvorfor blir Mjøen provosert? Hvorfor kan ikke alle som oppfatter seg selv som kunstnere få være det? Hva er det som definerer kunstnerne? Hvem har makt og autoritet til å definere grensen mellom kunst og ikke-kunst, god og dårlig, høyverdig og lavverdig kunst? Dette handler vel om smak og behag – og er ikke smaken som baken?

I dagligtalen, når vi snakker om kunstnere som skaperne og utøverne innenfor billedkunst, litteratur, teater, dans og musikk, bruker vi (bevisst eller ubevisst) konkrete kriterier. I støtteordninger til kunstnere er det nødvendig å avgrense kunstnerbegrepet etter helt faste kriterier. Likeledes krever forskning på kunstnere gjennomtenkte definisjoner. Å oppfatte seg selv som kunstner er altså som regel ikke nok. I tillegg skal en gjerne bruke nok tid på kunstnerisk arbeid, ha inntekt fra kunstnerisk arbeid, ha formell kunstutdannelse og/eller være medlem i kunstnerorganisasjoner. Kunstverket skal være av en viss kvalitet, og ikke minst skal en ha anerkjennelse for sitt arbeid. Og da menes anerkjennelse fra de rette personene – fra andre kunstnere, et kunstkyndig publikum, fra kritikere, kuratorer og andre kunstfaglige eksperter.

Det er med andre ord ikke alle og enhver som får være med å definere hvem kunstnerne er. At Marianne Aulie kalles kunstner selv om hun angivelig ikke har fått anerkjennelsen fra riktig hold, reagerer altså Lars Mjøen på. Han spør seg blant annet om Aulie ble kunstner som følge av at ”[…] nyrike personer […] hørte rykter om at klovnene visstnok ble sprøytet med dyr årgangschampagne, og derfor syntes det var helt greit å kjøpe dem for helt absurde summer?” Dette sitatet representerer det tradisjonelle, romantiske synet på kunst og kunstnere: En kunstner skal ikke primært tjene penger på kunsten sin. De skal helst sulte og lide for kunsten, i hvert fall inntil de har blitt anerkjent som kunstnere. Og at såkalt nyrike personer bruker ”helt absurde summer” på kunst som ikke er anerkjent som kunst, er vulgært.

I følge Bourdieu henger smaksforskjeller nøye sammen med klasseforskjeller. Borgerskapet definerer hva som er fornem, verdifull og god smak, og tar samtidig avstand fra smaken til de lavere klassene. Det er den borgerlige smak som er den legitime, mens den folkelige smaken ses på som vulgær. Borgerskapets distingverte væremåte innebærer dermed også undertrykkelse av den folkelige smaken. På den måten er kunsten med på å opprettholde klasseskillene og dermed maktforholdene i samfunnet. Ut fra et slikt perspektiv kan vi si at Mjøens kunstsyn er undertrykkende.

Samtidig er det slik at definisjonen av kunstner er i stadig endring. De tradisjonelle skillene mellom høy og lav kunst, kunst og ikke-kunst og mellom kunstner og ikke-kunstner er ikke lenger like tydelige. Kanskje er det slik at smak i mindre grad enn tidligere uttrykker sosial tilhørighet og at sosiale distinksjoner i form av kulturelle uttrykk er mindre framtredende enn før.

Mjøens uttalelser representerer et romantisk kunstsyn som opphøyer den unike og genierklærte kunstneren. Samtidig vektlegger han at kvalifiserte instanser skal anerkjenne noe som kunst og noen som kunstnere. Spørsmålet er hvordan dette synet lar seg forene med nye kunstuttrykk og nye kunstnerroller hvor de tradisjonelle skillene ikke lenger er gyldige? Kanskje er Mjøens syn på kunstneren ikke lenger undertrykkende, men avleggs?

MTH