Archive for the 'Forskning og kulturpolitikk' Category

Rock City Namsos: Kulturpolitisk totalkollaps

Rock-City

Det er ikke bare norske langrennsstjerner som møter veggen for tiden. Også for norske kulturpolitikere ser det ut til å ha gått i svart, både før, under og etter den famøse etableringen av Rock City i Namsos, som for hver dag som går, ser ut til å utarte til en større og større skandale. For de som ikke kjenner saken er det kort fortalt dette det handler om: Rock City Namsos ble offisielt åpnet den 11.11.2011, av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt. Vedtaket om å opprette Rock City ble gjort i Stortinget i 2005. Rock Citys mandat er todelt: Det skal både være et ressurssenter for populærmusikk som skal drive med kompetanseutvikling og profesjonalisering av bransjen, og det skal omfatte en opplevelsesdel, med trønderrockmuseum, scene og studio. Opprettelsen av Rock City har av noen blitt fortolket som en slags trøst til Namsos og Nord-Trøndelag for at de tapte kampen om å få det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock – nå bedre kjent som Rockheim i Trondheim. Men Rock City har vist seg å være alt annet enn en trøst: Saken som siden før jul har rullet i trønderske medier, avdekker stadig flere tvilsomme forhold ved driften av Rock City. I disse dager handler det særlig om økonomien, først og fremst om hvor mange millioner Namsos kommune kommer til å tape på sin involvering i saken.

Her er det imidlertid god grunn til å løfte blikket utover de lokale millionene og se saken i et større kulturpolitisk perspektiv. For etableringen av Rock City er et skoleeksempel på hvordan kulturpolitikk ikke skal utøves, og på hvordan institusjonsbygging i kulturfeltet ikke bør foregå. Lista over ting som har gått galt er lengre enn lang. Det er ikke bare beslutningsprosessene forut for etableringen av Rock City som det er grunn til å stusse ved. Også driften av institusjonen i den korte tiden den har eksistert, ser ut til å være under enhver kritikk.

Det overordnede problemet handler om selve vedtaket om å etablere Rock City, et klassisk eksempel på å sette i gang en institusjonsetablering uten at det foreligger et klart forhåndsdefinert behov. Å bygge kulturhus uten innhold, som det også kan kalles. Her må etter vårt skjønn daværende kulturminister Giske og det statlige kulturpolitiske nivået ta et stort ansvar. Den rød-grønne regjeringen soler seg i glansen av Kulturløftets satsing på rytmisk musikk, med påfølgende etablering av diverse kompetanse- og ressursnettverk og -sentre. Men vet man egentlig hva slags kompetanse det rytmiske musikkfeltet trenger? Har musikkbransjen egentlig behov for et «norsk ressurssenter for pop og rock»? Og hvis ja, hvorfor skal et sånt senter ligge i Namsos, som til tross for sin stolte historie – og som iherdig nordtrønderpatriot beklager jeg å måtte si dette – i dag er et sted hvor det (nesten) ikke finnes profesjonell musikkbransje? Hva om man for eksempel hadde gitt alle millionene til de eksisterende musikkbransjeorganisasjonene, som tross alt jobber med utgangspunkt i sine medlemmers definerte behov? For ikke å snakke om den såkalte opplevelsesdelen av Rock City: Trengs det et eget opplevelsessenter for trønderrock i Namsos, når Rockheim allerede ligger i Trondheim, 20 mil unna? Hva tenker man på, når man tror at folk skal valfarte til Namsos for å se på trekkspillet til Terje Tysland og de gamle forsterkerne som Prudence brukte? Er det virkelig et så stort publikumsgrunnlag for dette at det er nødvendig å bygge et eget gedigent (og kostbart) rockehotell vegg i vegg med Rock City?

Svikten i de politiske beslutningsprosessene på regionalt og lokalt nivå er nærmest total: Her har distriktspolitiske, næringspolitiske og kulturpolitiske ambisjoner blitt sauset sammen i en salig graut, der vage muntlige tilsagn om statlig støtte i kombinasjon med overoptimistisk tro på kulturnæringens salighet ender i forpliktende kommunale lån og leieavtaler som er mildt sagt uforsvarlige. Som Terje Kili skrev på Twitter, i forbindelse med en revisjonsrapport som slakter den kommunale håndteringen av saken: «ureflektert kommunal optimisme er alltid en risiko». Når den kommunale og fylkeskommunale optimismen i tillegg blandes med inhabilitet og underkommunikasjon, er det dømt til å gå galt. Departementale brev er holdt tilbake, vedlegg er ikke lest, folk har trodd og ment å huske at noen har sagt at osv., osv. I lille Namsos og Nord-Trøndelag er det tette bånd mellom kulturaktører og politikere, og når man gjør avtaler med folk man kjenner, trenger man tydeligvis ikke å være så nøye på formalitetene. Med fare for å virke i overkant spydig er det fristende å påpeke paradokset mellom revisjonsrapportens slakt av saksgangen og måten Rock City selv omtaler seg på, på sine nettsider: «Vårt verdigrunnlag bygger på RÅKK – respekt, åpenhet, kvalitet og kompetanse.»

Apropos selve driften av institusjonen: Ledelsen av Rock City har kommet og gått, med stadig nye daglige ledere og styreledere, alle med mer eller mindre nære bånd til politikere og kommuneadministrasjon, og en obligatorisk tilknytning til et av de mange fordums rockeband fra Namsos. Økonomistyringen ser ut til å ha vært helt uten kontroll, med stadige budsjettoverskridelser og høye lønnsutgifter. Hvem vet hva de 12 årsverkene som har vært tilknyttet institusjonen, har drevet med. Uansett må de være en provokasjon for nordtrønderske artister som prøver å leve av musikken sin. Bare de 180.000 kronene som er brukt til å leie inn psykologhjelp til artister med sceneskrekk og rusproblemer, hadde kanskje vært det som skulle til for å holde et par musikerkarrierer i gang, så man på sikt hadde fått etablert noen stabile kulturnæringsarbeidsplasser i Nord-Trøndelag – hvis det var det som var målsettingen. Når den omtalte psykologen – som har fått 2000 kr per spørsmål mottatt på epost – også er kona til en av de daglige lederne, er det nesten så man ikke tror det er sant.

Sett i etterpåklokskapens lys er det utrolig at ikke noen har stilt spørsmålstegn ved forholdene rundt etableringen og driften av Rock City på et tidligere tidspunkt. Tydeligvis er det ikke bare musikkbransjen som har behov for kompetansetilførsel; her kunne nok både kulturpolitikere og kommuneadministrasjon også trengt en liten oppfriskning. Kanskje kan granskningsrapporten som legges fram denne uka gi noen svar på hva som gikk galt. Men det er også mye å lære av den etter hvert ganske så omfattende forskningen som påpeker risikoen ved å satse på luftige kulturnæringsprosjekter – eller den nylig publiserte evalueringen av kompetansenettverk for rytmisk musikk, som påpeker uklarheten i kompetansesatsingen i feltet. Mulig slik forskning ikke er like banebrytende som den Rock City selv driver med, på sitt såkalte «Norsk underholdningsmedisinsk institutt», men likevel – her burde mange stoppet opp og tenkt seg om minst to ganger.

Uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Det går an å hente mye lærdom av denne saken, som helt klart blir et obligatorisk kulturpolitisk case for alle kulturstudenter i Bø.

HS

Reklamer

Et liberalt kulturpolitisk alternativ?

Kristian Meisingset, Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo: Kultur for kulturens skyld. Skisse til en liberal kulturpolitikk

[en forkortet versjon er trykket i Aftenposten 27. desember 2012]

Tre forfattere knyttet til Civita og Minerva har begått bok som tar mål av seg å skissere en alternativ, liberal, kulturpolitikk. Alternativ, fordi den kulturpolitiske diskusjonen er grunnleggende konsensuspreget. Liberal, fordi forfatterne ønsker en kulturpolitikk basert på det liberale fremfor det sosialdemokratiske. De lykkes i varierende grad. Om man skulle prøve seg på en metafor, kunne man si at forfatterne først tegner opp Det norske kulturpolitiske hus, som de oppfatter som et tvers i gjennom sosialdemokratisk bygg, for deretter å slå inn én åpen dør og lirke forsiktig opp et par andre.

Utgivelsen er hybrid på et par ulike måter. For det første er en hybrid på den måten at den er politisk argumentert og vitenskapelig belagt, riktignok med et nokså selektivt utvalg av litteratur. Samtidig som det er vanskelig å kritisere en politisk pamflett for ikke å bruke en større bredde av tilgjengelig vitenskapelig litteratur, gjør forfatternes bruk av vitenskapelige referanser som sannhetsvitner at de åpner seg for en slik kritikk. Samtidig er utgivelsen også hybrid i en ganske annen betydning: Den inneholder en blanding av det skråsikre, bastante og det mer spørrende, utprøvende.

De tre forfatterne skal ha ros for flere ting. For det første for å ha levert et viktig bidrag til en kulturpolitisk diskusjon som ofte fremstår som blodfattig. Det ligger en bevisst vilje til både provokasjon og konstruktive forslag bak boken, selv om det av og til er et misforhold mellom disse to størrelsene. For det andre er det en ærlig bok, som sier ”dette er utgangspunktet vårt”, ”dette vil vi”, og i tillegg overraskende ofte uttrykker tvil. Formuleringen ”Det er ikke godt å si” dukker opp gjentatte ganger, noe som ikke er hverdagskost i politiske bøker. For det tredje representerer selve lanseringen av boken en leksjon i vellykket mediestrategi. Dekningen av boken har vært svært bred, og mange av forslagene til forfatterne har utløst til dels heftig diskusjon, noe som med all tydelighet har vært et av de viktigste målene med utgivelsen.

I dette formålet ligger også et av bokens problemer. Provokasjonsønsket er så stort at argumentasjonen svekkes. Dette er tydeligst i forhold til Den kulturelle skolesekken. Forfatterne gjengir først et par kritiske sitater fra forskerhold og foreslår deretter å legge ned hele ordningen. Argumentasjonen som leder frem til forslaget om å legge ned et av de mest omfattende kulturpolitiske tiltakene noensinne er overraskende tynn.

Et større problem for utgivelsen er imidlertid at det liberale prosjektet de lanserer ikke ser ut til å gå opp. Det forfatterne er veldig i mot og det de er veldig for ligner av og til så mye på hverandre at det er uklart hvilket alternativ de egentlig skisserer. For å lansere et politisk alternativ benytter de to av de mest etablerte tverrpolitiske ideene i norsk kulturpolitikk: kvalitet og egenverdi – derav også bokens tittel. Det finnes pr. i dag ikke et politisk parti som ikke bruker disse to begrepene for å beskrive sin kulturpolitikk. I en systematisk gjennomgang av hvordan egenverdi har blitt brukt i norsk kulturpolitikk, har vi for eksempel funnet en systematisk bruk av begrepet i alle partipolitiske varianter (jf. Hylland, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift 2:2009).

Her kan vi for et avsnitts tid vende tilbake til bokens tittel. Boken er gitt tittelen Kultur for kulturens skyld, for mer enn antyde at andre formål enn sitt eget er kunsten uvedkommende. Spørsmålet er imidlertid om det egentlig gir mening at kulturuttrykk eksisterer for sin egen skyld. Det ligger et totalt fravær av kontekst i en slik idé – med mindre kunst oppstår spontant og deretter lever sitt eget liv uten kontakt med mennesker av kjøtt og blod. Det er i prinsippet egentlig en annen diskusjon som forfatterne av denne boken skal ha noe ansvar for å avklare, men kunstens sammenheng – hvem som skaper den, hvor den finnes, at noen forholder seg til den og hvem dette er, bør være relevant for enhver avskygning av kulturpolitikk.

Forfatterne er i mot at en elite skal bestemme, men er for at en elite skal bestemme. De ønsker maktspredning og regionalisering av kulturpolitiske avgjørelser, men ønsker samtidig å legge ned Den kulturelle skolesekken, som, uansett hvor vellykket det måtte være, nettopp er preget av en slik regionalisering av myndighet. De er for produksjon av kvalitetskunst, men har få eller ingen formeninger om hvorvidt eller hvordan den gode kunsten skal formidles. Dermed ender prosjektet opp med å beskrive en anti-paternalistisk kulturpolitikk der en elite skal velge ut kunst for så ikke arbeide for å spre kunsten.

I argumentasjonen som helhet er det en logikk som har betydelige brister: hvis kultur er en god ting, og kvalitativt høyverdig kultur valgt ut av en elite er en enda bedre ting, hvorfor er det en negativ ting at denne gode tingen finnes på så mange steder som mulig? Forfatternes svar er: 1) fordi det er paternalistisk og 2) fordi det ikke virker etter hensikten. Deretter følger de opp med å si at man kanskje (allikevel) må akseptere paternalisme: ”Vi mener ikke med dette at paternalisme eller kulturell arroganse ikke har noe å gjøre i kulturpolitikken. Kanskje er det også slik at noen kulturelle sjangre og tradisjoner er viktigere enn andre, også – og kanskje til og med fordi – det er eliten og den kulturelle eliten som primært er opptatt av dem. Ei heller mener vi at man skal slutte å hevde at kulturell dannelse er positiv for muligheten til å leve gode lov” (s.128). Dette viser kanskje at det er vanskelig å være veldig anti-paternalisme og veldig pro-elite på en og samme tid.

Det som kanskje er et mer vesentlig problem for det skisserte kulturpolitiske alternativet, er at menneskene, aktørene – enten disse skaper, formidler eller konsumerer kulturen – er relativt fraværende. Formidling, distribusjon og publikum fremstår som irrelevante størrelser, og jeg tror det er vanskelig å gjennomføre en kulturpolitikk med et slikt utgangspunkt.

OMH

Balladen om ungen som blei skylt bort med badevatnet.

MIC Norsk musikkinformasjon og Music Export Norway har fusjonert til Music Norway. Eit styre er i sving, og ny dagleg leiar er tilsett. Ut frå dei (få) reaksjonane som har kome fram i media, synest bransjen og artistar å vere vel nøgde.

Rett nok har nokre komponistar ytra uro i høve MIC si notesamling, som no skal til Nasjonalbiblioteket. Dei er redde den nye eigarstrukturen skal føre til mindre marknadsføring og bruk av norskskreve klassisk musikk. Kvifor ein organisasjon som skal marknadsføre og leggje til rette for norsk musikk ikkje skal ha tilgang til dette heilnorske produktet, er ikkje heilt lett å forstå. Kanskje er det ikkje tett nok på regjeringa sin visjon med den nye organisasjonen: å produsere nye stjerner a la Turboneger og Röyksopp i utlandet (Dagbladet 2012).

Eit mykje verre – i alle fall meir akutt – utfall av den nye organiseringa er at ingen lenger kan eller vil ta ansvar for nettavisa Ballade.no. Ballade som fram til i dag har blitt driven av MIC, er ein på alle vis eineståande suksesshistorie på musikkfeltet. På kløktig vis har dei klart å overleve i ein nettpublikasjonsmarknad med temmeleg stor og uforutsigbar turnover, bidra til blest og ordskifte rundt sentrale tema og saker, vere tåleg sjangernøytrale (og dermed ha høg legitimitet i dei fleste av sjangrane) samt å generere interessant og oppheta debatt på nettforumet sitt. Tidvis har dei fungert som regelrett råvareleverandør til større og meir allmenne medium som Aftenposten og NRK (P2). Slik har Ballade i dobbel forstand fungert som eit supplement og korrektiv til korleis musikkfeltet har blitt dekt i breiare medium. Dei har dessutan klart det kunststykket aldri å stivne i forma. Nye journalistar og redaktørar har stadig satt eit preg på innhald og form; kunstsyn har blitt utfordra, roller og makt sett i fokus.

Det er dette som no kjem til å forsvinne. Kulturdepartementet korkje let Ballade.no halde fram som del av den nye organisasjonen Music Norway, eller vil leggje til rette for ein ny eigar (les: hjelpe til med økonomisk støtte), t.d. gjennom ei stifting. Dette er merkeleg, særleg i lys av at regjeringa i ei rekkje andre høve har vist stor motvilje mot å prioritere ned eksisterande kulturinstitusjonar. Kulturpolitisk praksis har vore å gje litt meir til alt. Dermed blir dei kulturpolitiske grepa som faktisk legg ned aktivitet svært synelege. Kva er det Kulturdepartementet har så mykje imot Ballade.no, at dei tillèt dette?

Som kulturforskar vil eg sakne Ballade.no sårt. Både som kjelde til nyheiter frå musikkfeltet og som arena for debatt og fagstoff av ymse slag. I ein elles interessant samanslåing av MIC og MEN, er det utruleg synd at nettopp Ballade.no blir ungen som blir skylt ut med badevatnet.
OKB

Norsk kulturindeks og innbyggertilfredshet

Da Telemarksforsking i 2011 la fram en oversikt over kulturnivået for alle norske kommuner Norsk kulturindeks, var det flere kritiske røster som stilte spørsmålet «Kan vi stole på en slik indeks?», og i så fall, hva gjenspeiler denne?

I fjor vinter ble kritikken enda mer aktuell og enda mer høyrøstet når vi med bakgrunn i Norsk kulturindeks påsto at et høyt kulturnivå ikke bidrar til å gjøre en kommune mer attraktiv for bosetning. Dette var et resultat mange ikke kjente seg igjen i, særlig ikke de som hadde en ekstra interesse for kultur. Kritikken tok blant annet utgangpunkt i at i vår indeks hadde vi delt tallene på antall innbyggere, noe som medførte at de store byene kom dårligere ut enn fortjent. Det ble også, med rette, argumentert for at dersom det skulle gi mening å si noe om bosetting i forhold til kulturnivå, så måtte man lytte til hva innbyggerne oppgav som viktig. Til grunn for vår vurdering lå en sammenstilling av tall fra ulike registre, ingen kvalitativ metode der innbyggernes oppfatning ble tatt hensyn til. Så hva var det våre tall viste, og hvordan korresponderte dette med hva befolkningen rundt om i norske kommuner mente selv om kulturnivået i sin kommune? Et godt og interessant svar på dette får vi ved å sammenstille resultatene fra Norsk kulturindeks med resultatene fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) sin tilfredshetsundersøkelse.

I 2009 gjennomførte Direktoratet for forvaltning og IKT (difi) en innbyggerundersøkelse der målsetningen var å undersøke innbyggernes syn på det å bo i kommunen og i Norge. Målsetningen for undersøkelsen var å videreutvikle offentlige tjenester. Undersøkelsen var svært omfattende med et bruttoutvalg på 30.000 og en svarprosent på 42,2. Fire av spørsmålene i undersøkelsen var rettet mot kulturtilbud ved at respondentene ble spurt om hvor tilfreds de var med muligheter for å bedrive kulturtilbud der de bodde. De fire spørsmålene var som følger:

Hvor godt eller dårlig mener du at følgende er i din kommune?

  • Muligheter for å drive kulturaktiviteter
  • Muligheter for å delta i foreningsliv og kursaktiviteter
  • Muligheter for å gå på kino, konsert og teater
  • Muligheter for å gå på museum, kunstutstilling og lignende

Svaralternativene ble rangert fra svært dårlig (-3) til svært godt (+3). Så var spørsmålet: I hvilken grad samsvarer resultatene for tilfredshetsanalysen difi gjennomførte med resultatene fra Norsk kulturindeks? Er det noen sammenheng mellom resultater i kulturindeksen og innbyggernes tilfredshet?

For å finne ut av dette tok vi utgangpunkt i svaralternativene på de ulike spørsmålene fordelt etter hvilken kommune respondenten var bosatt i. Siden utvalget var begrenset i enkelte kommuner, valgte vi å forkaste kommunene som hadde færre enn 15 svar i difi sin undersøkelse.

For å få en samlet vurdering av innbyggernes tilfredshet med kulturtilbudet, summerte vi opp de fire kategoriene som omhandlet kulturtilbud. Deretter kjørte vi en enkel regresjonsanalyse der summen av rangeringene i de ti kategoriene i Norsk kulturindeks utgjorde den ene variabelen (det er dette tallet som ligger til grunn for den totale rangeringen) og tilfredsheten på en skala fra -3 til +3 fra difi-undersøkelsen utgjorde den andre variabelen.

Som vi ser av figur 1, finnes det en tydelig korrelasjon mellom de to indeksene (figur 1). Korrelasjon er et mål på styrken og retningen på den lineære avhengigheten mellom to variabler, i dette tilfellet Norsk kulturindeks og difi sin tilfredshetsanalyse. Et mye brukt mål for korrelasjon er R2 . Dette er et tall som ligger mellom -1 og 1. Dersom R2 er 1, så eksisterer det en fullstendig positiv sammenheng mellom to datasett. De ligger altså på en linje. Er R2 lik 0, finnes ingen statistisk sammenheng mellom de to variablene.  Vår analysen gav en R2 lik 0,53. På bakgrunn av våre erfaringer med tilsvarende analyser på kommunefeltet, kan dette regnes som en svært sterk korrelasjon. Alle de 195 kommunene vi har inkludert i analysen, plasserer seg langs en stigende akse. Ergo: Innbyggere i kommuner som skårer høyt på Norsk kulturindeks, er langt mer tilfreds med kulturtilbudet enn innbyggerne i kommuner som skårer lavt. Det er altså sterkt samsvar mellom kulturnivået i en kommune målt ved hjelp av Norsk kulturindeks og tilfredsheten til innbyggerne slik det kommer fram i difi sin undersøkelse. Dette kan vi kunne tolke som at tilfredshet med kulturtilbudet gjenspeiler det «faktiske» kulturtilbudet og at Norsk kulturindeks i stor grad gjenspeiler dette.

Figur 1: 195 kommuner (med over 15 respondenter) fordelt etter rangering i Norsk kulturindeks (x) og tilfredshet i difi sin undersøkelse fra 2009 (y).

Dersom vi går i detalj og ser på forholdet mellom de ulike kategoriene innen tilfredshet og de ulike kategoriene i Norsk kulturindeks, finner vi flere interessante observasjoner. Disse kan kaste lys på treffsikkerheten til Norsk kulturindeks, men den kan også si noe om hva folk generelt verdsetter ved kulturtilbudet.

Kategoriene «muligheter for å gå på kino, konsert og teater» og «muligheter for å gå på museum, kunstutstilling og lignende» er sterkt korrelert med kulturindeksen totalt. Kino-, konsert- og teaterkategorien er særlig korrelert med kinokategorien i kulturindeksen (R2=0,74). Delta i foreningsliv og kursaktiviteter er solid korrelert med kulturindeksen totalt, men svakt korrelert med frivillighetskategorien i kulturindeksen. Dette kan ha sammenheng med at vi måler noe ulike tema: Kategorien frivillighet i kulturindeksen kun inkluderer kunst og kultur, mens den i tilfredshetsindeksen omfatter alt foreningsliv og all kursaktivitet. Det kan også bety at denne indikatoren i kulturindeksen ikke gjenspeiler opplevelsen blant innbyggerne.

Tabell 1: Korrelasjon (R2) mellom de fire ulike kulturspørsmål i difi sin undersøkelse og tilsvarende kategorier i Norsk kulturindeks (klikk på bilde for bedre lesbarhet).

Dersom vi ser på sammenhengen mellom den totale tilfredsheten og de ulike kategoriene i kulturindeksen, kommer et interessant bilde fram. Her får vi en oversikt over i hvilken grad et godt resultat i en kategori bidrar til å øke tilfredsheten med kulturnivået generelt. Dette kan fortelle noe om hva en kommune skal være god på for at innbyggerne skal være tilfreds med det totale tilbudet, eller satt på spissen: Hvilke deler av det lokale kulturtilbudet som verdsettes av innbyggerne.

Vi har allerede sett at en kommune med et godt samlet kulturtilbud også i stor grad verdsettes av innbyggerne (R2=0,53). Går vi inn på de enkelte kategoriene, finner vi at kino er den store vinneneren. Dersom en kommune har et godt kinotilbud, er det grunn til å tro at innbyggerne i kommunen er tilfreds med kulturtilbudet generelt. Kategorien kulturarbeidere korrelerer også sterkt. Dette er ikke overraskende. Er det mange som jobber med kultur på et sted, så er det grunn til å tro at det generelle kulturnivået er høyt. De to andre kategoriene som peker seg ut, er scenekunst og musikk. Et godt tilbud i disse kategoriene, bidrar også til tilfredshet med kulturtilbudet.

Kategoriene som i minst grad bidrar til tilfredshet er frivillighet og kulturskole + DKS. For frivillighet kan dette henge sammen med ulikt definisjonsnivå, det samme kan ikke være tilfellet for kulturskole + DKS.

Likevel er det grunn til å trekke fram at selv om ikke korrelasjonen er like sterk på alle enkeltindikatorer, er samtlige positivt korrelert. Dvs. at høy score i en eller flere av kategoriene bidrar til tilfredshet blant innbyggerne.

Figur 2: Korrelasjon (R2) mellom gjennomsnitt av tilfredshet på kulturspørsmål i difi sin undersøkelse og de ulike kategoriene i Norsk kulturindeks.

Ny giv for kulturpolitisk relevant forskning

Utvalsleiar Jan Grund overrekkjer rapporten til kulturminister Anniken HuitfeldtEt utvalg ledet av professor Jan Grund har nylig levert en rapport om kulturpolitisk relevant forskning til Kulturdepartementet. Utvalget har gjort et utmerket arbeid. Hovedformålet har vært å bidra til at departementet utvikler en egen forskningsstrategi – en strategi som har manglet fram til nå. Utvalget minner om at Kulturdepartementet er blant de departementer som bruker minst midler til FoU-virksomhet. Departementet har nok bidratt en del til idrettsforskning, frivillighetsforskning og medieforskning, samt noe til generell akademisk kulturforskning. Samtidig har forskning knyttet til organisering og politikkutforming på departementets tradisjonelle kjerneområder – kunst og kulturvern – nærmest blitt neglisjert. Departementet har vegret seg mot å prioritere forskning om kultur som en politisk og forvaltningsmessig sektor, noe som har bidratt til at politikken på dette feltet har vært lite kunnskapsbasert. Grund-utvalget foreslår imidlertid en kraftig opprioritering av forskning om og for kultursektoren. Samtidig understreker utvalget at også slik forskning må følge de generelle forskningsmetodiske prinsippene om kritisk uavhengighet.

De viktigste nye tiltakene utvalget foreslår, er opprettelse av et nytt forskningssenter for kultursektorforskning og et Kultursektorens forskningsfond, jf. http://www.regjeringen.no/upload/KUD/Samfunn_og_frivillighet/Rapporter/En_kunnskapsbasert_kulturpolitikk.pdf. Utvalget mener at et ”slikt forskningssenter må bygge videre på de gode erfaringene med å utvikle kulturpolitisk relevant forskning som finnes allerede”. Forskningsmiljøet i Bø – ved Telemarksforsking og Høgskolen i Telemark – framheves i denne sammenhengen flere steder i rapporten. Men utvalget peker også på at ”[s]amtidig er det behov for flere sterke kunnskapsmiljøer på dette området”. Vi er enige i disse vurderingene og er klare til å ta utfordringen.

Vil Grund-utvalgets rapport så faktisk bli fulgt opp av politiske myndigheter? Erfaringene vi har med tidligere forskningspolitiske utredninger og tiltak på dette feltet, gir grunn til uro. Tidlig på 1990-tallet tok den mektige ekspedisjonssjef Aanderaa flere viktige initiativer for å fremme kulturpolitisk relevant forskning. Men da han døde brått i 1991, var det også slutt på departementets aktive innsats. I 1993 skrev undertegnede utredningen ”Forskning om kulturpolitikk. Akademisk bakevje eller forskningsfelt i vekst?” for Forskningsrådet – og foreslo der flere gode tiltak for å fremme denne typen forskning. Utredningen ble møtt med øredøvende taushet. I 1994 tok imidlertid vikarierende kulturrådsdirektør Lidvin Osland initiativ til å opprette en FoU-enhet i Norsk kulturråd, i samarbeid med oss forskere på feltet. Initiativet ble en suksess, men mer mot enn med departementets vilje og bistand. I 2003 leverte så et utvalg ledet av Svein Bjørkås en utredning om ”Kunnskapsbehov i kultursektoren” til Norges forskningsråd. Diagnose og forslag samsvarer i høy grad med den seinere rapporten fra Grund-utvalget. Men heller ikke Bjørkås-utvalgets innstilling ble fulgt opp med konkrete tiltak.

Kan vi så vente oss en konkret oppfølging denne gangen? Det er grunn til større optimisme i dag. Det skyldes for det første at Grund-utvalgets utredning er kommet i stand på direkte initiativ fra kulturministeren. Det skyldes for det andre at vi har en handlekraftig kulturminister som har forpliktet seg særskilt på dette området. Så nå avventer vi en snarlig oppfølging fra Kulturdepartementet. Vi forskere på feltet er klare til å ta de utfordringer som måtte komme fra politiske myndigheter.

PM

FolkOrg i kulturpolitisk utakt?

Foto: Eivind Kaasin

Det er en sterk korporativ tradisjon i norsk kulturpolitikk: kunstnariske medlems- og interesseorganisasjonar er viktige aktørar for kulturpolitisk utvikling. Kva skjer med den kulturpolitiske gjennomslagskrafta når fleire organisasjonar blir til ein? I folkelarmet rundt etableringa av ein organisasjon på folkemusikkområdet, kan det synest som om kulturpolitiske spørsmål har hamna utanfor dagsorden.
Det brennande kulturpolitiske engasjementet særleg Norsk Folkemusikk- og Danselag og Jan Lothe Eriksen sto for har dabba av. Medan norske folkemusikarar og ikkje minst folke-dansarar er godt synelege i samtida, har den nye organisasjonen glimra med sitt fråver; Kulturpolitisk nærast usyneleg har den blitt, noko som reiser eit kritisk spørsmål: Er fokuset på kulturpolitisk arbeid svekka i høve skipinga av FolkOrg?
Forholdsvis store endringar har prega det norske folkemusikkområdet dei seinaste åra. Mange er av musikalsk karakter: T.d. kva instrument ein likar å spele norsk folkemusikk på, kva repertoar ein nyttar eller at ein i større grad spelar saman (før spelte ein jo som kjent solo). Kven ein ynskjer å spele for har òg endra seg. Andre endringar er av kulturpolitisk karakter. Nokre døme på det er: Folkemusikken sitt inntog i kulturskulane og utdan-ningssystemet generelt; Folkemusikken sin plass i Rikskonsertane og Den kulturelle skolesekken; Framveksten av ei rad folkemusikkfestivalar (inkl. ein knutepunktfestival); Deltakinga i Samstemt og dermed innplassering i ”det rytmiske feltet”; Innpass for medlemmer med folkemusikkbakgrunn eller -kunnskap i sentrale tildelingskomitear og utval (t.d. Kulturrådet, FFUK, UD si delegerte reisestøtteordning, Komp m. fl.); Etableringa av ein nasjonalarena, Riksscena. osv. osv. Den største og kanskje viktigaste kulturpolitiske endringa er likevel oppløysinga av Landslaget for spelemenn (LfS) og Norsk Folkemusikk- og Danse-lag (NFD) og etableringa av ein, samla organisasjon, med (det lett naivistiske) namnet Folkemusikkorganisasjonen (FolkOrg).
Ein skulle tru at denne konsolideringa gjennom ein organisasjon på folkemusikkområdet ville føre til større tyngde i sentrale og regionale offentlege kulturpolitiske prosessar. Når så ikkje synest å ha skjedd, kan det ha fleire årsaker. Det mest nærliggjande er at det kulturpolitiske arbeidet har blitt prioritert ned til fordel for arbeidet med å etablere og konsolidere den nye organisasjonen. Særleg sterk har satsinga vore på arenautvikling og aktivitet ute i region- og lokallaga, artistservice og arbeid mot media. Ein har prioritert Landskappleiken, Landsfestivalen og Folkelarm. Ein har arbeidd aktivt med å styrke den profesjonelle aktiviteten både heime og i utlandet og ein har oppdaterte, nyhendebaserte nettsider. Tydelegast kjem prioriteringa til syne gjennom korleis dei administrative resursane i Folk Org er disponert: her er dedikerte medarbeidarar til lokallagsutvikling, informa-sjonsarbeid, utøvarutvikling (hovudsakleg Folkelarm) og arrangørutvikling. Felles for alle er at dei er aktive på eit operativt nivå. Dei skaper aktivitet. Arbeid av strategisk karakter er plassert hjå dagleg leiar og styret. Det er for så vidt som det skal vere, problemet er viss også desse i for stor grad tenkjer operativt. Då blir arbeidet utan politiske visjonar. Har satsinga på ein kulturpolitisk strategi måtte gje tapt i kampen mot dei andre satsingane, meir egna til å ”samle” folkemusikk-Noreg i ein organisasjon?
Som nemnt innleiingsvis har Folkemusikkorganisasjonen heilt sidan starten delteke i Samstemt – nettverket av aktørar frå det rytmiske feltet på musikkområdet (populærmusikk, jazz og altså folkemusikk). Kanskje er det her ein rekna med dei kulturpolitiske gjennombrota skulle komme? Rett nok fekk samarbeidet i Samstemt stor innflytelse på den raud-grøne regjeringa sitt arbeid med musikk i Kulturløftet 1og 2, men utan at folkemusikkområdet fekk noko banebrytande gjennomslag; Folkemusikken får framleis budsjettmessige vekslepengar og det er tvilsamt om ein gjennom dette er organisasjonsmessig eller institusjonelt styrka. Riksscena i Oslo er vel, får me håpe, knesett gjennom å vere syneleg i dei to siste statsbudsjetta, men dessverre er det driftsutgiftene som utgjer så godt som heile det løftet. Kan hende har den kollektive satsinga på Samstemt (som på overordna plan ser vellukka ut) på sett og vis viska ut ei eigen, spissa strategisk satsing for å etablere FolkOrg med tyngde både i Kulturdepartementet, Stortinget og Kulturrådet sine kontor. I denne samanhengen kan ein t.d. nemne at Førdefestivalen har hatt langt betre gjennomslagskraft, leia av den kulturpolitisk aktive og høgrøsta Hilde Bjørkum. Det kan slik synest som om kontakten mellom regjeringskontora og Førdehuset er vel så god som mellom statsråd og -sekretærar og FolkOrg-kontoret på Grünerløkka. Nå er dette kanskje ikkje unikt for folkemusikkområdet; ein kan vel diskutere om ikkje både jazzfestivalen i Molde og Øya-festivalen har vel så mykje makt og innflytelse som Norsk Jazzforum og Norsk Rockfor-bund, både i kraft av økonomiske, faglege og kulturpolitiske resursar. Spriket mellom den sentrale organisasjonen og knutepunktfestivalen si tyngde og breidde er likevel større på folkemusikkområdet enn dei to andre.
Det er mykje som taler for at det er behov for å meisle ut ein kulturpolitisk agenda for den nye samla folkemusikkorganisasjonen på musikkområdet. Særleg bør det vere tid for å komplettere indirekte kulturpolitisk arbeid, t.d. satsinga gjennom Samstemt, med direkte, kontinuerleg og strategisk arbeidet med kulturpolitikk. Dette er aktuelt i ei rad viktige saker i tida framover, ikkje berre i arbeid med styrka budsjettpostar til folkemusikk. Kanskje særleg viktig er å ta stilling til UNESCO sitt arbeid med immateriell kulturarv; Kva skal norsk folkemusikk vere? Eit objekt for vern, eit dynamisk kulturuttrykk utan behov for særordningar av einkvan slag eller ein kombinasjon av dei to? Kva utslag vil i så fall ulike modellar få for kva ansvar det offentlege har for kulturuttrykket? Det byrjar bli lenge sidan Arnestadutgreiinga om folkemusikk og -dans i det seinmoderne Noreg. Mykje krefter har blitt nytta på å reorganisere og evaluere organisasjons- og arrangementsmessige sider av FolkOrg si drift. Er det no tid for ein ny, brei kulturpolitisk gjennomgang av kor folkemusikk- og folkedansfeltet står? Skal FolkOrg kome kulturpolitisk à jour, kan det vere verdt å argumentere for nettopp det.

OKB
Innlegget er tidl. publisert i Folkemusikkbladet.

Når bukken forsker på havresekken

I juni i år inviterte kulturminister Anniken Huitfeldt forskningsmiljøer til et dialogmøte om forskning og kulturpolitikk. Dette var både prisverdig og på høy tid. Huitfeldt innledet hele seansen med en innrømmelse av at Kulturdepartementet var blant de aller dårligste i klassen (= regjeringen) når det gjaldt å bestille og bruke forskning. Det hadde og har hun rett i. I rene kroner er Kulturdepartementet helt i bunnen av listen over hvilke beløp departementene årlig investerer i forskning. Huitfeldts invitasjon til dialog og innrømmelse av manglende satsning ga et visst håp for de av oss som arbeider nettopp med å opprettholde og videreutvikle et fagmiljø innenfor kulturpolitisk forskning.

Det ga også et lignende håp da Norsk kulturråd i sin årsrapport til departementet uttrykte bekymring for at det ble satset alt for lite på å bygge opp sterke og uavhengige forskningsmiljøer med kompetanse på kulturpolitikk. At Kulturrådet i sin taktiske svartmaling malte over miljøer som mente seg kompetente, får heller så være.

I de siste ukene har det samtidig dukket opp tre eksempler der disse to nøkkelinstitusjonene for det norske kulturlivet ikke nødvendigvis gjør som de prediker. Snarere tvert i mot. Det gjør oss langt mer bekymret enn håpefulle for den uavhengige kulturpolitikkforskningens fremtid:

Eksempel 1: Norsk kulturråd har i en tid varslet at de skulle sette i gang en større utredning av det norske scenekunstfeltet. Det var nokså overraskende når Kulturrådet i august meldte om at den kommende utredningen skulle gjennomføres av rådets foregående scenekunstkonsulent, under utredningsperioden knyttet til rådets FoU-avdeling.

Eksempel 2: Det har lenge vært klart at knutepunktfestivalene skal evalueres. Det har imidlertid vært svært uklart både hvordan denne evalueringen skal foregå, hvem som skal foreta den og hvordan den skal gjennomføres. I et oppslag i Dagbladet om mulig knutepunktstatus også for en countryfestival ble det noe klarere. Kulturdepartementet skal (etter alt å dømme) i samråd med Kulturrådet og med et evalueringsopplegg fra interesseorganisasjonen Norske Festivaler sette i gang en evaluering av utvalgte knutepunktfestivaler.

Eksempel 3: Det ble nylig meldt på ballade.no at Kulturdepartementet skal sette i gang en gjennomgang av Rikskonsertene, under ledelse av departementets egen statssekretær Lubna J. Fjell. Dette skjer et drøyt halvår etter rapporten fra DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT) om Rikskonsertene, som forøvrig også var et omdiskutert eksempel på at Kulturdepartementet bestilte en gjennomgang fra en annen del av regjeringsapparatet. (DIFI er underlagt Fornyingsdepartementet).

Ingen av disse ferske eksemplene er betryggende i forhold til behovet for en kontinuerlig kunnskapsutvikling og kompetansebygging på det kulturpolitiske fagfeltet. De nevnte eksemplene holder forskningsmiljøer på en (kremt) armlengdes avstand. Det er samtidig viktig for utviklingen av den norske kulturpolitikken at det finnes frittstående og kritiske vurderinger av den. Når bukken både skal passe på og forske på sin egen havresekk, er den frie kunnskapsutviklingens fremste adelsmerker, uavhengighet og integritet, først i rekken av mulige ofre.

OMH/PM/HS/OKB/MTH