Er likestilling et kulturpolitisk mål?

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

Reklamer

0 Responses to “Er likestilling et kulturpolitisk mål?”



  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s




Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 50 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Reklamer

%d bloggere like this: