Archive for the 'Musikk' Category

Rock City Namsos: Kulturpolitisk totalkollaps

Rock-City

Det er ikke bare norske langrennsstjerner som møter veggen for tiden. Også for norske kulturpolitikere ser det ut til å ha gått i svart, både før, under og etter den famøse etableringen av Rock City i Namsos, som for hver dag som går, ser ut til å utarte til en større og større skandale. For de som ikke kjenner saken er det kort fortalt dette det handler om: Rock City Namsos ble offisielt åpnet den 11.11.2011, av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt. Vedtaket om å opprette Rock City ble gjort i Stortinget i 2005. Rock Citys mandat er todelt: Det skal både være et ressurssenter for populærmusikk som skal drive med kompetanseutvikling og profesjonalisering av bransjen, og det skal omfatte en opplevelsesdel, med trønderrockmuseum, scene og studio. Opprettelsen av Rock City har av noen blitt fortolket som en slags trøst til Namsos og Nord-Trøndelag for at de tapte kampen om å få det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock – nå bedre kjent som Rockheim i Trondheim. Men Rock City har vist seg å være alt annet enn en trøst: Saken som siden før jul har rullet i trønderske medier, avdekker stadig flere tvilsomme forhold ved driften av Rock City. I disse dager handler det særlig om økonomien, først og fremst om hvor mange millioner Namsos kommune kommer til å tape på sin involvering i saken.

Her er det imidlertid god grunn til å løfte blikket utover de lokale millionene og se saken i et større kulturpolitisk perspektiv. For etableringen av Rock City er et skoleeksempel på hvordan kulturpolitikk ikke skal utøves, og på hvordan institusjonsbygging i kulturfeltet ikke bør foregå. Lista over ting som har gått galt er lengre enn lang. Det er ikke bare beslutningsprosessene forut for etableringen av Rock City som det er grunn til å stusse ved. Også driften av institusjonen i den korte tiden den har eksistert, ser ut til å være under enhver kritikk.

Det overordnede problemet handler om selve vedtaket om å etablere Rock City, et klassisk eksempel på å sette i gang en institusjonsetablering uten at det foreligger et klart forhåndsdefinert behov. Å bygge kulturhus uten innhold, som det også kan kalles. Her må etter vårt skjønn daværende kulturminister Giske og det statlige kulturpolitiske nivået ta et stort ansvar. Den rød-grønne regjeringen soler seg i glansen av Kulturløftets satsing på rytmisk musikk, med påfølgende etablering av diverse kompetanse- og ressursnettverk og -sentre. Men vet man egentlig hva slags kompetanse det rytmiske musikkfeltet trenger? Har musikkbransjen egentlig behov for et «norsk ressurssenter for pop og rock»? Og hvis ja, hvorfor skal et sånt senter ligge i Namsos, som til tross for sin stolte historie – og som iherdig nordtrønderpatriot beklager jeg å måtte si dette – i dag er et sted hvor det (nesten) ikke finnes profesjonell musikkbransje? Hva om man for eksempel hadde gitt alle millionene til de eksisterende musikkbransjeorganisasjonene, som tross alt jobber med utgangspunkt i sine medlemmers definerte behov? For ikke å snakke om den såkalte opplevelsesdelen av Rock City: Trengs det et eget opplevelsessenter for trønderrock i Namsos, når Rockheim allerede ligger i Trondheim, 20 mil unna? Hva tenker man på, når man tror at folk skal valfarte til Namsos for å se på trekkspillet til Terje Tysland og de gamle forsterkerne som Prudence brukte? Er det virkelig et så stort publikumsgrunnlag for dette at det er nødvendig å bygge et eget gedigent (og kostbart) rockehotell vegg i vegg med Rock City?

Svikten i de politiske beslutningsprosessene på regionalt og lokalt nivå er nærmest total: Her har distriktspolitiske, næringspolitiske og kulturpolitiske ambisjoner blitt sauset sammen i en salig graut, der vage muntlige tilsagn om statlig støtte i kombinasjon med overoptimistisk tro på kulturnæringens salighet ender i forpliktende kommunale lån og leieavtaler som er mildt sagt uforsvarlige. Som Terje Kili skrev på Twitter, i forbindelse med en revisjonsrapport som slakter den kommunale håndteringen av saken: «ureflektert kommunal optimisme er alltid en risiko». Når den kommunale og fylkeskommunale optimismen i tillegg blandes med inhabilitet og underkommunikasjon, er det dømt til å gå galt. Departementale brev er holdt tilbake, vedlegg er ikke lest, folk har trodd og ment å huske at noen har sagt at osv., osv. I lille Namsos og Nord-Trøndelag er det tette bånd mellom kulturaktører og politikere, og når man gjør avtaler med folk man kjenner, trenger man tydeligvis ikke å være så nøye på formalitetene. Med fare for å virke i overkant spydig er det fristende å påpeke paradokset mellom revisjonsrapportens slakt av saksgangen og måten Rock City selv omtaler seg på, på sine nettsider: «Vårt verdigrunnlag bygger på RÅKK – respekt, åpenhet, kvalitet og kompetanse.»

Apropos selve driften av institusjonen: Ledelsen av Rock City har kommet og gått, med stadig nye daglige ledere og styreledere, alle med mer eller mindre nære bånd til politikere og kommuneadministrasjon, og en obligatorisk tilknytning til et av de mange fordums rockeband fra Namsos. Økonomistyringen ser ut til å ha vært helt uten kontroll, med stadige budsjettoverskridelser og høye lønnsutgifter. Hvem vet hva de 12 årsverkene som har vært tilknyttet institusjonen, har drevet med. Uansett må de være en provokasjon for nordtrønderske artister som prøver å leve av musikken sin. Bare de 180.000 kronene som er brukt til å leie inn psykologhjelp til artister med sceneskrekk og rusproblemer, hadde kanskje vært det som skulle til for å holde et par musikerkarrierer i gang, så man på sikt hadde fått etablert noen stabile kulturnæringsarbeidsplasser i Nord-Trøndelag – hvis det var det som var målsettingen. Når den omtalte psykologen – som har fått 2000 kr per spørsmål mottatt på epost – også er kona til en av de daglige lederne, er det nesten så man ikke tror det er sant.

Sett i etterpåklokskapens lys er det utrolig at ikke noen har stilt spørsmålstegn ved forholdene rundt etableringen og driften av Rock City på et tidligere tidspunkt. Tydeligvis er det ikke bare musikkbransjen som har behov for kompetansetilførsel; her kunne nok både kulturpolitikere og kommuneadministrasjon også trengt en liten oppfriskning. Kanskje kan granskningsrapporten som legges fram denne uka gi noen svar på hva som gikk galt. Men det er også mye å lære av den etter hvert ganske så omfattende forskningen som påpeker risikoen ved å satse på luftige kulturnæringsprosjekter – eller den nylig publiserte evalueringen av kompetansenettverk for rytmisk musikk, som påpeker uklarheten i kompetansesatsingen i feltet. Mulig slik forskning ikke er like banebrytende som den Rock City selv driver med, på sitt såkalte «Norsk underholdningsmedisinsk institutt», men likevel – her burde mange stoppet opp og tenkt seg om minst to ganger.

Uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Det går an å hente mye lærdom av denne saken, som helt klart blir et obligatorisk kulturpolitisk case for alle kulturstudenter i Bø.

HS

Advertisements

Balladen om ungen som blei skylt bort med badevatnet.

MIC Norsk musikkinformasjon og Music Export Norway har fusjonert til Music Norway. Eit styre er i sving, og ny dagleg leiar er tilsett. Ut frå dei (få) reaksjonane som har kome fram i media, synest bransjen og artistar å vere vel nøgde.

Rett nok har nokre komponistar ytra uro i høve MIC si notesamling, som no skal til Nasjonalbiblioteket. Dei er redde den nye eigarstrukturen skal føre til mindre marknadsføring og bruk av norskskreve klassisk musikk. Kvifor ein organisasjon som skal marknadsføre og leggje til rette for norsk musikk ikkje skal ha tilgang til dette heilnorske produktet, er ikkje heilt lett å forstå. Kanskje er det ikkje tett nok på regjeringa sin visjon med den nye organisasjonen: å produsere nye stjerner a la Turboneger og Röyksopp i utlandet (Dagbladet 2012).

Eit mykje verre – i alle fall meir akutt – utfall av den nye organiseringa er at ingen lenger kan eller vil ta ansvar for nettavisa Ballade.no. Ballade som fram til i dag har blitt driven av MIC, er ein på alle vis eineståande suksesshistorie på musikkfeltet. På kløktig vis har dei klart å overleve i ein nettpublikasjonsmarknad med temmeleg stor og uforutsigbar turnover, bidra til blest og ordskifte rundt sentrale tema og saker, vere tåleg sjangernøytrale (og dermed ha høg legitimitet i dei fleste av sjangrane) samt å generere interessant og oppheta debatt på nettforumet sitt. Tidvis har dei fungert som regelrett råvareleverandør til større og meir allmenne medium som Aftenposten og NRK (P2). Slik har Ballade i dobbel forstand fungert som eit supplement og korrektiv til korleis musikkfeltet har blitt dekt i breiare medium. Dei har dessutan klart det kunststykket aldri å stivne i forma. Nye journalistar og redaktørar har stadig satt eit preg på innhald og form; kunstsyn har blitt utfordra, roller og makt sett i fokus.

Det er dette som no kjem til å forsvinne. Kulturdepartementet korkje let Ballade.no halde fram som del av den nye organisasjonen Music Norway, eller vil leggje til rette for ein ny eigar (les: hjelpe til med økonomisk støtte), t.d. gjennom ei stifting. Dette er merkeleg, særleg i lys av at regjeringa i ei rekkje andre høve har vist stor motvilje mot å prioritere ned eksisterande kulturinstitusjonar. Kulturpolitisk praksis har vore å gje litt meir til alt. Dermed blir dei kulturpolitiske grepa som faktisk legg ned aktivitet svært synelege. Kva er det Kulturdepartementet har så mykje imot Ballade.no, at dei tillèt dette?

Som kulturforskar vil eg sakne Ballade.no sårt. Både som kjelde til nyheiter frå musikkfeltet og som arena for debatt og fagstoff av ymse slag. I ein elles interessant samanslåing av MIC og MEN, er det utruleg synd at nettopp Ballade.no blir ungen som blir skylt ut med badevatnet.
OKB

FolkOrg i kulturpolitisk utakt?

Foto: Eivind Kaasin

Det er en sterk korporativ tradisjon i norsk kulturpolitikk: kunstnariske medlems- og interesseorganisasjonar er viktige aktørar for kulturpolitisk utvikling. Kva skjer med den kulturpolitiske gjennomslagskrafta når fleire organisasjonar blir til ein? I folkelarmet rundt etableringa av ein organisasjon på folkemusikkområdet, kan det synest som om kulturpolitiske spørsmål har hamna utanfor dagsorden.
Det brennande kulturpolitiske engasjementet særleg Norsk Folkemusikk- og Danselag og Jan Lothe Eriksen sto for har dabba av. Medan norske folkemusikarar og ikkje minst folke-dansarar er godt synelege i samtida, har den nye organisasjonen glimra med sitt fråver; Kulturpolitisk nærast usyneleg har den blitt, noko som reiser eit kritisk spørsmål: Er fokuset på kulturpolitisk arbeid svekka i høve skipinga av FolkOrg?
Forholdsvis store endringar har prega det norske folkemusikkområdet dei seinaste åra. Mange er av musikalsk karakter: T.d. kva instrument ein likar å spele norsk folkemusikk på, kva repertoar ein nyttar eller at ein i større grad spelar saman (før spelte ein jo som kjent solo). Kven ein ynskjer å spele for har òg endra seg. Andre endringar er av kulturpolitisk karakter. Nokre døme på det er: Folkemusikken sitt inntog i kulturskulane og utdan-ningssystemet generelt; Folkemusikken sin plass i Rikskonsertane og Den kulturelle skolesekken; Framveksten av ei rad folkemusikkfestivalar (inkl. ein knutepunktfestival); Deltakinga i Samstemt og dermed innplassering i ”det rytmiske feltet”; Innpass for medlemmer med folkemusikkbakgrunn eller -kunnskap i sentrale tildelingskomitear og utval (t.d. Kulturrådet, FFUK, UD si delegerte reisestøtteordning, Komp m. fl.); Etableringa av ein nasjonalarena, Riksscena. osv. osv. Den største og kanskje viktigaste kulturpolitiske endringa er likevel oppløysinga av Landslaget for spelemenn (LfS) og Norsk Folkemusikk- og Danse-lag (NFD) og etableringa av ein, samla organisasjon, med (det lett naivistiske) namnet Folkemusikkorganisasjonen (FolkOrg).
Ein skulle tru at denne konsolideringa gjennom ein organisasjon på folkemusikkområdet ville føre til større tyngde i sentrale og regionale offentlege kulturpolitiske prosessar. Når så ikkje synest å ha skjedd, kan det ha fleire årsaker. Det mest nærliggjande er at det kulturpolitiske arbeidet har blitt prioritert ned til fordel for arbeidet med å etablere og konsolidere den nye organisasjonen. Særleg sterk har satsinga vore på arenautvikling og aktivitet ute i region- og lokallaga, artistservice og arbeid mot media. Ein har prioritert Landskappleiken, Landsfestivalen og Folkelarm. Ein har arbeidd aktivt med å styrke den profesjonelle aktiviteten både heime og i utlandet og ein har oppdaterte, nyhendebaserte nettsider. Tydelegast kjem prioriteringa til syne gjennom korleis dei administrative resursane i Folk Org er disponert: her er dedikerte medarbeidarar til lokallagsutvikling, informa-sjonsarbeid, utøvarutvikling (hovudsakleg Folkelarm) og arrangørutvikling. Felles for alle er at dei er aktive på eit operativt nivå. Dei skaper aktivitet. Arbeid av strategisk karakter er plassert hjå dagleg leiar og styret. Det er for så vidt som det skal vere, problemet er viss også desse i for stor grad tenkjer operativt. Då blir arbeidet utan politiske visjonar. Har satsinga på ein kulturpolitisk strategi måtte gje tapt i kampen mot dei andre satsingane, meir egna til å ”samle” folkemusikk-Noreg i ein organisasjon?
Som nemnt innleiingsvis har Folkemusikkorganisasjonen heilt sidan starten delteke i Samstemt – nettverket av aktørar frå det rytmiske feltet på musikkområdet (populærmusikk, jazz og altså folkemusikk). Kanskje er det her ein rekna med dei kulturpolitiske gjennombrota skulle komme? Rett nok fekk samarbeidet i Samstemt stor innflytelse på den raud-grøne regjeringa sitt arbeid med musikk i Kulturløftet 1og 2, men utan at folkemusikkområdet fekk noko banebrytande gjennomslag; Folkemusikken får framleis budsjettmessige vekslepengar og det er tvilsamt om ein gjennom dette er organisasjonsmessig eller institusjonelt styrka. Riksscena i Oslo er vel, får me håpe, knesett gjennom å vere syneleg i dei to siste statsbudsjetta, men dessverre er det driftsutgiftene som utgjer så godt som heile det løftet. Kan hende har den kollektive satsinga på Samstemt (som på overordna plan ser vellukka ut) på sett og vis viska ut ei eigen, spissa strategisk satsing for å etablere FolkOrg med tyngde både i Kulturdepartementet, Stortinget og Kulturrådet sine kontor. I denne samanhengen kan ein t.d. nemne at Førdefestivalen har hatt langt betre gjennomslagskraft, leia av den kulturpolitisk aktive og høgrøsta Hilde Bjørkum. Det kan slik synest som om kontakten mellom regjeringskontora og Førdehuset er vel så god som mellom statsråd og -sekretærar og FolkOrg-kontoret på Grünerløkka. Nå er dette kanskje ikkje unikt for folkemusikkområdet; ein kan vel diskutere om ikkje både jazzfestivalen i Molde og Øya-festivalen har vel så mykje makt og innflytelse som Norsk Jazzforum og Norsk Rockfor-bund, både i kraft av økonomiske, faglege og kulturpolitiske resursar. Spriket mellom den sentrale organisasjonen og knutepunktfestivalen si tyngde og breidde er likevel større på folkemusikkområdet enn dei to andre.
Det er mykje som taler for at det er behov for å meisle ut ein kulturpolitisk agenda for den nye samla folkemusikkorganisasjonen på musikkområdet. Særleg bør det vere tid for å komplettere indirekte kulturpolitisk arbeid, t.d. satsinga gjennom Samstemt, med direkte, kontinuerleg og strategisk arbeidet med kulturpolitikk. Dette er aktuelt i ei rad viktige saker i tida framover, ikkje berre i arbeid med styrka budsjettpostar til folkemusikk. Kanskje særleg viktig er å ta stilling til UNESCO sitt arbeid med immateriell kulturarv; Kva skal norsk folkemusikk vere? Eit objekt for vern, eit dynamisk kulturuttrykk utan behov for særordningar av einkvan slag eller ein kombinasjon av dei to? Kva utslag vil i så fall ulike modellar få for kva ansvar det offentlege har for kulturuttrykket? Det byrjar bli lenge sidan Arnestadutgreiinga om folkemusikk og -dans i det seinmoderne Noreg. Mykje krefter har blitt nytta på å reorganisere og evaluere organisasjons- og arrangementsmessige sider av FolkOrg si drift. Er det no tid for ein ny, brei kulturpolitisk gjennomgang av kor folkemusikk- og folkedansfeltet står? Skal FolkOrg kome kulturpolitisk à jour, kan det vere verdt å argumentere for nettopp det.

OKB
Innlegget er tidl. publisert i Folkemusikkbladet.

Plumbo hjelper ikke mot vanntette skott i musikklivet

I to timer var musikknorge samlet. På tvers av sjangere og sosiale lag gledet de seg over norsk musikk og hyllet de som fikk hederspris. Det var helt til prisen for årets hit skulle deles ut.

Det begynte så vakkert. Mari Boine overøste Ane Brun med vakre ord som ny vri på NRK sitt ellers så vellykkede show. Deretter hyllet Bjarne Brøndbo Sivert Høyem på en rørende måte og fortalte at på tross av deres musikalske ulikheter hadde de likevel mye til felles, synet av vinsjer på kaia, lukten av olje og fisk. Tilbake i varmen var folkemusikken og dansebanda, alle respekterte hverandre og gledet seg over suksess på ulike musikalske felt. Priser ble delt ut på løpende bånd og tradisjonen tro la musikksjangere også føringer for takketaler. Bernhoft danset sin funky takkedans, samtidskomponisten Thelin leste dikt, Dansbændet skravla som om de var på campingtur og metallbandet Årabrot dediserte prisen sin til en søppelfylling i Haugesund. Alle er forskjellig, men i Folketeateret er vi like. En stakket stund var alt så vel og Huitfeldt kunne glede seg over at musikken og kulturen endelig så ut til å samle det norske folk.
Men det var før Madcon entret scenen for å dele ut årets hit. Etter dette gikk alt galt. Da prisen ble tildelt et band som tre fjerdedeler av publikum trolig ikke visste eksisterte, og festrockerne kvitterte dette ut på en svært uheldig måte, var sirkuset i gang. Det heter ikke ”vi” lenger, det heter ”de”. Twitterne kastet seg over mobilen, og tabloidavisene formidlet sin avsky. ”Fittehøla” i Plumbo fikk øl i håret, og VG-TV fikk gleden av å intervjue en stakkar fra bygda som ikke ante hva han hadde satt i gang.
I den nye stortingsmeldinga ”Kultur, inkludering og deltaking” er målsetningen å jamne ut økonomisk og sosial ulikheter og arbeide for et inkluderende samfunn der alle kan delta. Man skal prøve å få arbeiderne til å gå i operaen, men man skal også forvare deres rett til å høre på Plumbo. Om dette forsøket er så helhjertet, kan man stille spørsmål ved. Tidligere har jeg skrevet om fenomenet Sputnik, det samme kan sier å være tilfellett med Plumbo. Musikk som folket stemmer fram til årets hit er ukjent for twitterne som følges i Akersgata.
Hva skjer så når man ”løfter fram låtskrivarar og artistar frå alle samfunnslag”, som det står i stortingsmeldinga? De oppfører rart og sier ting som ikke har blitt sagt siden Egners tid. En ting er at synspunktene kan vitne om en tvilsom holdning til minoriteter, langt verre er det at de sier sånt fra scenen på Folketeatret til det nye Norges beste menn, Yousef og Tshawe.

Lyspunktet for Plumbo denne kvelden var at Tore Halvorsen i Ole Ivars trøstet hovedpersonen så godt han kunne og inviterte dem med på fest med Rune Rudberg, fjernt fra stortingsmeldinger og Huitfeldt sine visjoner. I pianobaren på Ivars kro satt representantene for det folkelige lag, på Folketeateret festet hipsterne og kultureliten sammen med sine egne. Det er det tryggeste det.

BK

Den samlende kunsten

Når tragedier rammer et helt folk slik vi har opplevd i sommer, er kunsten og kulturen en samlende trøst. En rekke minnekonserter er avholdt og en rekke kunstnere og artister har bidratt i sorgarbeidet. Flere psykologer har trukket fram de positive virkningene i kunsten og politikere har hevdet at terroren bør føre til et økt fokus på kulturpolitikken og at kunsten og kulturen bør får flere midler.  Men hvilken kunst er det vi velger, og er dette den samme som kulturpolitikken prioriterer?

 
Da terroren i sommer rammet Oslo og Utøya fikk dette konsekvenser for kulturtilbudet. TV og radio valgte umiddelbart å legge om sine sendeskjemaer. Sommerunderholdningen ble avløst av nyhetsoppdateringer og når kvelden kom spilte man rolig, klassisk, norsk musikk inn i nattetimene. En rekke festivaler vurderte også hvordan man skulle forholde seg til det som hadde skjedd. Noen valgte å avlyse, mens de fleste valgte å fortsette, om enn med en noe annen form.

I de kommende ukene fikk kunsten en sentral plass i minnemarkeringene og i sorgarbeidet. Likevel synes det ikke tilfeldig hvilken kunst og kultur man velger til dette. Noen kunstformer og noen artister oppleves mer egnet enn andre. Når mediene kutter sine normale sendeflater og skreddersyr sine programskjemaer er det blant annet for å unngå å støte noen. Det samme kan sies om festivalene. Det eksisterer altså kunst som ikke passer i en slik sammenheng. Når man så har tenkt seg om, velges kunsten som harmoniserer og lindrer.

Et av de kulturelle høydepunktene, vil nok mange mene, var minnekonserten i Oslo domkirke, der en rekke artister bidro. Anført av Maria Mena sin Paus-tolkning fikk vi høre kjente og kjære artister som Kurt Nilsen, Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. Haddy N´jie tolket Erik Bye, mens Karpe Diem framførte en omskrevet og nedtonet versjon av sin Oslo-hyllest ”Byduer i dur”. Ingebjørg Bratland rørte oss til tårer med sin tolkning av ”Til Ungdommen” før Åge Alexandersen avsluttet det hele med ”Lys og varme”. Alt akkompagnert av Norges favorittorkester KORK. Konserten var inkluderende og ufarlig. Artister fra mange sjangere var med, artister fra hele landet, artister fra det flerkulturelle Norge, men først og fremst våre mest folkekjære artister.

Interessant i denne sammenhengen er også NRK P3 sitt musikkvalg i dagene etter tragedien. Kanalen er til vanlig kjent for sitt listesystem, der artister og låter er særskilt utvalgt av kanalens musikkredaksjon. I dagene etter tragedien lot P3 lytterne selv velge de låtene som betydde mest for dem. Dermed kunne man høre artister man normalt aldri hører i kanalen.

Avantgarde kunst, kunsten fra de ”smale sjangerne”, kunsten som mottar brorparten av de kulturpolitiske bevilgningene har fått liten plass i sorgarbeidet. Smakshierarkier som kunstlivet i det daglige ofte er preget av kan virke splittende og synes ikke å passer inn under den samlende og inkluderende funksjonen minnemarkeringen har hatt. Flest mulig skal få høre den musikken de selv oppfatter som trøstende, ikke nødvendigvis den musikken som anses å ha den høyeste kunstneriske kvaliteten. Dermed velger man det Espen Ytreberg i sin artikkel i Samtiden kalte middelkulturen.

Oppfatningen synes ikke å være at jo bedre kunsten er desto bedre er den til å trøste, oppfatningen er heller at jo mer inkluderende kunsten er, desto mer egnet er den til å trøste. Dermed er det betimelig å spørre om en kulturpolitisk konsekvens av terroren skal være en sterkere satsning på den inkluderende og samlende kunsten, altså middelkulturen?

Øl og makt – by:Larm 2

Som allerede bekjentgjort her på bloggen var Telemarksforsking til stede på årets by:Larm. I tillegg til å delta på seminarer og høre på hippe band, brukte vi forskerbrillene våre til å kartlegge hva annet som foregår på dette bransjetreffet, som av Robert Dyrnes, sjef for Buktafestivalen i Tromsø omtales som musikkbransjens store julebord. På bakgrunn av vår korte, men intensive feltstudie kan vi med rimelig sikkerhet fastslå at i tillegg til de to hovedingrediensene konserter og seminarer, er den uformelle sosialiseringa i nærheten av ølkranene en tredje og svært så viktig del av bransjetreffet. Vi snakker ikke her om ukritisk å konsumere alkohol helt uten mål og mening, – en må så klart drikke dette ølet sammen med de ”riktige” folka. Artister skal bookes, nettverk skal pleies og konkurrenter skal utmanøvreres. Det er heller ingen ulempe å komme i snakk med noen av dem som kontrollerer de etter hvert ganske så store offentlige pengesekkene rettet mot det rytmiske musikkfeltet. Hvorvidt Telemarksforsking selv bedrev alkoholkonsumerende nettverksbygging vites ikke. Vi erfarte i alle fall at det ikke er lett å holde mange armlengders avstand i de tettpakkede konsertlokalene rundt Youngstorget. Ja, observerte vi ikke til og med selveste kulturministeren på ganske kloss hold en av kveldene?

Norsk Kulturråd skal i løpet av året sette i gang et forskningsprosjekt om makt i kulturlivet. I en pressemelding heter det at ”Makt i norsk kunst- og kulturliv har aldri før vært gjenstand for et eget forskningsprosjekt. Maktutredningene som ble gjennomført i 1972-1981 og 1998-2003 ga dessuten svært begrenset kunnskap om makt i kulturlivet”. Det er flere sider ved kunstens makt som skal undersøkes i prosjektet. Det tas blant annet til orde for å se nærmere på interne maktstrukturer og maktutøvelse i kulturfeltet, særlig i tilknytning til gjennomføringen av Kulturløftet og de nye økonomiske betingelsene som det representerer. Det er liten tvil om at også by:Larm er åsted for utøvelse og opprettholdelse av makt, på mange nivå og i flere sammenhenger. Makt og maktutøvelse er imidlertid et ladet og vanskelig tema å snakke om, det kan ofte oppfattes som negativt og rammende for den det gjelder. Men maktbegrepet er dobbelt. Makt kan også forstås som noe produktivt: Makt er nødvendig for at noe i det hele tatt skal skje. Makten virker og makten skaper noe. I tråd med et sånt perspektiv blir forståelsen av by:Larm og musikkbransjemakta straks en annen. Telemarksforsking mener likevel at det trengs en åpen og omfattende diskusjon om hvor og hvordan kulturens makt utøves. Forhåpentligvis vil det nye forskningsprosjektet i regi av Norsk Kulturråd kunne bidra til mer debatt rundt slike spørsmål.

HS

by:Larm 1

Telemarksforsking var på by:Larm i helga. Eller, meir presist, nokre av forskarane var det. Kvifor er så bransjetreffet og konsertarrangementet interessant for eit forskingsinstitutt med interesse for og forskingskompetanse på kulturpolitikk? Truleg fordi dette er ein stad der ein får kjensla av at noko viktig skjer i forhold til korleis musikkfeltet konstituerar seg: Hierarki og maktstrukturar produserast, reproduserast og utøvast. Skal ein forstå kva og kvifor den rytmiske delen av musikkfeltet opererer som den gjer, er dette ein fin plass å lære.

Dessutan fekk vi høyre korleis både politikarar og kulturarbeidarar ser på kulturen si (potensielle) tyding for nærings- og stadutvikling. Og, wow: det er vekkelsesluft over landet! Det opna med ein offensiv kulturminister som slo fast at kulturnæringane for tida er den raskast voksande næringa i Europa, og heldt fram med presentasjonar både av Distriktssenteret og paneldiskusjon om eksport av norsk musikk. Optimismen på kulturnæringane sine vegne var både massiv og inspirerande. På den andre sida slår det meg at all denne optimismen og framtidstrua manglar eit fundament. Svært få verkar ha motforestillingar til alle forventingane om korleis kulturen nå både skal erstatte olje og fisk og snu flyttestraumen. For det er vanskelig å finne empirisk grunnlag for at alle sider ved kultur og næring er så løfterike som forventa. M.a. har den danske samfunnsøkonomen Trine Billes (bl.a. tidligare nestleiar i Cultiva) studiar vist at det er store forskjellar på i kva grad kulturnæringane (eller opplevingsindustrien som er det omgrepet ho opererer med) er levedyktige over tid, innanfor rammene av tradisjonelle næringsbetraktningar. Hovudkonklusjonen hennar er dessutan at det kun er deler av denne industrien som er i vekst, i hovudsak ”computerspill, turisme, film og sportsutøvelse. På alle de andre områder synes der ikke at have været nogen væsentlig vækst i løbet af de seneste 10 år”, hevdar Bille. Blant dei andre områda det er snakk om er f. eks. musikkindustri, design, arkitektur, mote og reklame. Dette meiner Bille truleg botnar i at kulturkonsumet i motsetnad til kva mange har trudd ikkje har stege nemneverdig dei siste åra. Ho skriv:

Ser vi på hvordan forbruget af oplevelser rent faktisk har udviklet sig, kan der ikke generelt konstateres den stigning i befolkningens brug af kultur, fritid og oplevelser, som ligger bag meget af fokuseringen på oplevelsesøkonomien. De danske husstandes forbrug til ”oplevelsesøkonomi” har gennemsnitligt udgjort 18-19 pct. af husstandenes samlede forbrug i løbet af de seneste 10 år.

Det er rimeleg å tru at Noreg her ikkje skil seg særleg frå Danmark.

Kvifor dette kalde vatnet i heitt by:Larm-blod? Tja, det ville vere å gjere kulturfeltet (og nærings og kommunal og regionalfeltet) ei bjørneteneste å utelukkande forske på utviklinga med auge for å legitimere den. Konklusjon? I satsinga på kultur og næring er det mykje å gle seg over, men enda meir å vere kritisk til!

OKB