Et liberalt kulturpolitisk alternativ?

Kristian Meisingset, Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo: Kultur for kulturens skyld. Skisse til en liberal kulturpolitikk

[en forkortet versjon er trykket i Aftenposten 27. desember 2012]

Tre forfattere knyttet til Civita og Minerva har begått bok som tar mål av seg å skissere en alternativ, liberal, kulturpolitikk. Alternativ, fordi den kulturpolitiske diskusjonen er grunnleggende konsensuspreget. Liberal, fordi forfatterne ønsker en kulturpolitikk basert på det liberale fremfor det sosialdemokratiske. De lykkes i varierende grad. Om man skulle prøve seg på en metafor, kunne man si at forfatterne først tegner opp Det norske kulturpolitiske hus, som de oppfatter som et tvers i gjennom sosialdemokratisk bygg, for deretter å slå inn én åpen dør og lirke forsiktig opp et par andre.

Utgivelsen er hybrid på et par ulike måter. For det første er en hybrid på den måten at den er politisk argumentert og vitenskapelig belagt, riktignok med et nokså selektivt utvalg av litteratur. Samtidig som det er vanskelig å kritisere en politisk pamflett for ikke å bruke en større bredde av tilgjengelig vitenskapelig litteratur, gjør forfatternes bruk av vitenskapelige referanser som sannhetsvitner at de åpner seg for en slik kritikk. Samtidig er utgivelsen også hybrid i en ganske annen betydning: Den inneholder en blanding av det skråsikre, bastante og det mer spørrende, utprøvende.

De tre forfatterne skal ha ros for flere ting. For det første for å ha levert et viktig bidrag til en kulturpolitisk diskusjon som ofte fremstår som blodfattig. Det ligger en bevisst vilje til både provokasjon og konstruktive forslag bak boken, selv om det av og til er et misforhold mellom disse to størrelsene. For det andre er det en ærlig bok, som sier ”dette er utgangspunktet vårt”, ”dette vil vi”, og i tillegg overraskende ofte uttrykker tvil. Formuleringen ”Det er ikke godt å si” dukker opp gjentatte ganger, noe som ikke er hverdagskost i politiske bøker. For det tredje representerer selve lanseringen av boken en leksjon i vellykket mediestrategi. Dekningen av boken har vært svært bred, og mange av forslagene til forfatterne har utløst til dels heftig diskusjon, noe som med all tydelighet har vært et av de viktigste målene med utgivelsen.

I dette formålet ligger også et av bokens problemer. Provokasjonsønsket er så stort at argumentasjonen svekkes. Dette er tydeligst i forhold til Den kulturelle skolesekken. Forfatterne gjengir først et par kritiske sitater fra forskerhold og foreslår deretter å legge ned hele ordningen. Argumentasjonen som leder frem til forslaget om å legge ned et av de mest omfattende kulturpolitiske tiltakene noensinne er overraskende tynn.

Et større problem for utgivelsen er imidlertid at det liberale prosjektet de lanserer ikke ser ut til å gå opp. Det forfatterne er veldig i mot og det de er veldig for ligner av og til så mye på hverandre at det er uklart hvilket alternativ de egentlig skisserer. For å lansere et politisk alternativ benytter de to av de mest etablerte tverrpolitiske ideene i norsk kulturpolitikk: kvalitet og egenverdi – derav også bokens tittel. Det finnes pr. i dag ikke et politisk parti som ikke bruker disse to begrepene for å beskrive sin kulturpolitikk. I en systematisk gjennomgang av hvordan egenverdi har blitt brukt i norsk kulturpolitikk, har vi for eksempel funnet en systematisk bruk av begrepet i alle partipolitiske varianter (jf. Hylland, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift 2:2009).

Her kan vi for et avsnitts tid vende tilbake til bokens tittel. Boken er gitt tittelen Kultur for kulturens skyld, for mer enn antyde at andre formål enn sitt eget er kunsten uvedkommende. Spørsmålet er imidlertid om det egentlig gir mening at kulturuttrykk eksisterer for sin egen skyld. Det ligger et totalt fravær av kontekst i en slik idé – med mindre kunst oppstår spontant og deretter lever sitt eget liv uten kontakt med mennesker av kjøtt og blod. Det er i prinsippet egentlig en annen diskusjon som forfatterne av denne boken skal ha noe ansvar for å avklare, men kunstens sammenheng – hvem som skaper den, hvor den finnes, at noen forholder seg til den og hvem dette er, bør være relevant for enhver avskygning av kulturpolitikk.

Forfatterne er i mot at en elite skal bestemme, men er for at en elite skal bestemme. De ønsker maktspredning og regionalisering av kulturpolitiske avgjørelser, men ønsker samtidig å legge ned Den kulturelle skolesekken, som, uansett hvor vellykket det måtte være, nettopp er preget av en slik regionalisering av myndighet. De er for produksjon av kvalitetskunst, men har få eller ingen formeninger om hvorvidt eller hvordan den gode kunsten skal formidles. Dermed ender prosjektet opp med å beskrive en anti-paternalistisk kulturpolitikk der en elite skal velge ut kunst for så ikke arbeide for å spre kunsten.

I argumentasjonen som helhet er det en logikk som har betydelige brister: hvis kultur er en god ting, og kvalitativt høyverdig kultur valgt ut av en elite er en enda bedre ting, hvorfor er det en negativ ting at denne gode tingen finnes på så mange steder som mulig? Forfatternes svar er: 1) fordi det er paternalistisk og 2) fordi det ikke virker etter hensikten. Deretter følger de opp med å si at man kanskje (allikevel) må akseptere paternalisme: ”Vi mener ikke med dette at paternalisme eller kulturell arroganse ikke har noe å gjøre i kulturpolitikken. Kanskje er det også slik at noen kulturelle sjangre og tradisjoner er viktigere enn andre, også – og kanskje til og med fordi – det er eliten og den kulturelle eliten som primært er opptatt av dem. Ei heller mener vi at man skal slutte å hevde at kulturell dannelse er positiv for muligheten til å leve gode lov” (s.128). Dette viser kanskje at det er vanskelig å være veldig anti-paternalisme og veldig pro-elite på en og samme tid.

Det som kanskje er et mer vesentlig problem for det skisserte kulturpolitiske alternativet, er at menneskene, aktørene – enten disse skaper, formidler eller konsumerer kulturen – er relativt fraværende. Formidling, distribusjon og publikum fremstår som irrelevante størrelser, og jeg tror det er vanskelig å gjennomføre en kulturpolitikk med et slikt utgangspunkt.

OMH

Advertisements

0 Responses to “Et liberalt kulturpolitisk alternativ?”



  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s





%d bloggers like this: