Den samlende kunsten

Når tragedier rammer et helt folk slik vi har opplevd i sommer, er kunsten og kulturen en samlende trøst. En rekke minnekonserter er avholdt og en rekke kunstnere og artister har bidratt i sorgarbeidet. Flere psykologer har trukket fram de positive virkningene i kunsten og politikere har hevdet at terroren bør føre til et økt fokus på kulturpolitikken og at kunsten og kulturen bør får flere midler.  Men hvilken kunst er det vi velger, og er dette den samme som kulturpolitikken prioriterer?

 
Da terroren i sommer rammet Oslo og Utøya fikk dette konsekvenser for kulturtilbudet. TV og radio valgte umiddelbart å legge om sine sendeskjemaer. Sommerunderholdningen ble avløst av nyhetsoppdateringer og når kvelden kom spilte man rolig, klassisk, norsk musikk inn i nattetimene. En rekke festivaler vurderte også hvordan man skulle forholde seg til det som hadde skjedd. Noen valgte å avlyse, mens de fleste valgte å fortsette, om enn med en noe annen form.

I de kommende ukene fikk kunsten en sentral plass i minnemarkeringene og i sorgarbeidet. Likevel synes det ikke tilfeldig hvilken kunst og kultur man velger til dette. Noen kunstformer og noen artister oppleves mer egnet enn andre. Når mediene kutter sine normale sendeflater og skreddersyr sine programskjemaer er det blant annet for å unngå å støte noen. Det samme kan sies om festivalene. Det eksisterer altså kunst som ikke passer i en slik sammenheng. Når man så har tenkt seg om, velges kunsten som harmoniserer og lindrer.

Et av de kulturelle høydepunktene, vil nok mange mene, var minnekonserten i Oslo domkirke, der en rekke artister bidro. Anført av Maria Mena sin Paus-tolkning fikk vi høre kjente og kjære artister som Kurt Nilsen, Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. Haddy N´jie tolket Erik Bye, mens Karpe Diem framførte en omskrevet og nedtonet versjon av sin Oslo-hyllest ”Byduer i dur”. Ingebjørg Bratland rørte oss til tårer med sin tolkning av ”Til Ungdommen” før Åge Alexandersen avsluttet det hele med ”Lys og varme”. Alt akkompagnert av Norges favorittorkester KORK. Konserten var inkluderende og ufarlig. Artister fra mange sjangere var med, artister fra hele landet, artister fra det flerkulturelle Norge, men først og fremst våre mest folkekjære artister.

Interessant i denne sammenhengen er også NRK P3 sitt musikkvalg i dagene etter tragedien. Kanalen er til vanlig kjent for sitt listesystem, der artister og låter er særskilt utvalgt av kanalens musikkredaksjon. I dagene etter tragedien lot P3 lytterne selv velge de låtene som betydde mest for dem. Dermed kunne man høre artister man normalt aldri hører i kanalen.

Avantgarde kunst, kunsten fra de ”smale sjangerne”, kunsten som mottar brorparten av de kulturpolitiske bevilgningene har fått liten plass i sorgarbeidet. Smakshierarkier som kunstlivet i det daglige ofte er preget av kan virke splittende og synes ikke å passer inn under den samlende og inkluderende funksjonen minnemarkeringen har hatt. Flest mulig skal få høre den musikken de selv oppfatter som trøstende, ikke nødvendigvis den musikken som anses å ha den høyeste kunstneriske kvaliteten. Dermed velger man det Espen Ytreberg i sin artikkel i Samtiden kalte middelkulturen.

Oppfatningen synes ikke å være at jo bedre kunsten er desto bedre er den til å trøste, oppfatningen er heller at jo mer inkluderende kunsten er, desto mer egnet er den til å trøste. Dermed er det betimelig å spørre om en kulturpolitisk konsekvens av terroren skal være en sterkere satsning på den inkluderende og samlende kunsten, altså middelkulturen?

Reklamer

1 Response to “Den samlende kunsten”


  1. 1 Tormod Carlsen august 25, 2012, kl. 20:31

    I dag blir også en uheldig faktor i denne artikkelen klar. Det er nå et år siden denne artikkelen er skrevet og over et år siden hendelsen fant sted. Er behovene for middelkultur de samme i dag? Når jeg går på kino, når jeg hører på radio, når jeg går på en kunstutstilling – ser jeg dette i lys av min livssituasjon på det gitte tidspunkt. Skulle norsk kunstpolitikk virke etter hva flertallets smak til en hver tid er, vil dette (med unntak av nasjonale kriseperioder) innebære enorme mengder undersøkelser, og en meget ustabil tradisjon. Folk flest hører ikke på Maria Menas «Mitt lille land» i dag.

    Kunst eller kultur? Også på et annet punkt møter denne analysen på problemer. Analysen (som forøvrig er god) blander disse to begrepene. Det kan gi et uheldig bilde av situasjonen og hva folk «vil ha» med hva som bør lages og støttes. Der hvor kultur er noe som utøves og oppstår i felleskap, er kunstbegrepet (i det minste slik jeg opfatter det) ikke nødvendigvis styrt av hva «folk vil ha», men hva som er prikært, føles viktig, osv… (altså en faktor som tilbyr et annet perspektiv). Dette er et nødvendig skille som må taes med om man skal snakke om en kulturpolitikk som også rammer et kunstbegrep og er en kunstnasjon verdig.

    Tormod Carlsen
    Registudent KHiO


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s




Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 50 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Reklamer

%d bloggere like this: