Archive for the 'Digital kulturpolitikk' Category

En kulturinstitusjon har gått bort

Samtidig som bokbransjen lobber og jobber for å beskytte bokhandlere og forlag i lovs form, ligger en annen kulturinstitusjon med brukket rygg. De færreste har løftet en kulturpolitisk finger for å hindre at en av landets mest utbredte kulturformidlere havner på historiens skraphaug. Jeg snakker ikke om bibliotekene, men om videosjappa. La dette være min kulturpolitiske hyllest (eller nekrolog) til disse.

Da VHS-formatet vant terreng tidlig på 80-tallet, tittet den ene lille videokiosken fram etter den andre. I dunkel belysning med vegg-til-vegg-teppe på gulvet inneholdt disse et univers som målbandt de fleste tiåringer som gikk inn. Her kunne man studere hyller med overskriftene ”komedie”, ”action”, ”drama” eller ”thriller”. Hadde man mot nok, kunne man studere coverne i kategorien ”skrekk” og de dristigste av oss kastet også et blikk mot hylla med ”erotikk”.

Dersom man hadde samlet nok flasker eller lommepenger, kunne man leie med seg en film hjem. Min far kjøpte tidlig en videospiller, så vi slapp å bruke penger på movie-box. Etter en halv times overveielser ble vi tilslutt enig om hvilken film vi skulle se: ”Mannen med den nakne pistol”, en actionkomedie som den gang var min definitive favorittsjanger.

Rolf, mannen bak disken på min lokale videosjappe, var beglodd. Han hadde sett de fleste filmene i kiosken og kunne fortelle inngående om handlingen og skuespillerne i dem. Han viste hvilke filmer som var knæsje, og hvilke som var «grinefilmer». Når jeg sa jeg likte actionkomedier, visste han akkurat hvilke filmer jeg burde se.

Etter hvert som videoutleien steg i popularitet, flyttet de små, mørke sjappene inn i større og lysere lokaler. Mystikken var ikke lenger den samme, men en ny, eksotisk dimensjon ble introdusert, duften av burgere og pommes-frites. Dette var selvsagt kostbart og lot seg ikke kombinere med videoleie, men det fantes en mulighet. For en krone fikk man varmet et pølsebrød som man fritt kunne smakssette med så mye dressing man ville.

Vi hang mye på videosjappa i min barndom, de fleste gjorde det. Her holdt man seg oppdatert på siste nytt innen populærkultur, slik at man enkelt kunne svare ”Sylvester Stallone”, dersom noen testet ens filmkunnskaper.

Jeg var ikke alene om å ha en videosjappe i nabolaget. I de fleste bydeler, tettsteder og bygder fantes det ett eller flere steder der man kunne leie film, treffe venner og drikke Coca. I den kulturpolitiske debatten, så vel som debatten om by- og bygdeutvikling, er møtesteder et sentralt tema. Bibliotekene og museene skal fungere som møtesteder, det skal også kulturhusene eller bokhandlerne. Enkelte bokhandeler kan også tilby servering. Da blir det bokkafeer. Har man en bokkafé, så har man det greit.

Videosjappene hadde alt dette. De var kulturformidlere og kunne når som helst servere en fullverdig middag eller et lett kaffemåltid. De var møtesteder der ungdom kunne samles, eller et sted der barn fikk sitt første møte med populærkulturen.

Det er de ikke lenger. Digitaliseringa, med sine get-bokser og Netflix-kontoer, har for lengst feid over landet og sopt med seg videosjappene også. De ble overflødige, akkurat som bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte. Vi trenger ikke lenger Rolf. Hans kompetanse har blitt erstattet av filmanmeldere og bloggere som kan anbefale hvilken film du skal streame. Rolf visste hva som var min favorittsjanger, men det gjør etter hvert get-boksen også.

Videobransjen har gitt opp. De renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.

Takk til videosjappa for det du en gang var. Noen av oss kommer fortsatt til å savne deg.

BK

Reklamer

iKulturpolitikk?

Når Steve Jobs nå har lansert ennå en dings for å sikre eplifiseringen av verden som vi kjenner den, aktualiserer det spørsmålet om hvordan det står til med den norske digitale kulturpolitikken. Svaret er «kritisk, men stabil». Stabilt ustabil, stabilt uforutsigbar og stabilt ikke helt på høyde med den utviklingen man er avhengig av å være på høyde med. Tiden er svært moden for at Kulturdepartementet tar et samlet grep om den digitale siden ved kulturpolitikken sin. Opprettelsen av en referansegruppe for fildeling er forsåvidt et steg i riktig retning, men mandatet for denne gruppen er ikke imponerende tydelig. Digital kulturpolitikk handler om mer enn fildeling, og det handler definitivt om noe mer enn kunstneres reduserte inntektsmuligheter. Digital kulturpolitikk dreier seg om den helheten som inkluderer kunst, kultur og kunnskap formidlet over nettet, om kunst, kultur og kunnskap skapt på og for digitale plattformer, og det dreier seg også om de digitale verktøyenes pekefunksjon mot det analoge. Blant annet. Altfor ofte dreier debatt om digital kultur seg kun om det teknisk snevre (f.eks. kopisperrer) og altfor ofte preges debatten av utsagn som i ettertidens lys vil fremstå som noe overspente (fildeling er den største trusselen mot menneskerettighetene/fildeling fjerner grunnlaget for å skape ny kultur). Altfor sjelden inkluderer slike diskusjoner flere perspektiver samtidig. Vi mener at en fornuftig diskusjon av disse tingene må løfte blikket og både inkludere brukerperspektiver og skaperperspektiver, kulturpolitiske og kulturøkonomiske perspektiver, basert på empiri og kunnskap som ikke er tungt rotfestet i åpenbare taktiske eller økonomiske interesser. Telemarksforsking vil initiere et forskningsprosjekt med tittel og tema Digital kulturpolitikk for å bidra til en slik diskusjon.

OMH