Kunst som drep. Ein kulturpolitisk kommentar til karikaturteikningar.

Karikatur

Karikatur: Carlos Latuff

I fleire karikaturteikningar publisert i etterkant av drapa i Charlie Hebdo sine redaksjonslokale i Paris, i seg sjølv sterke uttrykk for mange teiknekunstnarar sine beiske men rørande tilsvar på udåden, ser ein korleis kulene frå terroristane og drapsmennene sine våpen rikosjetterer og treffer muslimar eller muslimske symbol generelt. Teikningane uttrykker slik at offer for attentatet, i like stor grad som dei tilsette i Charlie Hebdo, er islam sjølv, og at handlinga slik har fått ei rad indirekte og muligvis utilsikta verknadar. Fleire kommentatorar har peikt på at desse effektane dessutan særleg råkar moderate, konstruktive krefter, medan ekstreme, destruktive krefter snarare vinn på hendinga.

Men karikaturteikningar er jo ikkje berre politiske, dei er også kunst. Debatten rundt dei er difor også ein kulturpolitisk debatt. Den er mellom anna ein debatt om i kva grad ein skal kjempe for at kunsten skal vere ein arena, ikkje berre for kritikk, men også for refleksjon og innsikt. Kunsten kan som kjent vere uttrykk for begge, samstundes jamvel på same tid og utan å vere innbyrdes samd med seg sjølv. Bør ein framleis tru på kunsten som ein relevant arena for kompleks kritikk og refleksjon? Karikatur: Carlos Latuff

Kulturpolitisk har ideen om kunsten si rolle som ein moderat, relativt nøytral arena for konstruktiv samfunnsanalyse og -kritikk, og kunstnaren sin rolle som kommentator, lenge stått sterkt, mange stader i verda. Hoffnarren si rolle ved Europeiske kongehus, som den einaste med ein legitim rett til å moderere og justere på den eineveldige kongen sine (ukloke) avgjersler, er kanskje historisk og statsvitskapleg unøyaktig, men lever godt som kulturell myte og heldt dermed stor symbolsk kraft som metafor for kunsten si rolle som ein på same tid ufarleg og farleg samfunnsaktør. Denne mellomrolla, korkje fugl eller fisk, gav immunitet mot kongens vreide, jamvel om harselasen skulle bli for krass. Det er i denne tradisjonen ein kan sjå Charlie Hebdo. Og, ein særs urovekkjande konsekvens av attentatet mot dei, er at denne immuniteten er borte, med tragisk resultat. Sjølvsagt har dette skjedd før og det vil skje igjen. Dessutan er politiske og religiøse fundamentalistar si avvising av kunst og kultur sin djupe humanistiske verdi noko av det som gjer dei ikkje berre særs trugande på oss, men som dessutan gjer handlingane uforståelege for oss. Terrorbomber mot politiske mål kan ein forstå, om enn ikkje forsvare, men å sprenge tusenårige uerstattelege religiøse kulturminner frå ein annan religion enn din eigen, står fram som heilt uforståeleg. Dette er sikkert tilsikta. Kunst og kultur er difor ikkje ei frisone, sjølv om ein gjerne ynskjer det.

Kunst som siviliserande prosjekt får på same måte, bokstaveleg talt, eit skot for baugen med denne og likande handlingar. Me likar å tru at det å lese, sjå eller høyre klassikarane frå kunsten gjer oss menneske opplyste, forståingsfulle og gode. Også dette er det Charlie Hebdo byggjer på, sjølv om dei samstundes er provoserande for mange. Også Ibsen provoserte mange i si samtid, likeins Rumi[1] eller Edward Said. Denne ideen om kunsten som siviliserande kraft, i likskap med vitskap og utdanning, må ein ikkje misse av syne, sjølv om blind tru på kunsten som grunnleggjande og tverrkulturelt god av og til treng å realitetsorienterast. I norsk kulturpolitikk, ikkje minst i norsk utanriks kulturpolitikk, står ideen om kunsten som ein relevant arena for fredeleg mellommenneskeleg forståing og interaksjon og likeins på kunstnaren si rolle som effektive symbolske diplomatar sterkt. Terrordåden i Paris 7. januar gir vatten på mølla til alle med eit kynisk syn på kor effektivt eit slikt syn og politikk er, i møte med totalitære og kulturfiendtlege krefter. Angrepet er slik eit angrep både mot kunsten og kunstnarar og mot all tru på informert, gjennomtenkt og moderat respons. Det kontante og hjerteskjerande svaret karikaturteiknarane sjølv har gitt på dette siste terrorangrepet kan stå som eit symbol nettopp på den krafta som ligg i kunsten til både å provosere og reflektere – samstundes.

OKB

[1] http://no.wikipedia.org/wiki/Rumi

Advertisements

Hva påvirker tilfredshet med kulturtilbud?

Masterstudent Ulrikke Schill ved NTNU har analysert av hva som påvirker tilfredsheten med kulturtilbudet i kommunene. Vi syntes dette var interessant, og ville derfor at hun skulle publisere dette på vår blogg.

Bård Kleppe, Telemarksforsking.


Telemarksforsknings Kulturindeks 2012 viser at kulturtilbudet varierer betydelig mellom kommunene, noe som gjorde at jeg ble nysgjerrig på om tilfredsheten med tilbudet også gjør det. Hvor fornøyd er folk egentlig med kulturtilbudet der de bor? Er det store forskjeller mellom innbyggerne, eller har trekk ved kommunene mye å si for hvor tilfreds innbyggerne er? Kan forskjeller i tilfredshet med kulturtilbud forklares med individuelle eller kontekstuelle trekk?

Kommunene forvalter størsteparten av pengene brukt på kultur og sitter med det politiske ansvaret, i tillegg til at det er forskjeller i kommunens kulturtilbud og prioritering av kultur i budsjettene. Kan kommunen sees som en aktør som påvirker hvor fornøyd innbyggerne er med kulturtilbudet?

For å svare på dette har jeg brukt flernivåanalyse, som er en metode for å inkludere kontekst i kvantitativ analyse. Flernivåanalyse brukes på hierarkisk strukturerte data, der det lavere nivået er gruppert under et høyere nivå. I dette tilfellet; innbyggerne i kommunene. For å forklare variasjon, blir det kontrollert for komposisjonelle variabler på individnivå og kontekstuelle variabler på kommunenivå.

Et mål på innbyggernes tilfredshet med kulturtilbud

Data er fra Innbyggerundersøkelsen 2009[1], Norsk kulturindeks 2012[2] og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes kommunedatabase[3]. Fordi dataene ikke er fra samme år bør en sammenheng heller sees som en slags fasilitering, ikke en årsakssammenheng.

Tilfredshet med kulturtilbud slik det blir brukt her handler om kommunens tilbud av kulturaktiviteter, foreningsliv, kursaktiviteter, kino, konsert, teater, museum og kunstutstillinger, og innbyggernes oppfatning av hvor godt eller dårlig dette tilbudet er. Den avhengige variabelen er et sammensatt mål for hvordan innbyggerne mener kulturtilbudet er i kommunen. Frekvensfordelingen viser at gjennomsnittet er høyt, og at veldig mange har gitt toppscore.

Varians. Hvor mye har trekk ved kommunen å si?

For å se hvor stor andel av variansen som er forklart av forskjeller mellom kommunene brukes Intraclass Correlation Coefficient (ICC). En høy verdi på ICC vil si at individene har svart relativt likt og kontekst har stor effekt. ICC i nullmodellen er 0,319, som betyr at 31,9 % av variansen finnes på kommunenivå. Dette er en betydelig andel, og det bekrefter at kommunen kan sees som en aktør som bidrar til å forklare hvor tilfreds innbyggerne er med kulturtilbudet.

Modellen er bygget stegvis for å se hvor mye av variansen som blir forklart av de ulike faktorene, først med variabler på individnivå; demografiske variabler – kjønn og alder, sosioøkonomisk bakgrunn, målt ved utdanningsnivå og husholdningsinntekt, så følelsen av tilhørighet til kommunen, og et dummysett for hvor sentralt eller ruralt man bor innad i kommunen. Estimatene i analysen er ustandardiserte, og måles på ulike skaler, det er derfor vanskelig å si noen om størrelsen på effektene. Men forklart varians kan gi en pekepinn på hva som er viktigst i forklaringen av forskjeller i tilfredshet.

Tabell 1. Varianskomponenter for modell med forklarende variabler på individnivå

tabell 1

Den forklarte variansen på individnivå øker gradvis etter hvert som variablene legges til. De demografiske og sosioøkonomiske variablene bidrar relativt lite til modellen, men når tilhørighet legges til øker forklart varians på individnivå fra 3,7 til 9,3 prosent. Den øker igjen når bostedsvariablene legges til, og da går øker også den forklarte variansen på kommunenivå til hele 33,9 prosent. Dette en sammensetningseffekt, som trolig skyldes at hvor sentralt man bor i kommunen også henger sammen med hvor sentral kommunen er som helhet, og at respondentene fra kommunen har like svar. Selv med en del forklaringsvariabler på individnivå er det fortsatt en del uforklart varians her, den endelige forklarte variansen på individnivå er 11,3 prosent.

Variabler på kommunenivå er så lagt til; Kulturindeksen 2012, prioritering av kultur – målt gjennom andel av kommunens utgifter som er brukt på kultur, kommunestørrelse – antall innbyggere i kommunen, sentralitet – ut fra NSDs Sentralitetsindeks, og befolkningsnedgang – som er en dummy for om kommunen er har opplevd nedgang i innbyggertallet de siste ti årene. Å velge kun de som har negativ befolkningsvekst, og ikke inkludere de med veldig svak utvikling, kan være konservativt, da det totale innbyggertallet i Norge har steget i løpet av denne tiden, men man får med de «verste» kommunene. Dette gjelder 16,6 prosent av kommunene. Kommunens innbyggertall ble brukt som et mål på kommunestørrelse. Da det ble kontrollert for kurvelinearitet, viste det seg at Oslo er en uteligger. Variabelen inngår derfor i analysen som en logaritmisk transformasjon, slik at en ekstra innbygger får stadig mindre å si.

Tabell 2. Varianskomponenter for modell med forklarende variabler på kommunenivå

tabell 2

Når kulturindeksen legges til går forklart varians opp fra 33,9 til 61,3 prosent. Andel brukt på kulturutgifter tilfører ikke modellen noe særlig, men forklart varians øker til hele 78,3 prosent når befolkningsstørrelse legges til. Sentralitet og befolkningsnedgang øker forklart varians til 80,3 prosent.

Flernivåanalyse av tilfredshet med kulturtilbud

Tilfredsheten med kulturtilbudet er gjennomgående høy, men analysen viser at det er forskjeller i tilfredshet som er knyttet til både individuelle faktorer og trekk ved kommunene. Det mest interessante er kanskje bekreftelsen på sammenheng mellom tilbud og tilfredshet, som kan sees som en sammenkobling mellom objektiv og subjektiv bedømmelse av tilbudet.

Tabell 3. Flernivåanalyse av tilfredshet med kulturtilbud

tabell 3

Analysen viser at menn er mindre fornøyd med kulturtilbudet enn kvinner. Det er mulig kjønnsforskjellen kan henge sammen med hvor interessert man er i den typen kultur som blir spurt om i undersøkelsen. Særlig foreningsliv og kurs er aktiviteter som kanskje kvinner deltar på i større grad. Sammenhengen med alder er kurvelineær, eldre er mer fornøyd med kulturtilbudet enn yngre, men det flater ut og snur rundt 60-70 års alder, slik at man blir mer misfornøyd igjen. Det er likevel ikke store forskjeller, og alle holder seg langt opp på tilfredshetskalaen. Når det gjelder de sosioøkonomiske variablene, gir økt utdanningsnivå og økning i husholdningsinntekt, en økning i tilfredshet med kulturtilbud. Dette kan igjen henge sammen med om man vektlegger, bruker eller har kjennskap til den typen kulturtilbud som blir spurt om. En følelse av tilhørighet til kommunen henger positivt sammen med tilfredshet med kulturtilbud, her bør man likevel være forsiktig med å si noe om årsaksforhold, da sammenhengen kan gå andre veien også. Det kan være at tilhørigheten kommer av tilfredshet med forskjellige tjenestetilbud, og andre ting som langtidstilknytning til kommunen. Når det gjelder bosted, er alle variablene i dummysettet signifikant forskjellig fra referansekategorien, å bo i sentrum i en storby. Også de som bor i en storby, men ikke i sentrum er mindre fornøyd med kulturtilbudet. Dette er overraskende, i og med at avstanden sannsynligvis ikke er så stor. Også mindre avstand til kulturtilbud kan dermed se ut til å spille inn. Jo mer ruralt en bor jo mindre fornøyd er en med kulturtilbudet, med unntak av de som bor småbyene som er litt mer tilfreds enn de som bor i forstad til en storby.

På kommunenivå henger score på Kulturindeksen og prioritering av kultur positivt sammen med tilfredshet på kulturtilbud. Jo bedre kulturtilbudet er, og jo større andel av budsjettet som er brukt på kultur, jo mer fornøyd er innbyggerne. Prioritering av kultur forklarer imidlertid mindre av variansen i tilfredshet, når det objektive målet på kulturtilbud allerede er lagt til, men fører til en liten signifikant forbedring av modellen. Kommunestørrelse har en positiv effekt på tilfredshet, slik at folk i større kommuner er mer fornøyd med kulturtilbudet. Innbyggerne i kommuner som opplever befolkningsnedgang er også mindre fornøyd med kulturtilbudet enn de som bor kommuner med befolkningsøkning. Dette gjelder i stor grad de minste kommunene, men det er interessant å se at det er en signifikant forskjell mellom kommuner med befolkningsøkning og befolkningsnedgang. Kommunens sentralitet gir en negativ effekt, slik at jo mer sentral kommunen er, jo mindre tilfreds er man med kulturtilbud. Dette er overraskende, da bosted innad i kommunen viser det motsatte. Det kan være at det den måler mye av det samme, selv om det er en forskjell på kommunens sentralitet og hvor sentralt innad i kommunen man bor. Det ser likevel ut til at hvor i kommunen man bor har mer å si enn om kommunen har en sentral plass i Norge.

Oppsummert vil det si at både tilbud og andre trekk ved kommunen spiller inn på tilfredshet, kvaliteten av tjenesten har mye å si, men at andre faktorer som går på forskjeller mellom kommunene som befolkningsstørrelse også forklarer variasjon i tilfredshet. I dette tilfellet gjelder ikke «smått er godt» som på flere andre offentlige tjenesteområder, kvaliteten på kulturtilbudet og nærheten til det er viktigst.

Ja, og hva så?

Dette virker jo egentlig ikke overraskende, så hva betyr det? Komposisjonelle trekk forklarer en god del av variansen i tilfredsheten med kulturtilbud. Er dette egentlig noe kommunene kan gjøre så mye med? Til en viss grad, fordi om tilfredsheten med kulturtilbudet i stor grad er bestemt av tilbud og (ganske umiddelbar) nærhet, så bekrefter jo det at kommunen er en aktør, med i alle fall mulighet til å påvirke det første.

Det er en sammenheng mellom tilbud og tilfredshet, som er positivt ut fra et bruker- og demokratiperspektiv. Denne sammenhengen mellom objektiv og subjektiv bedømmelse av tilbudet, er også interessant i forhold til muligheten brukerundersøkelser gir for å tallfeste mer kvalitative mål.

Tilfredsheten med kulturtilbud er gjennomgående høy, som selvfølgelig er bra, men det er viktig å påpeke at dette kan være knyttet til forventninger. Det er mulig at innbyggerne vurderer kommunens kulturtilbud ut fra deres forventninger til i hvilken grad kommunen har mulighet til å levere på dette området. Det er også mulig at folk ikke bryr seg så mye om denne typen kulturtilbud som blir målt her, eller at det skal mindre til for at de er fornøyd med denne typen tjenester enn andre. Dette kan man ikke få svar på ut fra undersøkelsen, men det kan reise spørsmål om hvordan kultur bør måles.

Ulrikke Schill

Masterstudent, Statsvitenskap

NTNU

Kontakt meg gjerne på: schill@stud.ntnu.no

Litteraturliste:

Bergh, Tore Basmo og John Nonseid (2010) Innbyggerundersøkelsen. Inntrykk av å bo i kommunen og i Norge. DIFI rapport 2010:01.

Christensen, Dag Arne og Tor Midtbø (2011) Tilfredshet med kommunale velferdstjenester: Har velferdstjenestene noe å si? Notat 02-2011. Stein Rokkan Senter for Flerfaglige samfunnsstudier. Bergen: Uni Research.

Kleppe, Bård (red.) (2012) Norsk kulturindeks 2012. Telemarksforskning. TF-notat nr. 29/2012.

Monkerud, L. og Sørensen, R.J. (2010) Smått og godt? Kommunestørrelse, ressurser og tilfredshet med det kommunale tjenestetilbudet. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26 :265-295.

Rolland, Asle (2009) Måling av tilfredshet med demokratiet og velferdsstaten. Notater SSB, 2009/23.

Storstad, Oddveig (2010) Kommunal kultursektor i endring. Rapport. Norsk kulturråd.

Sørlie, Kjetil (2006) Bosettningspreferanser, flyttemotiver og flytteprosesser. Status og perspektiver omkring den regionale befolkningsutviklingen i Norge. Notat til Kommunal og regionaldepartementet, 16.02.2006. Norsk institutt for by og regionforskning

Vareide, Knut og Lars Ueland Kobro (2012) Skaper kultur attraktive steder? TF-notat nr. 1/2012. Telemarksforskning.


[1] Originaldata fra Direktoratet for forvaltning og IKT er dokumentert og tilrettelagt, første NSD-versjon. Tilgjengelig fra http://www.difi.no/artikkel/2010/11/alle-resultater

[2] Telemarksforskning, ved Bård Kleppe.

[3] En del av de data som er benyttet i denne analysen er hentet fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes kommunedatabase. NSD er ikke ansvarlig for analyse av dataene eller for de tolkninger som er gjort her.

Rock City Namsos: Kulturpolitisk totalkollaps

Rock-City

Det er ikke bare norske langrennsstjerner som møter veggen for tiden. Også for norske kulturpolitikere ser det ut til å ha gått i svart, både før, under og etter den famøse etableringen av Rock City i Namsos, som for hver dag som går, ser ut til å utarte til en større og større skandale. For de som ikke kjenner saken er det kort fortalt dette det handler om: Rock City Namsos ble offisielt åpnet den 11.11.2011, av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt. Vedtaket om å opprette Rock City ble gjort i Stortinget i 2005. Rock Citys mandat er todelt: Det skal både være et ressurssenter for populærmusikk som skal drive med kompetanseutvikling og profesjonalisering av bransjen, og det skal omfatte en opplevelsesdel, med trønderrockmuseum, scene og studio. Opprettelsen av Rock City har av noen blitt fortolket som en slags trøst til Namsos og Nord-Trøndelag for at de tapte kampen om å få det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock – nå bedre kjent som Rockheim i Trondheim. Men Rock City har vist seg å være alt annet enn en trøst: Saken som siden før jul har rullet i trønderske medier, avdekker stadig flere tvilsomme forhold ved driften av Rock City. I disse dager handler det særlig om økonomien, først og fremst om hvor mange millioner Namsos kommune kommer til å tape på sin involvering i saken.

Her er det imidlertid god grunn til å løfte blikket utover de lokale millionene og se saken i et større kulturpolitisk perspektiv. For etableringen av Rock City er et skoleeksempel på hvordan kulturpolitikk ikke skal utøves, og på hvordan institusjonsbygging i kulturfeltet ikke bør foregå. Lista over ting som har gått galt er lengre enn lang. Det er ikke bare beslutningsprosessene forut for etableringen av Rock City som det er grunn til å stusse ved. Også driften av institusjonen i den korte tiden den har eksistert, ser ut til å være under enhver kritikk.

Det overordnede problemet handler om selve vedtaket om å etablere Rock City, et klassisk eksempel på å sette i gang en institusjonsetablering uten at det foreligger et klart forhåndsdefinert behov. Å bygge kulturhus uten innhold, som det også kan kalles. Her må etter vårt skjønn daværende kulturminister Giske og det statlige kulturpolitiske nivået ta et stort ansvar. Den rød-grønne regjeringen soler seg i glansen av Kulturløftets satsing på rytmisk musikk, med påfølgende etablering av diverse kompetanse- og ressursnettverk og -sentre. Men vet man egentlig hva slags kompetanse det rytmiske musikkfeltet trenger? Har musikkbransjen egentlig behov for et «norsk ressurssenter for pop og rock»? Og hvis ja, hvorfor skal et sånt senter ligge i Namsos, som til tross for sin stolte historie – og som iherdig nordtrønderpatriot beklager jeg å måtte si dette – i dag er et sted hvor det (nesten) ikke finnes profesjonell musikkbransje? Hva om man for eksempel hadde gitt alle millionene til de eksisterende musikkbransjeorganisasjonene, som tross alt jobber med utgangspunkt i sine medlemmers definerte behov? For ikke å snakke om den såkalte opplevelsesdelen av Rock City: Trengs det et eget opplevelsessenter for trønderrock i Namsos, når Rockheim allerede ligger i Trondheim, 20 mil unna? Hva tenker man på, når man tror at folk skal valfarte til Namsos for å se på trekkspillet til Terje Tysland og de gamle forsterkerne som Prudence brukte? Er det virkelig et så stort publikumsgrunnlag for dette at det er nødvendig å bygge et eget gedigent (og kostbart) rockehotell vegg i vegg med Rock City?

Svikten i de politiske beslutningsprosessene på regionalt og lokalt nivå er nærmest total: Her har distriktspolitiske, næringspolitiske og kulturpolitiske ambisjoner blitt sauset sammen i en salig graut, der vage muntlige tilsagn om statlig støtte i kombinasjon med overoptimistisk tro på kulturnæringens salighet ender i forpliktende kommunale lån og leieavtaler som er mildt sagt uforsvarlige. Som Terje Kili skrev på Twitter, i forbindelse med en revisjonsrapport som slakter den kommunale håndteringen av saken: «ureflektert kommunal optimisme er alltid en risiko». Når den kommunale og fylkeskommunale optimismen i tillegg blandes med inhabilitet og underkommunikasjon, er det dømt til å gå galt. Departementale brev er holdt tilbake, vedlegg er ikke lest, folk har trodd og ment å huske at noen har sagt at osv., osv. I lille Namsos og Nord-Trøndelag er det tette bånd mellom kulturaktører og politikere, og når man gjør avtaler med folk man kjenner, trenger man tydeligvis ikke å være så nøye på formalitetene. Med fare for å virke i overkant spydig er det fristende å påpeke paradokset mellom revisjonsrapportens slakt av saksgangen og måten Rock City selv omtaler seg på, på sine nettsider: «Vårt verdigrunnlag bygger på RÅKK – respekt, åpenhet, kvalitet og kompetanse.»

Apropos selve driften av institusjonen: Ledelsen av Rock City har kommet og gått, med stadig nye daglige ledere og styreledere, alle med mer eller mindre nære bånd til politikere og kommuneadministrasjon, og en obligatorisk tilknytning til et av de mange fordums rockeband fra Namsos. Økonomistyringen ser ut til å ha vært helt uten kontroll, med stadige budsjettoverskridelser og høye lønnsutgifter. Hvem vet hva de 12 årsverkene som har vært tilknyttet institusjonen, har drevet med. Uansett må de være en provokasjon for nordtrønderske artister som prøver å leve av musikken sin. Bare de 180.000 kronene som er brukt til å leie inn psykologhjelp til artister med sceneskrekk og rusproblemer, hadde kanskje vært det som skulle til for å holde et par musikerkarrierer i gang, så man på sikt hadde fått etablert noen stabile kulturnæringsarbeidsplasser i Nord-Trøndelag – hvis det var det som var målsettingen. Når den omtalte psykologen – som har fått 2000 kr per spørsmål mottatt på epost – også er kona til en av de daglige lederne, er det nesten så man ikke tror det er sant.

Sett i etterpåklokskapens lys er det utrolig at ikke noen har stilt spørsmålstegn ved forholdene rundt etableringen og driften av Rock City på et tidligere tidspunkt. Tydeligvis er det ikke bare musikkbransjen som har behov for kompetansetilførsel; her kunne nok både kulturpolitikere og kommuneadministrasjon også trengt en liten oppfriskning. Kanskje kan granskningsrapporten som legges fram denne uka gi noen svar på hva som gikk galt. Men det er også mye å lære av den etter hvert ganske så omfattende forskningen som påpeker risikoen ved å satse på luftige kulturnæringsprosjekter – eller den nylig publiserte evalueringen av kompetansenettverk for rytmisk musikk, som påpeker uklarheten i kompetansesatsingen i feltet. Mulig slik forskning ikke er like banebrytende som den Rock City selv driver med, på sitt såkalte «Norsk underholdningsmedisinsk institutt», men likevel – her burde mange stoppet opp og tenkt seg om minst to ganger.

Uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Det går an å hente mye lærdom av denne saken, som helt klart blir et obligatorisk kulturpolitisk case for alle kulturstudenter i Bø.

HS

En kulturinstitusjon har gått bort

Samtidig som bokbransjen lobber og jobber for å beskytte bokhandlere og forlag i lovs form, ligger en annen kulturinstitusjon med brukket rygg. De færreste har løftet en kulturpolitisk finger for å hindre at en av landets mest utbredte kulturformidlere havner på historiens skraphaug. Jeg snakker ikke om bibliotekene, men om videosjappa. La dette være min kulturpolitiske hyllest (eller nekrolog) til disse.

Da VHS-formatet vant terreng tidlig på 80-tallet, tittet den ene lille videokiosken fram etter den andre. I dunkel belysning med vegg-til-vegg-teppe på gulvet inneholdt disse et univers som målbandt de fleste tiåringer som gikk inn. Her kunne man studere hyller med overskriftene ”komedie”, ”action”, ”drama” eller ”thriller”. Hadde man mot nok, kunne man studere coverne i kategorien ”skrekk” og de dristigste av oss kastet også et blikk mot hylla med ”erotikk”.

Dersom man hadde samlet nok flasker eller lommepenger, kunne man leie med seg en film hjem. Min far kjøpte tidlig en videospiller, så vi slapp å bruke penger på movie-box. Etter en halv times overveielser ble vi tilslutt enig om hvilken film vi skulle se: ”Mannen med den nakne pistol”, en actionkomedie som den gang var min definitive favorittsjanger.

Rolf, mannen bak disken på min lokale videosjappe, var beglodd. Han hadde sett de fleste filmene i kiosken og kunne fortelle inngående om handlingen og skuespillerne i dem. Han viste hvilke filmer som var knæsje, og hvilke som var «grinefilmer». Når jeg sa jeg likte actionkomedier, visste han akkurat hvilke filmer jeg burde se.

Etter hvert som videoutleien steg i popularitet, flyttet de små, mørke sjappene inn i større og lysere lokaler. Mystikken var ikke lenger den samme, men en ny, eksotisk dimensjon ble introdusert, duften av burgere og pommes-frites. Dette var selvsagt kostbart og lot seg ikke kombinere med videoleie, men det fantes en mulighet. For en krone fikk man varmet et pølsebrød som man fritt kunne smakssette med så mye dressing man ville.

Vi hang mye på videosjappa i min barndom, de fleste gjorde det. Her holdt man seg oppdatert på siste nytt innen populærkultur, slik at man enkelt kunne svare ”Sylvester Stallone”, dersom noen testet ens filmkunnskaper.

Jeg var ikke alene om å ha en videosjappe i nabolaget. I de fleste bydeler, tettsteder og bygder fantes det ett eller flere steder der man kunne leie film, treffe venner og drikke Coca. I den kulturpolitiske debatten, så vel som debatten om by- og bygdeutvikling, er møtesteder et sentralt tema. Bibliotekene og museene skal fungere som møtesteder, det skal også kulturhusene eller bokhandlerne. Enkelte bokhandeler kan også tilby servering. Da blir det bokkafeer. Har man en bokkafé, så har man det greit.

Videosjappene hadde alt dette. De var kulturformidlere og kunne når som helst servere en fullverdig middag eller et lett kaffemåltid. De var møtesteder der ungdom kunne samles, eller et sted der barn fikk sitt første møte med populærkulturen.

Det er de ikke lenger. Digitaliseringa, med sine get-bokser og Netflix-kontoer, har for lengst feid over landet og sopt med seg videosjappene også. De ble overflødige, akkurat som bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte. Vi trenger ikke lenger Rolf. Hans kompetanse har blitt erstattet av filmanmeldere og bloggere som kan anbefale hvilken film du skal streame. Rolf visste hva som var min favorittsjanger, men det gjør etter hvert get-boksen også.

Videobransjen har gitt opp. De renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.

Takk til videosjappa for det du en gang var. Noen av oss kommer fortsatt til å savne deg.

BK

Et liberalt kulturpolitisk alternativ?

Kristian Meisingset, Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo: Kultur for kulturens skyld. Skisse til en liberal kulturpolitikk

[en forkortet versjon er trykket i Aftenposten 27. desember 2012]

Tre forfattere knyttet til Civita og Minerva har begått bok som tar mål av seg å skissere en alternativ, liberal, kulturpolitikk. Alternativ, fordi den kulturpolitiske diskusjonen er grunnleggende konsensuspreget. Liberal, fordi forfatterne ønsker en kulturpolitikk basert på det liberale fremfor det sosialdemokratiske. De lykkes i varierende grad. Om man skulle prøve seg på en metafor, kunne man si at forfatterne først tegner opp Det norske kulturpolitiske hus, som de oppfatter som et tvers i gjennom sosialdemokratisk bygg, for deretter å slå inn én åpen dør og lirke forsiktig opp et par andre.

Utgivelsen er hybrid på et par ulike måter. For det første er en hybrid på den måten at den er politisk argumentert og vitenskapelig belagt, riktignok med et nokså selektivt utvalg av litteratur. Samtidig som det er vanskelig å kritisere en politisk pamflett for ikke å bruke en større bredde av tilgjengelig vitenskapelig litteratur, gjør forfatternes bruk av vitenskapelige referanser som sannhetsvitner at de åpner seg for en slik kritikk. Samtidig er utgivelsen også hybrid i en ganske annen betydning: Den inneholder en blanding av det skråsikre, bastante og det mer spørrende, utprøvende.

De tre forfatterne skal ha ros for flere ting. For det første for å ha levert et viktig bidrag til en kulturpolitisk diskusjon som ofte fremstår som blodfattig. Det ligger en bevisst vilje til både provokasjon og konstruktive forslag bak boken, selv om det av og til er et misforhold mellom disse to størrelsene. For det andre er det en ærlig bok, som sier ”dette er utgangspunktet vårt”, ”dette vil vi”, og i tillegg overraskende ofte uttrykker tvil. Formuleringen ”Det er ikke godt å si” dukker opp gjentatte ganger, noe som ikke er hverdagskost i politiske bøker. For det tredje representerer selve lanseringen av boken en leksjon i vellykket mediestrategi. Dekningen av boken har vært svært bred, og mange av forslagene til forfatterne har utløst til dels heftig diskusjon, noe som med all tydelighet har vært et av de viktigste målene med utgivelsen.

I dette formålet ligger også et av bokens problemer. Provokasjonsønsket er så stort at argumentasjonen svekkes. Dette er tydeligst i forhold til Den kulturelle skolesekken. Forfatterne gjengir først et par kritiske sitater fra forskerhold og foreslår deretter å legge ned hele ordningen. Argumentasjonen som leder frem til forslaget om å legge ned et av de mest omfattende kulturpolitiske tiltakene noensinne er overraskende tynn.

Et større problem for utgivelsen er imidlertid at det liberale prosjektet de lanserer ikke ser ut til å gå opp. Det forfatterne er veldig i mot og det de er veldig for ligner av og til så mye på hverandre at det er uklart hvilket alternativ de egentlig skisserer. For å lansere et politisk alternativ benytter de to av de mest etablerte tverrpolitiske ideene i norsk kulturpolitikk: kvalitet og egenverdi – derav også bokens tittel. Det finnes pr. i dag ikke et politisk parti som ikke bruker disse to begrepene for å beskrive sin kulturpolitikk. I en systematisk gjennomgang av hvordan egenverdi har blitt brukt i norsk kulturpolitikk, har vi for eksempel funnet en systematisk bruk av begrepet i alle partipolitiske varianter (jf. Hylland, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift 2:2009).

Her kan vi for et avsnitts tid vende tilbake til bokens tittel. Boken er gitt tittelen Kultur for kulturens skyld, for mer enn antyde at andre formål enn sitt eget er kunsten uvedkommende. Spørsmålet er imidlertid om det egentlig gir mening at kulturuttrykk eksisterer for sin egen skyld. Det ligger et totalt fravær av kontekst i en slik idé – med mindre kunst oppstår spontant og deretter lever sitt eget liv uten kontakt med mennesker av kjøtt og blod. Det er i prinsippet egentlig en annen diskusjon som forfatterne av denne boken skal ha noe ansvar for å avklare, men kunstens sammenheng – hvem som skaper den, hvor den finnes, at noen forholder seg til den og hvem dette er, bør være relevant for enhver avskygning av kulturpolitikk.

Forfatterne er i mot at en elite skal bestemme, men er for at en elite skal bestemme. De ønsker maktspredning og regionalisering av kulturpolitiske avgjørelser, men ønsker samtidig å legge ned Den kulturelle skolesekken, som, uansett hvor vellykket det måtte være, nettopp er preget av en slik regionalisering av myndighet. De er for produksjon av kvalitetskunst, men har få eller ingen formeninger om hvorvidt eller hvordan den gode kunsten skal formidles. Dermed ender prosjektet opp med å beskrive en anti-paternalistisk kulturpolitikk der en elite skal velge ut kunst for så ikke arbeide for å spre kunsten.

I argumentasjonen som helhet er det en logikk som har betydelige brister: hvis kultur er en god ting, og kvalitativt høyverdig kultur valgt ut av en elite er en enda bedre ting, hvorfor er det en negativ ting at denne gode tingen finnes på så mange steder som mulig? Forfatternes svar er: 1) fordi det er paternalistisk og 2) fordi det ikke virker etter hensikten. Deretter følger de opp med å si at man kanskje (allikevel) må akseptere paternalisme: ”Vi mener ikke med dette at paternalisme eller kulturell arroganse ikke har noe å gjøre i kulturpolitikken. Kanskje er det også slik at noen kulturelle sjangre og tradisjoner er viktigere enn andre, også – og kanskje til og med fordi – det er eliten og den kulturelle eliten som primært er opptatt av dem. Ei heller mener vi at man skal slutte å hevde at kulturell dannelse er positiv for muligheten til å leve gode lov” (s.128). Dette viser kanskje at det er vanskelig å være veldig anti-paternalisme og veldig pro-elite på en og samme tid.

Det som kanskje er et mer vesentlig problem for det skisserte kulturpolitiske alternativet, er at menneskene, aktørene – enten disse skaper, formidler eller konsumerer kulturen – er relativt fraværende. Formidling, distribusjon og publikum fremstår som irrelevante størrelser, og jeg tror det er vanskelig å gjennomføre en kulturpolitikk med et slikt utgangspunkt.

OMH

Balladen om ungen som blei skylt bort med badevatnet.

MIC Norsk musikkinformasjon og Music Export Norway har fusjonert til Music Norway. Eit styre er i sving, og ny dagleg leiar er tilsett. Ut frå dei (få) reaksjonane som har kome fram i media, synest bransjen og artistar å vere vel nøgde.

Rett nok har nokre komponistar ytra uro i høve MIC si notesamling, som no skal til Nasjonalbiblioteket. Dei er redde den nye eigarstrukturen skal føre til mindre marknadsføring og bruk av norskskreve klassisk musikk. Kvifor ein organisasjon som skal marknadsføre og leggje til rette for norsk musikk ikkje skal ha tilgang til dette heilnorske produktet, er ikkje heilt lett å forstå. Kanskje er det ikkje tett nok på regjeringa sin visjon med den nye organisasjonen: å produsere nye stjerner a la Turboneger og Röyksopp i utlandet (Dagbladet 2012).

Eit mykje verre – i alle fall meir akutt – utfall av den nye organiseringa er at ingen lenger kan eller vil ta ansvar for nettavisa Ballade.no. Ballade som fram til i dag har blitt driven av MIC, er ein på alle vis eineståande suksesshistorie på musikkfeltet. På kløktig vis har dei klart å overleve i ein nettpublikasjonsmarknad med temmeleg stor og uforutsigbar turnover, bidra til blest og ordskifte rundt sentrale tema og saker, vere tåleg sjangernøytrale (og dermed ha høg legitimitet i dei fleste av sjangrane) samt å generere interessant og oppheta debatt på nettforumet sitt. Tidvis har dei fungert som regelrett råvareleverandør til større og meir allmenne medium som Aftenposten og NRK (P2). Slik har Ballade i dobbel forstand fungert som eit supplement og korrektiv til korleis musikkfeltet har blitt dekt i breiare medium. Dei har dessutan klart det kunststykket aldri å stivne i forma. Nye journalistar og redaktørar har stadig satt eit preg på innhald og form; kunstsyn har blitt utfordra, roller og makt sett i fokus.

Det er dette som no kjem til å forsvinne. Kulturdepartementet korkje let Ballade.no halde fram som del av den nye organisasjonen Music Norway, eller vil leggje til rette for ein ny eigar (les: hjelpe til med økonomisk støtte), t.d. gjennom ei stifting. Dette er merkeleg, særleg i lys av at regjeringa i ei rekkje andre høve har vist stor motvilje mot å prioritere ned eksisterande kulturinstitusjonar. Kulturpolitisk praksis har vore å gje litt meir til alt. Dermed blir dei kulturpolitiske grepa som faktisk legg ned aktivitet svært synelege. Kva er det Kulturdepartementet har så mykje imot Ballade.no, at dei tillèt dette?

Som kulturforskar vil eg sakne Ballade.no sårt. Både som kjelde til nyheiter frå musikkfeltet og som arena for debatt og fagstoff av ymse slag. I ein elles interessant samanslåing av MIC og MEN, er det utruleg synd at nettopp Ballade.no blir ungen som blir skylt ut med badevatnet.
OKB

Norsk kulturindeks og innbyggertilfredshet

Da Telemarksforsking i 2011 la fram en oversikt over kulturnivået for alle norske kommuner Norsk kulturindeks, var det flere kritiske røster som stilte spørsmålet «Kan vi stole på en slik indeks?», og i så fall, hva gjenspeiler denne?

I fjor vinter ble kritikken enda mer aktuell og enda mer høyrøstet når vi med bakgrunn i Norsk kulturindeks påsto at et høyt kulturnivå ikke bidrar til å gjøre en kommune mer attraktiv for bosetning. Dette var et resultat mange ikke kjente seg igjen i, særlig ikke de som hadde en ekstra interesse for kultur. Kritikken tok blant annet utgangpunkt i at i vår indeks hadde vi delt tallene på antall innbyggere, noe som medførte at de store byene kom dårligere ut enn fortjent. Det ble også, med rette, argumentert for at dersom det skulle gi mening å si noe om bosetting i forhold til kulturnivå, så måtte man lytte til hva innbyggerne oppgav som viktig. Til grunn for vår vurdering lå en sammenstilling av tall fra ulike registre, ingen kvalitativ metode der innbyggernes oppfatning ble tatt hensyn til. Så hva var det våre tall viste, og hvordan korresponderte dette med hva befolkningen rundt om i norske kommuner mente selv om kulturnivået i sin kommune? Et godt og interessant svar på dette får vi ved å sammenstille resultatene fra Norsk kulturindeks med resultatene fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) sin tilfredshetsundersøkelse.

I 2009 gjennomførte Direktoratet for forvaltning og IKT (difi) en innbyggerundersøkelse der målsetningen var å undersøke innbyggernes syn på det å bo i kommunen og i Norge. Målsetningen for undersøkelsen var å videreutvikle offentlige tjenester. Undersøkelsen var svært omfattende med et bruttoutvalg på 30.000 og en svarprosent på 42,2. Fire av spørsmålene i undersøkelsen var rettet mot kulturtilbud ved at respondentene ble spurt om hvor tilfreds de var med muligheter for å bedrive kulturtilbud der de bodde. De fire spørsmålene var som følger:

Hvor godt eller dårlig mener du at følgende er i din kommune?

  • Muligheter for å drive kulturaktiviteter
  • Muligheter for å delta i foreningsliv og kursaktiviteter
  • Muligheter for å gå på kino, konsert og teater
  • Muligheter for å gå på museum, kunstutstilling og lignende

Svaralternativene ble rangert fra svært dårlig (-3) til svært godt (+3). Så var spørsmålet: I hvilken grad samsvarer resultatene for tilfredshetsanalysen difi gjennomførte med resultatene fra Norsk kulturindeks? Er det noen sammenheng mellom resultater i kulturindeksen og innbyggernes tilfredshet?

For å finne ut av dette tok vi utgangpunkt i svaralternativene på de ulike spørsmålene fordelt etter hvilken kommune respondenten var bosatt i. Siden utvalget var begrenset i enkelte kommuner, valgte vi å forkaste kommunene som hadde færre enn 15 svar i difi sin undersøkelse.

For å få en samlet vurdering av innbyggernes tilfredshet med kulturtilbudet, summerte vi opp de fire kategoriene som omhandlet kulturtilbud. Deretter kjørte vi en enkel regresjonsanalyse der summen av rangeringene i de ti kategoriene i Norsk kulturindeks utgjorde den ene variabelen (det er dette tallet som ligger til grunn for den totale rangeringen) og tilfredsheten på en skala fra -3 til +3 fra difi-undersøkelsen utgjorde den andre variabelen.

Som vi ser av figur 1, finnes det en tydelig korrelasjon mellom de to indeksene (figur 1). Korrelasjon er et mål på styrken og retningen på den lineære avhengigheten mellom to variabler, i dette tilfellet Norsk kulturindeks og difi sin tilfredshetsanalyse. Et mye brukt mål for korrelasjon er R2 . Dette er et tall som ligger mellom -1 og 1. Dersom R2 er 1, så eksisterer det en fullstendig positiv sammenheng mellom to datasett. De ligger altså på en linje. Er R2 lik 0, finnes ingen statistisk sammenheng mellom de to variablene.  Vår analysen gav en R2 lik 0,53. På bakgrunn av våre erfaringer med tilsvarende analyser på kommunefeltet, kan dette regnes som en svært sterk korrelasjon. Alle de 195 kommunene vi har inkludert i analysen, plasserer seg langs en stigende akse. Ergo: Innbyggere i kommuner som skårer høyt på Norsk kulturindeks, er langt mer tilfreds med kulturtilbudet enn innbyggerne i kommuner som skårer lavt. Det er altså sterkt samsvar mellom kulturnivået i en kommune målt ved hjelp av Norsk kulturindeks og tilfredsheten til innbyggerne slik det kommer fram i difi sin undersøkelse. Dette kan vi kunne tolke som at tilfredshet med kulturtilbudet gjenspeiler det «faktiske» kulturtilbudet og at Norsk kulturindeks i stor grad gjenspeiler dette.

Figur 1: 195 kommuner (med over 15 respondenter) fordelt etter rangering i Norsk kulturindeks (x) og tilfredshet i difi sin undersøkelse fra 2009 (y).

Dersom vi går i detalj og ser på forholdet mellom de ulike kategoriene innen tilfredshet og de ulike kategoriene i Norsk kulturindeks, finner vi flere interessante observasjoner. Disse kan kaste lys på treffsikkerheten til Norsk kulturindeks, men den kan også si noe om hva folk generelt verdsetter ved kulturtilbudet.

Kategoriene «muligheter for å gå på kino, konsert og teater» og «muligheter for å gå på museum, kunstutstilling og lignende» er sterkt korrelert med kulturindeksen totalt. Kino-, konsert- og teaterkategorien er særlig korrelert med kinokategorien i kulturindeksen (R2=0,74). Delta i foreningsliv og kursaktiviteter er solid korrelert med kulturindeksen totalt, men svakt korrelert med frivillighetskategorien i kulturindeksen. Dette kan ha sammenheng med at vi måler noe ulike tema: Kategorien frivillighet i kulturindeksen kun inkluderer kunst og kultur, mens den i tilfredshetsindeksen omfatter alt foreningsliv og all kursaktivitet. Det kan også bety at denne indikatoren i kulturindeksen ikke gjenspeiler opplevelsen blant innbyggerne.

Tabell 1: Korrelasjon (R2) mellom de fire ulike kulturspørsmål i difi sin undersøkelse og tilsvarende kategorier i Norsk kulturindeks (klikk på bilde for bedre lesbarhet).

Dersom vi ser på sammenhengen mellom den totale tilfredsheten og de ulike kategoriene i kulturindeksen, kommer et interessant bilde fram. Her får vi en oversikt over i hvilken grad et godt resultat i en kategori bidrar til å øke tilfredsheten med kulturnivået generelt. Dette kan fortelle noe om hva en kommune skal være god på for at innbyggerne skal være tilfreds med det totale tilbudet, eller satt på spissen: Hvilke deler av det lokale kulturtilbudet som verdsettes av innbyggerne.

Vi har allerede sett at en kommune med et godt samlet kulturtilbud også i stor grad verdsettes av innbyggerne (R2=0,53). Går vi inn på de enkelte kategoriene, finner vi at kino er den store vinneneren. Dersom en kommune har et godt kinotilbud, er det grunn til å tro at innbyggerne i kommunen er tilfreds med kulturtilbudet generelt. Kategorien kulturarbeidere korrelerer også sterkt. Dette er ikke overraskende. Er det mange som jobber med kultur på et sted, så er det grunn til å tro at det generelle kulturnivået er høyt. De to andre kategoriene som peker seg ut, er scenekunst og musikk. Et godt tilbud i disse kategoriene, bidrar også til tilfredshet med kulturtilbudet.

Kategoriene som i minst grad bidrar til tilfredshet er frivillighet og kulturskole + DKS. For frivillighet kan dette henge sammen med ulikt definisjonsnivå, det samme kan ikke være tilfellet for kulturskole + DKS.

Likevel er det grunn til å trekke fram at selv om ikke korrelasjonen er like sterk på alle enkeltindikatorer, er samtlige positivt korrelert. Dvs. at høy score i en eller flere av kategoriene bidrar til tilfredshet blant innbyggerne.

Figur 2: Korrelasjon (R2) mellom gjennomsnitt av tilfredshet på kulturspørsmål i difi sin undersøkelse og de ulike kategoriene i Norsk kulturindeks.