Når bukken forsker på havresekken

I juni i år inviterte kulturminister Anniken Huitfeldt forskningsmiljøer til et dialogmøte om forskning og kulturpolitikk. Dette var både prisverdig og på høy tid. Huitfeldt innledet hele seansen med en innrømmelse av at Kulturdepartementet var blant de aller dårligste i klassen (= regjeringen) når det gjaldt å bestille og bruke forskning. Det hadde og har hun rett i. I rene kroner er Kulturdepartementet helt i bunnen av listen over hvilke beløp departementene årlig investerer i forskning. Huitfeldts invitasjon til dialog og innrømmelse av manglende satsning ga et visst håp for de av oss som arbeider nettopp med å opprettholde og videreutvikle et fagmiljø innenfor kulturpolitisk forskning.

Det ga også et lignende håp da Norsk kulturråd i sin årsrapport til departementet uttrykte bekymring for at det ble satset alt for lite på å bygge opp sterke og uavhengige forskningsmiljøer med kompetanse på kulturpolitikk. At Kulturrådet i sin taktiske svartmaling malte over miljøer som mente seg kompetente, får heller så være.

I de siste ukene har det samtidig dukket opp tre eksempler der disse to nøkkelinstitusjonene for det norske kulturlivet ikke nødvendigvis gjør som de prediker. Snarere tvert i mot. Det gjør oss langt mer bekymret enn håpefulle for den uavhengige kulturpolitikkforskningens fremtid:

Eksempel 1: Norsk kulturråd har i en tid varslet at de skulle sette i gang en større utredning av det norske scenekunstfeltet. Det var nokså overraskende når Kulturrådet i august meldte om at den kommende utredningen skulle gjennomføres av rådets foregående scenekunstkonsulent, under utredningsperioden knyttet til rådets FoU-avdeling.

Eksempel 2: Det har lenge vært klart at knutepunktfestivalene skal evalueres. Det har imidlertid vært svært uklart både hvordan denne evalueringen skal foregå, hvem som skal foreta den og hvordan den skal gjennomføres. I et oppslag i Dagbladet om mulig knutepunktstatus også for en countryfestival ble det noe klarere. Kulturdepartementet skal (etter alt å dømme) i samråd med Kulturrådet og med et evalueringsopplegg fra interesseorganisasjonen Norske Festivaler sette i gang en evaluering av utvalgte knutepunktfestivaler.

Eksempel 3: Det ble nylig meldt på ballade.no at Kulturdepartementet skal sette i gang en gjennomgang av Rikskonsertene, under ledelse av departementets egen statssekretær Lubna J. Fjell. Dette skjer et drøyt halvår etter rapporten fra DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT) om Rikskonsertene, som forøvrig også var et omdiskutert eksempel på at Kulturdepartementet bestilte en gjennomgang fra en annen del av regjeringsapparatet. (DIFI er underlagt Fornyingsdepartementet).

Ingen av disse ferske eksemplene er betryggende i forhold til behovet for en kontinuerlig kunnskapsutvikling og kompetansebygging på det kulturpolitiske fagfeltet. De nevnte eksemplene holder forskningsmiljøer på en (kremt) armlengdes avstand. Det er samtidig viktig for utviklingen av den norske kulturpolitikken at det finnes frittstående og kritiske vurderinger av den. Når bukken både skal passe på og forske på sin egen havresekk, er den frie kunnskapsutviklingens fremste adelsmerker, uavhengighet og integritet, først i rekken av mulige ofre.

OMH/PM/HS/OKB/MTH

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s




Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 50 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Reklamer

%d bloggere like this: