Archive Page 2

Utvikling, forvikling og avvikling

Publisert juni 1, 2010 Museum Legg igjen en kommentar

ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum) skal nedlegges og både arbeidsplasser og arbeidsoppgaver skal overføres til henholdsvis Norsk kulturråd, Nasjonalbiblioteket og Norsk vitenskapsindeks. Beslutningen ble offentlig kjent på en bortgjemt pressekonferanse fredag før pinse, og invitasjonen til denne gikk ut samme dag. Selv om overføring av oppgaver fra ABM-utvikling har vært både kjent og spekulert i en stund, må nedleggelsen av hele ABM-utvikling sies å utvide innholdet i begrepet ”kortene tett inntil brystet”. I følge Norsk bibliotekforening fikk selv ABM-utviklings direktør, Stein Slyngstad, vite om nedleggelsen først gjennom pressemeldingen.

Nå viser det seg at Kulturdepartementet ganske raskt ønsket å modifisere seg. I den første versjonen pressemeldingen fra departementet sto det at ABM-utvikling ”legges ned”. Formuleringen har siden blitt fjernet og erstattet med ”Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om overføring av ABM-utviklings oppgaver og årsverk …”. Dette er en retorisk mer enn en reell modifisering. ABM-utviklings dager ser uansett ut til å være talte.

Den retoriske unnamanøveren bidrar uansett til å styrke inntrykket av et departement som ikke ser ut til å være svært opptatt av det som burde være departementale slagord: tydelighet, transparens og faglig tyngde. I dette tilfellet har både opposisjonspolitikere, fagfolk og ansatte i ABM-utvikling med rette etterlyst en god faglig begrunnelse for en nokså drastisk og nokså plutselig endring av det som inntil for kort tid siden så ut til å være et departementalt prestisjeprosjekt (og et velfungerende sådan). Når så avgjørelsen kommer, er det få eller ingen som vet noe om hvem som skal jobbe hvor med hvilke oppgaver under hvilken direktør og med hvilket mandat. Begrunnelsen for endringen er ikke imponerende: Departementet ønsker ”å etablere sterkere fagmiljøer og styrke forvaltning og rådgivning på arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet. Målet er å legge til rette for godt samarbeid og en arbeidsdeling som kan gi gode løsninger for framtida”. Dette ligner mye på begrunnelsen for hvorfor ABM-utvikling ble opprettet i første omgang, og det hadde vært overraskende dersom ambisjonene for en stor omorganisering var lavere enn dette.

Det er muligens spekulativt, men uansett interessant å sette omorganiseringen/nedleggelsen av ABM-utvikling og sammenslåingen med Kulturrådet opp mot departementets egen omorganisering. For fire måneder siden gikk Kulturdepartementet den motsatte faglige veien: der kunst, kultur og kulturvern tidligere var et samlet fagområde i departementet, ble dette nå splittet i en avdeling for kulturvern og en avdeling for kunst. Med andre ord er det slik at det sentrale statsorganet for kulturvern skal slås sammen med det sentrale organet for kunst, mens departementet selv skiller disse fagområdene i separate avdelinger. Det lover ikke svært godt for en godt koordinert forvaltning.

Hovedproblemet med det som nå skjer er at det viser hvor viktig det er med en minister, et departement og et byråkrati som både vet hva de vil, kan formulere hva de vil, og – ikke minst – kan begrunne sin vilje med gode faglige argumenter.

OMH

Folkebiblioteker og kunnskapsbehov

Publisert mai 7, 2010 Bibliotek Legg igjen en kommentar

Sammen med Knut Løyland har undertegnede nylig avsluttet et prosjekt for Statens kulturråd i Sverige. Det er dokumentert i kulturrådets rapportserie Kulturpolitisk forskning, # 2, Stockholm, 2010: Efterfrågan på boklån från svenska folkbibliotek og i en artikkel som forventes å komme i Nordisk kulturpolitisk tidsskrift senere i år: Hva bestemmer utlånene fra svenske folkebiblioteker? I etterkant sitter vi igjen med flere nye spørsmål enn vi med rimelig sikkerhet har greidd å besvare. Eller sagt mer presist: Vi har kommet fram til en rekke overraskende konklusjoner som vi på grunn av nesten helt fraværende forskning på området, ikke har noen skikkelig krysspeiling på sannhetsgehalten i. De kan i varierende grad være resultat av tilfeldigheter i datagrunnlaget, men det er fullstendig usannsynlig at det gjelder for alle. De viktigste funnene av dette slaget er følgende:

  • Hvorfor er det slik at god tilgang på AV-medier stimulerer til mer utlån av bøker, mens god tilgang på bøker synes å fortrenge utlån av AV-medier? Dette er et resultat som vi også fikk for en tilsvarende analyse av norske folkebiblioteker. Det synes å ha noe med lydbøker å gjøre, men våre resultater viser at det ikke kan være hele forklaringen.
  • Hvorfor synes svenske og norske kvinner å ha så vidt ulik låneatferd? I begge land er det godt dokumentert at kvinner er flittigere biblioteksbrukere enn menn. Dessuten foreligger det resultater for Norge som viser at kvinner kjøper mer bøker enn menn og at de også låner mer bøker på biblioteket. I Sverige derimot har kvinner klart negativ innvirkning på utlån av barnebøker mens deres betydning for utlån av voksenlitteratur er uklar. I stedet har de klart positiv betydning for utlån av AV-medier. Her synes en altså å stå overfor en grunnleggende forskjell i låneatferd mellom kvinner i to naboland med nær beslektet kultur og sosiodemografisk struktur. Er det slik, og i så fall hvorfor?
  • Av voksne er det pensjonister (de over 64 år) som har størst betydning for utlån av barnelitteratur. Føler besteforeldregenerasjonen større ansvar for å utvikle barnebarnas leseferdigheter enn foreldrene, eller er det fordi de har bedre tid til å gå på biblioteket? Den aktuelle aldersgruppen skiller seg imidlertid ikke ut når det gjelder voksenbøker, noe som tyder på at den sistnevnte forklaringen ikke har noe for seg. Men hva med den første?
  • Hvorfor er det slik at utlån av både bøker og AV-medier sterkt mindreverdige goder (inferior goods på engelsk) i Sverige (i motsetning til i Norge)? Dette betyr at fattige går systematisk mer på biblioteket enn rike. Det kan tenkes å ha sammenheng med at skyggeprisen på tid (dvs. det den tid som brukes på å benytte bibliotekene er verdt i alternativ anvendelse) er lavere for fattige ettersom de jo gjennomgående har lavere lønn eller ikke er i arbeid i det hele tatt. Spesielt den siste gruppen kunne en tenke seg var viktig i denne forbindelse. Våre resultater viser imidlertid at de som står utenfor arbeidsmarkedet har systematisk lavere biblioteksbruk enn de som er i arbeid. Det er altså svensker med lav arbeidsinntekt som benytter seg mest av folkebibliotekene mens de som står utenfor arbeidsmarkedet er utenfor også i denne forbindelse. Hvis dette er riktig, står en her utvilsomt overfor den største bibliotekspolitiske utfordringen i Sverige i dag, i tillegg til at det skjer et dramatisk fall i biblioteksbruk når barn blir voksne.
  • Enda mer overraskende er det at utlån både av voksenbøker og AV-medier er blitt mindreverdige i sterkt tiltakende grad i analyseperioden slik at tendensene som er omtalt i foregående punkt er blitt kraftig forsterket. Vi har i andre sammenhenger funnet en utvikling i samme retning for sport, scenekunst og kino i Norge. Det kan tenkes å ha sammenheng med det vi har kalt Linders sykdom som skyldes at etter hvert som lønnsnivået stiger, vil tidkrevende goder ha en tendens til å bli fortrengt av mindre tidkrevende goder. Det biblioteker, sport, scenekunst og kino har til felles for brukerne er at de krever reisetid, og det kan tenkes at de er under tiltakende press fra nære hjemmebaserte substitutter som TV og Internett. Det kan imidlertid tenkes andre forklaringer og også på dette punktet skulle vi gjerne ha visst mer.

Svenske kulturmyndigheter deler altså vår interesse for disse og beslektede spørsmål, og takk for det. Det samme kan vi ikke si om de norske. Hovedårsaken til at vi fikk tilbud om å gjennomføre denne analysen var at vi tidligere hadde gjennomført en mer begrenset analyse av norske folkebiblioteker (finansiert av forskningsrådet). Da vi forsøkte å formidle våre resultater fra den norske analysen i bibliotekenes fagtidsskrift, ble vi møtt med at de var uten interesse: ”dette visste vi fra før”. Hvordan de visste det, vet ikke jeg. Det jeg vet, er at det de måtte vite, ikke var basert på etablert systematisk forskningsbasert kunnskap. Den er oversiktlig for den eksisterer knapt verken her i landet eller internasjonalt, og det meste er nokså gammelt. Dette var trolig også en vesentlig årsak til at vi fikk analysen publisert i et ledende amerikansk tidsskrift i informatikk, Journal of the American Society for Information Science and Technology (2008, vol. 59, nr. 8). Der var det godt nok!

Vidar Ringstad

Sentrum vs periferi. Igjen…

Publisert april 28, 2010 kulturpolitikk.no Legg igjen en kommentar

I lys av seinare tids fokus på kulturarbeidsplassar i distrikts-Noreg er årets tildelingar frå Statens kunstnarstipend interessant lesing. Ein gjennomgang av lista syner på slåande vis kor majoriteten av kunstnarar bur og arbeider i Noreg – i Oslo.

Om ein er det konspiratoriske lunet, kan ein i tillegg spørje om det ikkje er slik at ein uforholdsmessig stor del av arbeidsstipenda òg hamnar her. Dette er jo ikkje noko nytt – kritikken er heller ikkje ny – både forskarar, distriktspolitikarar med kulturinteresse og kunst- og kulturpersonlegdomar frå grisgrendte utkantstrok har på rituelt vis mast om dette i tiår etter tiår. So, here we go again!

Ein rask gjennomgang av tildelingslistene syner nemleg at det i kategorien kunsthandverkarar er like mange mottakarar av fleirårig arbeidsstipend (til både unge og etablerte kunstnarar) med tilhaldsstad i India som med tilhaldsstad i Midt-Noreg (dvs. ein bur i India, ein i Trondheim). På same tid oppgjev 14 av mottakarane at dei held til i Oslo. Ingen kunsthandverkarar nord for Trondheim er gode nok til å få arbeidsstipend. Ein skulle nesten tru det ikkje fanst kunsthandverkarar i dei tre nordlegaste fylka, men det gjer det, for blant dei 35 diversestipenda som er gitt til denne kunstnargruppa gjeng det eitt til Tromsdalen. Det er like mange som til Nederland.

I klassa biletkunstnarar gjer hovudstaden det endå betre. 35 av 45 fleirårige arbeidsstipend går til kunstnarar som fortel at dei bur i det ein kan kalle Stor-Oslo. Ein bur i Trondheim, ingen lenger nord. Derimot held to av mottakarane til i Tyskland – me får håpe dei sender nokre impulsar oppover mot det kalde Nord! Det kan kanskje verke inspirerande for kunstnaren i Kabelvåg som står åleine som representant for nordnorske kunstnarar, med sine tildelte 60 000 i diversestipend. I alt vart det delt ut 66 slike diversestipend, m.a. til ein norske kunstnar i Tyrkia.

Men kva med skjønnlitteratur da? Jau så sanneleg. I kunstnargruppene skjønnlitteratur, barne- og ungdomslitteratur, ny dramatikk og omsetjing, gjeng eitt av 44 arbeidsstipend til Tromsø. Ingen går til det øvrige Nord-Noreg, ingen til Trøndelagsfylka. 32 gjeng til Stor-Oslo. Ja vel, men kva med musikarar, songarar, dirigentar eller komponistar? 18 arbeidsstipend, 15 til Stor-Oslo, ingen til kunstnarar busett nord for Bergen. Skodespelarar og sceneinstruktørar? 22 arbeidsstipend delt ut, og hald deg fast: to til kunstnarar busett i Nord-Noreg! Ingen til Midt-Noreg, 16 til Oslo. Dansekunstnarar? Seks arbeidsstipend. Alle seks til dansarar med bustadadresse Oslo. Fotografar? 13 arbeidsstipend, 10 til Oslo. Ingen nord for Bergen. Film? Sju arbeidsstipend, fire til Oslo. Ingen nord for Dovre. Skjønner? Lyst til å telje sjølv?

Kven burde dette uroe mest? Mange, får me håpe. Men mitt tips er Jonas Gahr Støre. Og kanskje Trond Giske. Den sittande regjeringa si satsing på nordområda har hatt ein tungt symbolsk komponent i form av ei forståing av kva kultur og kulturarbeidarar har å si for ein region. For ikkje å snakke om fokuset på korleis kulturarbeidsplassar skal kunne bli den nye vekstnæringa rundt om i det ganske land. Finnmark fylkeskommune la i 2007 ambisiøst i veg, med målsetjing om å:

…  gi innhold til visjonen om Finnmark som kulturfylke og for å oppnå målsettingen om 500 nye kulturarbeidsplasser i Finnmark innen 2014.

Sjølv om mykje kunst og kultur blir produsert utan støtte frå Statens kunstnarstipend, er det vanskeleg å sjå realismen i desse målsetjingane slik Kunst-Noreg ser ut i 2010. På dette området er nemleg delelinja inga nyheit.

OKB

Kunst og krenkelse

Publisert april 21, 2010 Uncategorized Legg igjen en kommentar

Det har etter hvert blitt en nokså vanlig kunstsosiologisk tese at kunsten er hellig – at den behandles som urørlig og at den kjennetegnes av en uutsigelig og ureduserbar verdi. Det kommer jevnlige eksempler på at denne tesen har mye for seg. Et av de seneste kom når det ble klart at et av kunstverkene som ble innkjøpt til Lillehammer-OL som en del av kunstsatsingen til lekene, ikke formidles slik tanken opprinnelig var. Kunstneren Sven Påhlsson laget verket Red Box, en rød boks med interaktiv videofunksjon, som skulle være en del av utsmykningen på Høgskolen i Lillehammer. I dag virker ikke videofunksjonen, og boksen brukes til oppbevaring av kabler og ymse småplukk som tilhører filmlinja på høgskolen.

Det er interessant å se hvordan kritikere av høgskolens kunsthåndtering ordlegger seg. Svein Olav Hoff ved Lillehammer Kunstmuseum kaller behandlingen respektløs.  Mona Palle Bjerke, kunstkritiker, bruker sterkere ord, og kaller det utrolig, skandaløst, og at kunsten blir brukt omtrent som søppelkasse. Og, ikke minst: det er en krenkelse av kunstneren og en krenkelse av kunstverket.

Det er bare noe av stor og utvilsom verdi som kan bli krenket. Menneskeverdet kan bli krenket, personlig integritet kan bli krenket, frihet kan krenkes. Og kunstverk. Det hadde trolig ikke vært en krenkelse dersom Høgskolen i Lillehammer hadde fått en trappesnekker til å bygge en trapp til en mellometasje, for siden å bruke den samme trappen til bokhylle. Ingen ville heller ha snakket om krenkelse dersom man ett år etter at flisleggeren var ferdig på badet, satte inn et ekstra vindu. Det er slik vi er vant til at det skal være. For enkelte varer og tjenester overtar vi fulle rettigheter til bruk, kast, endring og bruksendring når vi kjøper dem. For andre varer overtar vi en langt mer begrenset rett til å vise frem, samt til å endre så lenge det ikke krenker kunstverket eller kunstnerens anseelse. Dersom den varen man kjøper har verkshøyde, som det heter, er det ikke åpent for å bruke det man har kjøpt til det man vil. Slik sett kommer behandlingen av Påhlssons røde boks i mulig konflikt med Åndsverkslovens paragraf 3, som sier: ” Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”.

Er man derimot kunstner, er mulighetene til å gripe inn i og endre et kunstverk langt større. Dersom man ved å endre et kunstverk skaper et nytt, står man relativt fritt til dette. Når Robert Rauschenberg visket ut et kunstverk av de Kooning i 1953 for å skape verket Erased de Kooning skapte han noe nytt gjennom å ødelegge noe gammelt. Det samme kan trolig ikke direktøren ved Høgskolen i Lillehammer påberope seg.

OMH

Festivalforskning?

Publisert april 12, 2010 Uncategorized Legg igjen en kommentar

Jeg leser i Aftenposten (9. april d.å.) at interesseorganisasjonen Norske Festivaler har søkt Kulturdepartementet om midler til å opprette et nasjonalt kompetansesenter for landets festivaler. Senteret skal blant annet tilby faglig hjelp, herunder kursvirksomhet innen jus, økonomi, markedsføring og prosjektstyring. Norske Festivaler ønsker seg 1,2 millioner kroner til forprosjektering for dette formålet. Jeg har ingen grunn til å tvile på at festivalnorge trenger et slikt kompetansesenter. De mange festivalkrisene og -skandalene i det siste gir styrke til kravet. Men daglig leder for Norske Festivaler, Solveig Rønningen, har større ambisjoner: ”Vi ser også for oss at et slikt senter kan bidra med forskning, i dag eksisterer det nesten ingen forskning når det gjelder festivalvirksomhet. Her bør vi også kunne utvikle fagbøker innenfor dette feltet,” sier hun til Aftenposten. Det er sikkert behov for mer god forskning om festivaler. Veksten i antall og virksomhet på festivalfronten utgjør en viktig kulturpolitisk og kulturfaglig utfordring. At Norske Festivaler tar til orde for økt kompetanseoppbygging og mer forskning, må derfor ønskes velkommen. Jeg er likevel skeptisk til Rønningens forslag, i hovedsak av to grunner: For det første bør man neppe skille ”festivalforskning” fra annen forskning om kulturfeltet. Det er trolig en fordel om denne forskningen går inn i en bredere faglig og organisatorisk sammenheng. For det andre er det neppe en sentral oppgave for en interesseorganisasjon – eller for et senter med tette bånd til en interesseorganisasjon – selv å drive forskning. Det bør primært være en oppgave for mer uavhengige forskningsmiljøer. Vi har mange nok eksempler både fra kulturområdet og andre samfunnsområder på at sterkt ”interessestyrt” forskning og utredning ikke blir tilstrekkelig kritisk og uavhengig til å bli faglig solid og troverdig. Heller ikke forskningsmiljøene på kulturfeltet kan si fri seg fra uheldig sammenblanding av interessekamp og ”forskning”. Her er det behov for mer kritisk bevissthet både blant forskere, interesseorganisasjoner og myndigheter. Kulturdepartementet bør derfor fordele sine knappe forskningsmidler via andre, mer faglig kvalitetssikre kanaler.

PM

Ulovleg nedlasting 1

Publisert mars 19, 2010 kulturpolitikk.no Legg igjen en kommentar

Kva har musikkbransjens reaksjon på framveksten av fildeling med Jan Boklöv å gjere?

I artikkelen Nettet tetter lekkasjen på nettstaden Ballade.no, kan ein lese at opphavsrettsinntekter frå digitalt sal av musikkfiler over internett for fyrste gong utjamnar nedgangen i cd-salet på den britiske musikkmarknaden. Dette er på alle måtar gledeleg sett i lys av dei mange dommedagsprofetiane plate- og opphavsrettsbransjen har kome med dei siste ti åra, og peikar i retning av eit potensielt endra forbruksmønster i retning av lovleg nedlasting. Det interessante no vil vere om teknologi og formatutvikling også vidare gjeng i favør av opphavsrettshavarar og musikkbransje.

Alt tyder på det. Nokon vil sikkert reagere på ein slik spådom og argumentere for at dette veit me ikkje, faren er ikkje over, ulovleg fildeling må nedkjempast uansett (kor lite) omfang osb. Eit perspektiv som har vore lite nytta i denne debatten, er imidlertid i kva grad ny teknologi åleine er eigna som utgangspunkt for å sjå komplekse mønster knytt til t.d. eit så breitt og (for særs mange) viktig felt som konsum av musikk. Forskaren Gustavo S. Azenha ved Columbia University oppfordrar oss i artikkelen The Internet and the Decentralisation of the Popular Music Industry til å i større grad ta omsyn til den breie samfunnskonteksten teknologiutviklinga finn stad i.

Dette peikar, slik eg ser det, i retning av ein litt annan forståing av konsum og forbruksmønster for nedlastbar musikk, der hovudproblemstillinga dreiar frå i kva grad det er teknologisk mogleg å laste ned ulovleg og til i kva grad ein har lovlege, forbrukarvenlege plattformar for kjøp av musikk. For om ein tenkjer etter, kven ser eigentleg for seg tanta Magda laste ned Bjørn Eidsvåg frå Pirate Bay i ein sein nattetime? Tante Magda veit ikkje eingong kva Pirate Bay er! Uansett kva delar av musikkbransjen ynskjer å få oss til å tru, folk er i all hovudsak ærlege og står støtt i ein etikk der forståinga for at ein må betale for eit produkt er ganske einerådande. Sjølv om det er ganske lett å stele sjokolade på butikken, og sjølv om mange gjer dette (og det er ikkje bra!), så gjer dei fleste det ikkje. Dersom nokon kan syne meg forsking som seier at ungdom i dag på generelt nivå er i ferd med å avvike frå dette moralsynet, vil eg svært gjerne sjå det. Tvert om, har nok mange latt seg forvirre av musikkbransjen og musikarorganisasjonane sin (over)reaksjon i høve ulovleg fildeling (jf. Telenor-rettsaka, kampanjar som Piracy Kills Music, Dele ikkje stele, aktiv deltaking i valkampen 2009 osb.)

Måten musikkbransjen har møtt denne utviklinga minnar meg om korleis Noreg som vinteridrettsnasjon møtte V- og skøytestilen i hopp og langrenn: med å rygge inn i ei utvikling alle burde ha sett ikkje var til å stoppe. Resultat: Det var ikkje Noreg som dominerte hopp og ski på denne tida, og i ettertid er vel heller ikkje reaksjonane våre rekna blant dei lysaste augneblinkane i vår lange og elles stolte skihistorie.

Enda verre blir dette om ein vel å lytte til forsking som hevdar at ulovleg nedlasting i liten grad påverkar salet av musikk (Oberholzer-Gee og Strumpf). Då sit ein att med ei situasjon der musikkbransjen har synt og syner seg villige til på same tid ofre etablerte standardar for personvern, henge den vanlege forbrukar ut som potensiell kriminell og freiste å bremse alle dei positive effektane av nedlasting av musikk på Internett (ofte referert til som ei demokratisering av musikkfeltet). Kvifor?

Azenha skriv:

… major labels are currently repositioning themselves in ways that maintain or enhance their gate-keeping powers. The continued importance of traditional formats and media as well as the major labels’ privileged ability to control, utilise and access emerging networks through preferential access to financial, technological and human resources, helps them maintain or enhance their power in the music industry and mitigate the decentralising potential of the Internet.

Om det er som Azenha skriv, at det heile er ledd i ei reorganisering av musikkmarknaden, der tunge aktørar hovudsakleg er opptekne av å oppretthalde si marknadsmakt (og her må eg skyte inn at det jo på alle måtar er legitimt og til og med forståeleg frå deira perspektiv), må fokuset rettast mot politikarar generelt og kulturpolitikarar spesielt. Har dei vore tilstrekkeleg kritiske i si politikkutforming? Kva er deira syn på samanhengen mellom forbrukarmoral og ny teknologi? Eller personvernomsyn i arbeidet med å forfølgje dei som lastar ned ulovleg? Er det på tide å retenke dette feltet?

OKB

Kunstnere – Selvstendige næringsdrivende uten næringskunnskap?

Publisert mars 15, 2010 Utdanning Legg igjen en kommentar

Hvert år utdannes en rekke kunstnere i Norge. Til disse finnes det ansettelsesmuligheter for kun et fåtall.  Dersom de vil jobbe som kunstnere, må de fleste dermed søke seg mot en tilværelse som selvstendig næringsdrivende. Dette oppleves som et sjokk for mange. For, på tross av lange utdannelser har de færreste lært noe om hva som skiller debet og kreditt, moms og skatt.

Etter å ha besøkt en rekke små og mellomstore kulturbedrifter i Telemark og Buskerud, er tilbakemeldingene klare. Møte med hverdagen som selvstendig næringsdrivene er svært tøff for personer med kunstfaglig utdannelse som ønsker å etablere seg som selvstendig næringsdrivende. Enten de har gått på KHIO, kunstakademiet i Trondheim, eller visuelle kunstfag på Notodden har de ikke hatt så mye som en times undervisning i næringsdrift, regnskap eller markedsarbeid. Som en av kunstnerne påpekte:

”Den eneste vi lærte som ikke var relatert til kunstfag, var å drikke rødvin”.

Man skal heller ikke surfe lenge på nettsidene til kunsthøgskolene for å få bekreftet dette bildet. Etablererkunnskap, økonomikunnskap og markedskunnskap er nær sagt fraværende på alle studiesteder og i alle studieretninger.

Kunsthøgskolene synes fortsatt å være opptatt av å markere at økonomi og markedstankegang ikke hører hjemme i kommunikasjonen og oppdragelsen om kunst. På denne måten holder de sfærene adskilt, og kunsten ren. Hvorvidt dette skyldes strategiske valg, eller sementerte myter, vites ikke. Men det rammer i alle fall studentene når de skal forsøke å skape seg et levebrød som kunstnere.

BK

Øl og makt – by:Larm 2

Publisert mars 1, 2010 Musikk 1 kommentar

Som allerede bekjentgjort her på bloggen var Telemarksforsking til stede på årets by:Larm. I tillegg til å delta på seminarer og høre på hippe band, brukte vi forskerbrillene våre til å kartlegge hva annet som foregår på dette bransjetreffet, som av Robert Dyrnes, sjef for Buktafestivalen i Tromsø omtales som musikkbransjens store julebord. På bakgrunn av vår korte, men intensive feltstudie kan vi med rimelig sikkerhet fastslå at i tillegg til de to hovedingrediensene konserter og seminarer, er den uformelle sosialiseringa i nærheten av ølkranene en tredje og svært så viktig del av bransjetreffet. Vi snakker ikke her om ukritisk å konsumere alkohol helt uten mål og mening, – en må så klart drikke dette ølet sammen med de ”riktige” folka. Artister skal bookes, nettverk skal pleies og konkurrenter skal utmanøvreres. Det er heller ingen ulempe å komme i snakk med noen av dem som kontrollerer de etter hvert ganske så store offentlige pengesekkene rettet mot det rytmiske musikkfeltet. Hvorvidt Telemarksforsking selv bedrev alkoholkonsumerende nettverksbygging vites ikke. Vi erfarte i alle fall at det ikke er lett å holde mange armlengders avstand i de tettpakkede konsertlokalene rundt Youngstorget. Ja, observerte vi ikke til og med selveste kulturministeren på ganske kloss hold en av kveldene?

Norsk Kulturråd skal i løpet av året sette i gang et forskningsprosjekt om makt i kulturlivet. I en pressemelding heter det at ”Makt i norsk kunst- og kulturliv har aldri før vært gjenstand for et eget forskningsprosjekt. Maktutredningene som ble gjennomført i 1972-1981 og 1998-2003 ga dessuten svært begrenset kunnskap om makt i kulturlivet”. Det er flere sider ved kunstens makt som skal undersøkes i prosjektet. Det tas blant annet til orde for å se nærmere på interne maktstrukturer og maktutøvelse i kulturfeltet, særlig i tilknytning til gjennomføringen av Kulturløftet og de nye økonomiske betingelsene som det representerer. Det er liten tvil om at også by:Larm er åsted for utøvelse og opprettholdelse av makt, på mange nivå og i flere sammenhenger. Makt og maktutøvelse er imidlertid et ladet og vanskelig tema å snakke om, det kan ofte oppfattes som negativt og rammende for den det gjelder. Men maktbegrepet er dobbelt. Makt kan også forstås som noe produktivt: Makt er nødvendig for at noe i det hele tatt skal skje. Makten virker og makten skaper noe. I tråd med et sånt perspektiv blir forståelsen av by:Larm og musikkbransjemakta straks en annen. Telemarksforsking mener likevel at det trengs en åpen og omfattende diskusjon om hvor og hvordan kulturens makt utøves. Forhåpentligvis vil det nye forskningsprosjektet i regi av Norsk Kulturråd kunne bidra til mer debatt rundt slike spørsmål.

HS

Ny blogg om kulturpolitikk

Publisert februar 24, 2010 kulturpolitikk.no Legg igjen en kommentar

Det kulturpolitiske debattklimaet er i ferd med få et nytt forum med lanseringen av den kulturpolitiske bloggen kulturpolitikk.no. Bloggen skrives og drives av kulturforskere ansatt ved Telemarksforsking. Poenget med kulturpolitikk.no er å ha en arena for meninger og meningsutvekslinger, kommentarer og oppdateringer om kulturpolitikk. Kulturpolitikk er i denne sammenhengen mer enn det den til enhver tid sittende kulturminister måtte foreta seg – det inkluderer også de ulike pengestrømmene i kulturfeltet, kulturtiltak på regionalt og lokalt nivå, medieutvikling og institusjonsutvikling. Med mer.

Vi håper og satser på lesevennlighet og lesevillighet, kommentarvennlighet og kommentarvillighet.

by:Larm 1

Publisert februar 24, 2010 Musikk 1 kommentar

Telemarksforsking var på by:Larm i helga. Eller, meir presist, nokre av forskarane var det. Kvifor er så bransjetreffet og konsertarrangementet interessant for eit forskingsinstitutt med interesse for og forskingskompetanse på kulturpolitikk? Truleg fordi dette er ein stad der ein får kjensla av at noko viktig skjer i forhold til korleis musikkfeltet konstituerar seg: Hierarki og maktstrukturar produserast, reproduserast og utøvast. Skal ein forstå kva og kvifor den rytmiske delen av musikkfeltet opererer som den gjer, er dette ein fin plass å lære.

Dessutan fekk vi høyre korleis både politikarar og kulturarbeidarar ser på kulturen si (potensielle) tyding for nærings- og stadutvikling. Og, wow: det er vekkelsesluft over landet! Det opna med ein offensiv kulturminister som slo fast at kulturnæringane for tida er den raskast voksande næringa i Europa, og heldt fram med presentasjonar både av Distriktssenteret og paneldiskusjon om eksport av norsk musikk. Optimismen på kulturnæringane sine vegne var både massiv og inspirerande. På den andre sida slår det meg at all denne optimismen og framtidstrua manglar eit fundament. Svært få verkar ha motforestillingar til alle forventingane om korleis kulturen nå både skal erstatte olje og fisk og snu flyttestraumen. For det er vanskelig å finne empirisk grunnlag for at alle sider ved kultur og næring er så løfterike som forventa. M.a. har den danske samfunnsøkonomen Trine Billes (bl.a. tidligare nestleiar i Cultiva) studiar vist at det er store forskjellar på i kva grad kulturnæringane (eller opplevingsindustrien som er det omgrepet ho opererer med) er levedyktige over tid, innanfor rammene av tradisjonelle næringsbetraktningar. Hovudkonklusjonen hennar er dessutan at det kun er deler av denne industrien som er i vekst, i hovudsak ”computerspill, turisme, film og sportsutøvelse. På alle de andre områder synes der ikke at have været nogen væsentlig vækst i løbet af de seneste 10 år”, hevdar Bille. Blant dei andre områda det er snakk om er f. eks. musikkindustri, design, arkitektur, mote og reklame. Dette meiner Bille truleg botnar i at kulturkonsumet i motsetnad til kva mange har trudd ikkje har stege nemneverdig dei siste åra. Ho skriv:

Ser vi på hvordan forbruget af oplevelser rent faktisk har udviklet sig, kan der ikke generelt konstateres den stigning i befolkningens brug af kultur, fritid og oplevelser, som ligger bag meget af fokuseringen på oplevelsesøkonomien. De danske husstandes forbrug til ”oplevelsesøkonomi” har gennemsnitligt udgjort 18-19 pct. af husstandenes samlede forbrug i løbet af de seneste 10 år.

Det er rimeleg å tru at Noreg her ikkje skil seg særleg frå Danmark.

Kvifor dette kalde vatnet i heitt by:Larm-blod? Tja, det ville vere å gjere kulturfeltet (og nærings og kommunal og regionalfeltet) ei bjørneteneste å utelukkande forske på utviklinga med auge for å legitimere den. Konklusjon? I satsinga på kultur og næring er det mykje å gle seg over, men enda meir å vere kritisk til!

OKB

« Forrige side — Neste side »

Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 24 andre følgere

Del med andre

Bookmark and Share

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.