Kultur lønner seg – ikke?

Man får jevnlig høre at kultur lønner seg, at kultur skaper vekst, økonomisk lønnsomhet og arbeidsplasser. Samtidig hører man også jevnlig at kultur ikke lønner seg, fordi det ikke nødvendigvis skal lønne seg, på den økonomiske måten. Det skal derimot lønne seg på den måten man antar at kultur lønner seg – det gjør oss til helere mennesker. Slik vil en instrumentell og en ideell begrunnelse for kulturens viktighet ofte stå i motsetning til hverandre.

Samtidig har vi faktisk ikke så mye systematisk kunnskap om de såkalte kulturnæringenes reelle lønnsomhet i rene kroner. Nå vet vi imidlertid en del mer, siden Knut Vareide i Telemarksforsking har gjennomført en systematisk undersøkelse av lønnsomheten til alle kulturbedrifter som har levert inn regnskap til Brønnøysundregistrene. Til sammen dreier dette seg om over 13 000 foretak. Sammenlignet med de øvrige foretakene – over 154 000 – er tallene helt klare: Kulturbedrifter er systematisk og uten unntak mindre lønnsomme enn andre bedrifter i samme hovedbransje. Dette er oppsiktsvekkende entydige tall, og de skulle vise med all mulig tydelighet at kulturnæringer er mindre lønnsomme enn andre næringer. Hvorfor det er tilfellet, er imidlertid en annen skål.

En nærmere presentasjon av undersøkelsen til Vareide og de konkrete tallene følger nedenfor:

Lønnsomheten i kulturnæringene

Har kulturbedrifter svakere lønnsomhet enn andre bedrifter?

Det er flere grunner til å anta det:

Det å jobbe med kultur vil ofte være ansett som et gode i seg selv, gjennom økt selvrealisering i ulike former.  I et velstående samfunn som Norge med gode velferdsordninger, er det kanskje grunn til å anta at andelen som kan tenke seg å substituere personlig inntekt med selvrealisering er høy i forhold til andre land.  Dermed vil det kunne bli flere som prøver seg i kulturnæringene enn det det er marked for.  Lønnsomheten blir lav på grunn av overetablering.

Dersom selvrealisering er et eget motiv for næringsvirksomheten, vil en også kunne anta at de som driver kulturnæring i mindre grad tilpasser seg for å maksimere profitten. Lønnsomheten blir lav fordi kulturaktørene ikke tilpasser seg profittoptimalt.

De som driver kulturnæringer kan også tenkes å ha lavere forretningsmessig kompetanse enn næringsaktører i andre bransjer, og få lavere lønnsomhet av den grunn.

Det er dermed minst tre grunner til at kulturbedrifter kan tenkes å ha svakere lønnsomhet enn bedrifter som ikke har noe med kultur å gjøre.

Vi kan undersøke om hypotesen om lavere lønnsomhet hos kulturbedriftene faktisk stemmer, gjennom å sammenlikne lønnsomheten i kulturbedrifter med andre bedrifter.  Vi tar da utgangspunkt i regnskapspliktige virksomheter som har levert regnskap til Brønnøysundregistrene i 2008.

Som kulturbedrifter regner vi med de bedriftene som er innenfor de 83 næringsundergruppene vi har definert som kulturnæringer.  Vi ordner disse innenfor en dimensjon i henhold til de 12 ulike kategoriene vi har laget for kulturnæringene.  Vi teller bare med foretak som har omsetning.  Det er 13 399 slike foretak.  Disse kan vi sammenlikne med de øvrige 154 034 foretakene som er registrert i bransjer som vi ikke regner med til kulturområdet.  Vi ordner også hele utvalget i henhold til 13 ulike hovedbransjer.  På den måten kan vi sammenlikne hver enkelt kulturkategori med bedrifter innenfor den respektive hovedbransjen de tilhører.  Dette gir et bedre sammenlikningsgrunnlag, ettersom lønnsomheten varierer en del mellom hovedbransjene.

Vi kan nå telle opp hvor stor andel av disse ulike gruppene som har et positivt resultat før skatt i 2008.  Andelen lønnsomme foretak vil da gi en pekepinn på hvor lønnsom de ulike gruppene er.

I tabellen over kan vi se den prosentvise andelen lønnsomme foretak i alle kombinasjonene av kategorier og hovedbransjer.

Den første hovedbransjen (kolonnen) som inneholder kulturkategorier er hovedbransjen forlag og media.  65,2 prosent av foretak i de næringsundergruppene som ikke er definert som kulturbransjer har positivt resultat i 2008.  Blant foretak i denne hovedbransjen som er definert å tilhøre kulturkategorien film og foto er andelen betydelig lavere; 57,2 prosent.  Det samme gjelder kulturkategoriene fim foto og video med en lønnsomhetsandel på 58,8 prosent.  Kulturkategorien forlag og formidling har litt lavere lønnsomhetsandel, mens kulturkategorien radio og fjernsyn har en lønnsomhetsandel på bare 37,4 prosent.

Hovedbransjen forretningsmessig tjenesteyting har hele åtte ulike kulturkategorier blant sine næringsundergrupper.  Blant de som ikke tilhører kulturnæringer er hele 73,2 prosent lønnsomme, mens lønnsomheten i samtlige kulturkategorier ligger under.

Av de totalt 20 ulike gruppene med kulturforetak, er samtlige 20 grupper mindre lønnsomme enn utvalget foretak i samme hovedbransje som ikke er definert som kulturnæringer. Dersom bedrifter i kulturnæringer generelt hadde hatt samme lønnsomhet som andre næringer, ville det være 50 % sjanse for at den aktuelle kulturkategorien hadde hatt lavere lønnsomhet enn bedrifter i samme hovedbransje, men utenfor kulturområdet.  Her har vi testet 20 grupper kulturnæringer, og funnet at samtlige har lavere lønnsomhet, noe som tilsvarer at vi får kron i 20 påfølgende myntkast.  Sannsynligheten for det skal skje er mindre enn en til en million, dersom det ikke er en systematisk forskjell på lønnsomheten i kulturnæringene kontra andre næringer. Resultatet er dermed nærmest oppsiktsvekkende konsekvent og entydig.  Lønnsomheten i kulturnæringene er lavere enn i øvrig næringsliv.

Vi har altså funnet av kulturbedrifter er mindre lønnsomme, men vi vet ikke om det skyldes en av de tre hypotesene vi redegjorde for innledningsvis, eller av en annen ukjent årsak.  Kanskje alle de tre hypotesene er sanne, og til sammen fører til den lave lønnsomheten hos kulturbedriftene.

Hypotesen om overetablering kan vi imidlertid sjekke.  Vi kan finne ut hvilke bransjer som har mange nyetableringer.

Figur 1: Netto og brutto etableringsfrekvens, dvs prosentvis vekst i antall foretak og andel nyregistrerte foretak i prosent av foretaksbestanden i Norge i 2009.  Bransjer på 2-siffernivå med minst 1000 enheter med høyest vekst.

Av de 55 bransjene som har minst 1000 registrerte foretak, er det bransjen ”kunstnerisk virksomhet og underholdningsvirksomhet” som har nest høyest vekst.  Bransjen ”film, video og fjernsynsprogramproduksjon…” har fjerde høyest vekst.

Det er dermed helt klart en høy vekst i antall foretak i kulturbransjene, og dette skyldes at et stort antall personer starter opp ny virksomhet uten at nedleggelsesraten er høy.  Vi har sett at lønnsomheten er lav, så hypotesen om overetablering og kunstig høyt tilbud blir bekreftet.

Dermed har vi sett at det er en overetablering i kulturnæringene, med påfølgende lav lønnsomhet.  Gjør det noe?  Vi (som ikke er kulturprodusenter) får dermed et stort tilbud av billig kultur, av de mange håpefulle kulturentreprenørene som er villig til å produsere for lav lønn.  Dermed blir også kulturkonsumet høyere.  Kultur er jo så bra.  Nesten alt annet konsum er usunt for en selv eller miljøet.  Men kultur er sunt, utviklende og medfører nesten aldri økt CO2-utslipp.

Men blir kulturen bedre av at så mange er villige til å være leverandører uten å oppnå en anstendig lønn?  I andre bransjer vil aktører uten kunder og inntekt legge ned.  Ingen driver bensinstasjoner eller tannlegekontor eller taktekkingsfirmaer uten at de har kunder som etterspør og betaler.  Siden kulturproduksjon gir ikke-monetært utbytte, kanskje også en mulighet til mediaeksponering og berømmelse, ser et ut til at mange fortsetter selv om det finansielle utbyttet er magert.   De darwinististiske lovene blir dermed opphevet vi får ”the survival of anybody, talented or not”.  For oss kulturkonsumenter representerer dette en utfordring; kan vi skille mellom god og dårlig kultur?  Det sier statistikken ikke noe om.

Reklamer

2 Responses to “Kultur lønner seg – ikke?”


  1. 1 Ellen Kalvig september 9, 2010, kl. 15:58

    Kulturarbeid er ikkje motivert av lønnsomhet!
    Det står ikkje nødvendigvis på kompetanse eller overetablering. Kultur høver dårlig i markedsøkonomisk tenke- og handlemåter. Det er ein ideell tanke,- og dermed avhengig av støtte for drift!
    Kort sagt.
    Inntekt er ein sekundær effekt/bonus! Showet går , uansett!

  2. 2 Knut Vareide oktober 13, 2010, kl. 12:23

    Nettopp!
    Når inntekt er en sekundær effekt/bonus er det heller ikke så overraskende at kulturbedrifter sliter med dårlig lønnsomhet, sammenliknet med andre bransjer der inntekten er poenget.

    Jeg har likevel en følelse av at det å synes i media er en verdi som står høyere i dag enn før. Å drive kunstnerisk virksomhet er en måte å realisere høyere mediaprofil. Det kan ha bidratt til at mange flere prøver seg. Dermed blir det kanskje overetablering av kunstnere.

    En kan også spørre seg hvor ideelle slike bakgrunnsmotiver er?

    Hvorfor anses det å ønske å uttrykke noe kunstnerisk som en «ideell tanke»? I motsetning til de som ønker å drive en koselig kafe, eller drive som lege for å hjelpe folk til å bli friske?

    Knut Vareide


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s




Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 50 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Reklamer

%d bloggere like this: