Kunnskap om norsk musikkeksport, eller: å selge en fil over en landegrense

I flere Seinfeldepisoder er firmaet Vandelay Industries et sentralt merkenavn. George Costanza arbeider ifølge egen beskrivelse av sine fiktive arbeidsoppgaver med import og eksport i Vandelay. Beskrivelsen av firmaet er selvsagt ment som et pek til alle de arbeidsplasser som driver med noe diffust og lett uforståelig – noe med kjøp og salg. Diskusjonen om norsk musikkeksport (se f.eks. innlegg på ballade.no) kan stå i fare for å bli en type norsk Vandelay, der det dreier seg om noe med musikk og noe med landegrenser, og at konkretiseringsnivået stopper omtrent der. Mange stemmer har meldt seg på med etterlysning av en konkretisering av eksportbegrepet norsk musikkpolitikk skal basere seg på. Men kanskje er det ikke så vanskelig. (Eller kanskje er det bare vanskelig på andre måter.)

Eksport er i utgangspunktet et relativt enkelt begrep å definere. I økonomisk terminologi betyr eksport ”salg av varer og tjenester fra et land til utlandet”.. Når begrepet skal overføres på en sektor som består av en utfordrende miks av kunst, kapital, politikk og teknologi, kompliseres nødvendigvis denne definisjonen. En fungerende forståelse av musikkeksport må ta høyde for dette. Den må blant annet inkludere en gangbar oppfatning av hva varer, tjenester og landegrenser betyr i en digitalisert kultursektor. La oss for korthets skyld bare ta for oss den omsetningen som dreier seg om musikkinnspillinger, som er den varianten av kjøp og salg flest har et forhold til.

For det første utfordres forståelsen av både ”vare”, ”tjeneste” og også i hvor stor grad noe selges fra og til et land, av musikkens digitalisering. Som kjent kan vi mer eller mindre se bort i fra vare som fysisk produkt, og for både Itunes-salg og strømmetjenester er det i prinsippet mer en tjeneste el. en rettighet til å bruke en tjeneste en begrenset tid som er det produktet som omsettes. Dermed blir spørsmålet om det foregår et salg av denne tjenesten eller rettigheten på tvers av en landegrense. Dette er et nøkkelspørsmål, fordi kulturpolitikken fremdeles i stor grad er nasjonalt definert, og dermed baserer seg på en forståelse av landegrensene som definisjonsmarkører for kultur. Utfordringen er dobbel når det gjelder kultureksport, siden det der dreier seg om en kombinasjon av nasjonalistisk og imperialistisk kulturpolitikk (”det er viktig at vår nasjonale kulturproduksjon støttes, og det er også viktig at produktene av denne formidles til utenlandske kulturbrukere”). (Dette er en kulturforståelse med åpenbare utfordringer, men det får vi ta en annen gang.)

Holder man imidlertid på dette nasjonale utgangspunktet blir utfordringen å finne en gangbar definisjon av hva som definerer nasjonaliteten både til den som selger, den som distribuerer og den som kjøper. Her står valgmulighetene blant annet mellom artistens statsborgerskap, fødested eller postadresse, eller produksjonsstedet for innspillingen, eller managementets postadresse, plateselskapets organisasjonsnummer osv. osv. Og det stopper nødvendigvis ikke der. Er det strømmerens eller nedlasterens adresse, pass eller fødested som avgjør i hvor stor grad det dreier seg om salg til utlandet. Kanskje er det IP-adressen til datamaskinen som strømmingen foregår via som skal avgjøre? Og – hva hvis jeg strømmer en norsk artist på egen mobil mens jeg ferierer i Spania?

Disse pirkete spørsmålene er vesentlige av flere grunner. For det første hører de med i en teknisk avgjørelse av hvilke tall som skal høre med i en oversikt over norsk musikkeksport. For det andre, som en følge av dette, vil disse spørsmålene også henge sammen med hvilke formål norsk musikkpolitikk skal ha på eksportområdet. For det tredje er det også behov for å vurdere de suksesshistoriene det ofte vises til i lys av disse spørsmålene. Satyricon, Röyksopp, Stargate og a-ha, eller for den saks skyld, Bjarne Melgaard og Jon Fosse, har alle åpenbart gjort det skarpt i utlandet, men hører alle pengestrømmene for disse kulturarbeiderne med i oversikter over norsk kultureksport? Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv vil svaret være nei, og det viser at det er et flertydig eksportbegrep som kulturpolitikken hele tiden har operert med. Dette tvinger også frem en tydeligere departemental beskrivelse og legitimering av målene for norsk utenlandsrettet musikk- og kulturpolitikk. Dette er et ansvar for både Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Det er store forskjeller på å arbeide for at norske artister skal få det til å gå rundt økonomisk, at norskregistrerte selskaper skal gå med overskudd eller at den norske staten skal øke sine inntekter fra moms- og skatteinntekter fra omsetning av musikk. Igjen er det også store forskjeller på å bygge et godt omdømme for en liten nasjon i verden og drive kunstnerpolitikk for kulturarbeidere på et utenlandsk marked. Norsk kulturpolitikk mot utlandet gjør alt dette på en gang (jf. vår utredning om Utenriksdepartemenets støtteordninger), men hvem som tar ansvar for hva ut fra hvilken forståelse av kultur- og musikkeksport er ikke klart nok. Vi ser frem til den lovede stortingsmeldingen som avklarer disse spørsmålene.

OMH

Reklamer

0 Responses to “Kunnskap om norsk musikkeksport, eller: å selge en fil over en landegrense”



  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s




Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 50 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Reklamer

%d bloggere like this: