Rock City Namsos: Kulturpolitisk totalkollaps

Rock-City

Det er ikke bare norske langrennsstjerner som møter veggen for tiden. Også for norske kulturpolitikere ser det ut til å ha gått i svart, både før, under og etter den famøse etableringen av Rock City i Namsos, som for hver dag som går, ser ut til å utarte til en større og større skandale. For de som ikke kjenner saken er det kort fortalt dette det handler om: Rock City Namsos ble offisielt åpnet den 11.11.2011, av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt. Vedtaket om å opprette Rock City ble gjort i Stortinget i 2005. Rock Citys mandat er todelt: Det skal både være et ressurssenter for populærmusikk som skal drive med kompetanseutvikling og profesjonalisering av bransjen, og det skal omfatte en opplevelsesdel, med trønderrockmuseum, scene og studio. Opprettelsen av Rock City har av noen blitt fortolket som en slags trøst til Namsos og Nord-Trøndelag for at de tapte kampen om å få det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock – nå bedre kjent som Rockheim i Trondheim. Men Rock City har vist seg å være alt annet enn en trøst: Saken som siden før jul har rullet i trønderske medier, avdekker stadig flere tvilsomme forhold ved driften av Rock City. I disse dager handler det særlig om økonomien, først og fremst om hvor mange millioner Namsos kommune kommer til å tape på sin involvering i saken.

Her er det imidlertid god grunn til å løfte blikket utover de lokale millionene og se saken i et større kulturpolitisk perspektiv. For etableringen av Rock City er et skoleeksempel på hvordan kulturpolitikk ikke skal utøves, og på hvordan institusjonsbygging i kulturfeltet ikke bør foregå. Lista over ting som har gått galt er lengre enn lang. Det er ikke bare beslutningsprosessene forut for etableringen av Rock City som det er grunn til å stusse ved. Også driften av institusjonen i den korte tiden den har eksistert, ser ut til å være under enhver kritikk.

Det overordnede problemet handler om selve vedtaket om å etablere Rock City, et klassisk eksempel på å sette i gang en institusjonsetablering uten at det foreligger et klart forhåndsdefinert behov. Å bygge kulturhus uten innhold, som det også kan kalles. Her må etter vårt skjønn daværende kulturminister Giske og det statlige kulturpolitiske nivået ta et stort ansvar. Den rød-grønne regjeringen soler seg i glansen av Kulturløftets satsing på rytmisk musikk, med påfølgende etablering av diverse kompetanse- og ressursnettverk og -sentre. Men vet man egentlig hva slags kompetanse det rytmiske musikkfeltet trenger? Har musikkbransjen egentlig behov for et «norsk ressurssenter for pop og rock»? Og hvis ja, hvorfor skal et sånt senter ligge i Namsos, som til tross for sin stolte historie – og som iherdig nordtrønderpatriot beklager jeg å måtte si dette – i dag er et sted hvor det (nesten) ikke finnes profesjonell musikkbransje? Hva om man for eksempel hadde gitt alle millionene til de eksisterende musikkbransjeorganisasjonene, som tross alt jobber med utgangspunkt i sine medlemmers definerte behov? For ikke å snakke om den såkalte opplevelsesdelen av Rock City: Trengs det et eget opplevelsessenter for trønderrock i Namsos, når Rockheim allerede ligger i Trondheim, 20 mil unna? Hva tenker man på, når man tror at folk skal valfarte til Namsos for å se på trekkspillet til Terje Tysland og de gamle forsterkerne som Prudence brukte? Er det virkelig et så stort publikumsgrunnlag for dette at det er nødvendig å bygge et eget gedigent (og kostbart) rockehotell vegg i vegg med Rock City?

Svikten i de politiske beslutningsprosessene på regionalt og lokalt nivå er nærmest total: Her har distriktspolitiske, næringspolitiske og kulturpolitiske ambisjoner blitt sauset sammen i en salig graut, der vage muntlige tilsagn om statlig støtte i kombinasjon med overoptimistisk tro på kulturnæringens salighet ender i forpliktende kommunale lån og leieavtaler som er mildt sagt uforsvarlige. Som Terje Kili skrev på Twitter, i forbindelse med en revisjonsrapport som slakter den kommunale håndteringen av saken: «ureflektert kommunal optimisme er alltid en risiko». Når den kommunale og fylkeskommunale optimismen i tillegg blandes med inhabilitet og underkommunikasjon, er det dømt til å gå galt. Departementale brev er holdt tilbake, vedlegg er ikke lest, folk har trodd og ment å huske at noen har sagt at osv., osv. I lille Namsos og Nord-Trøndelag er det tette bånd mellom kulturaktører og politikere, og når man gjør avtaler med folk man kjenner, trenger man tydeligvis ikke å være så nøye på formalitetene. Med fare for å virke i overkant spydig er det fristende å påpeke paradokset mellom revisjonsrapportens slakt av saksgangen og måten Rock City selv omtaler seg på, på sine nettsider: «Vårt verdigrunnlag bygger på RÅKK – respekt, åpenhet, kvalitet og kompetanse.»

Apropos selve driften av institusjonen: Ledelsen av Rock City har kommet og gått, med stadig nye daglige ledere og styreledere, alle med mer eller mindre nære bånd til politikere og kommuneadministrasjon, og en obligatorisk tilknytning til et av de mange fordums rockeband fra Namsos. Økonomistyringen ser ut til å ha vært helt uten kontroll, med stadige budsjettoverskridelser og høye lønnsutgifter. Hvem vet hva de 12 årsverkene som har vært tilknyttet institusjonen, har drevet med. Uansett må de være en provokasjon for nordtrønderske artister som prøver å leve av musikken sin. Bare de 180.000 kronene som er brukt til å leie inn psykologhjelp til artister med sceneskrekk og rusproblemer, hadde kanskje vært det som skulle til for å holde et par musikerkarrierer i gang, så man på sikt hadde fått etablert noen stabile kulturnæringsarbeidsplasser i Nord-Trøndelag – hvis det var det som var målsettingen. Når den omtalte psykologen – som har fått 2000 kr per spørsmål mottatt på epost – også er kona til en av de daglige lederne, er det nesten så man ikke tror det er sant.

Sett i etterpåklokskapens lys er det utrolig at ikke noen har stilt spørsmålstegn ved forholdene rundt etableringen og driften av Rock City på et tidligere tidspunkt. Tydeligvis er det ikke bare musikkbransjen som har behov for kompetansetilførsel; her kunne nok både kulturpolitikere og kommuneadministrasjon også trengt en liten oppfriskning. Kanskje kan granskningsrapporten som legges fram denne uka gi noen svar på hva som gikk galt. Men det er også mye å lære av den etter hvert ganske så omfattende forskningen som påpeker risikoen ved å satse på luftige kulturnæringsprosjekter – eller den nylig publiserte evalueringen av kompetansenettverk for rytmisk musikk, som påpeker uklarheten i kompetansesatsingen i feltet. Mulig slik forskning ikke er like banebrytende som den Rock City selv driver med, på sitt såkalte «Norsk underholdningsmedisinsk institutt», men likevel – her burde mange stoppet opp og tenkt seg om minst to ganger.

Uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Det går an å hente mye lærdom av denne saken, som helt klart blir et obligatorisk kulturpolitisk case for alle kulturstudenter i Bø.

HS

Advertisements

0 Responses to “Rock City Namsos: Kulturpolitisk totalkollaps”



  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s





%d bloggers like this: