kulturpolitikk.no

Målte effekter av kultur og kulturbruk er en svært ettertraktet vare i dagens kulturbyråkrati og kulturpolitikk. Det vakte derfor berettiget oppsikt da en vitenskapelig artikkel basert på den omfattende Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) nylig kunne konkludere med at kultur førte til bedre helse. Det var uansett slik resultatet ble presentert i twittermeldinger, NTB-artikler og i ulike nettaviser. Men var det egentlig det studien konkluderte med? Vi vil alle så gjerne at kultur skal føre til noe bra, og at den gjerne kan føre til bedre helse også. Problemene oppstår likevel raskt når man skal belegge hva som fører til hva.

Vi vet fra annet folkehelsearbeid at ressursstyrke på et område gjerne henger sammen med ressursstyrke på andre områder. Med andre ord: hvis du er høyt utdannet, er det store sjanser for at du også tjener godt, at du trener jevnlig, at du (derfor) har god helse, lavest sykefravær, høyest levealder osv. osv. Blant helsepolitikere kalles dette med et nokså lite intuitivt begrep gradientutfordringen. Samtidig vet vi også fra noen tiår med Bourdieu-basert og -inspirert kulturanalyse at kulturbruk korrelerer ganske entydig med utdannelsesnivå. Men korrelasjon er som kjent noe helt annet enn kausalitet.

Artikkelforfatterne beskriver signifikante (gyldige) sammenhenger mellom deltagelse og/eller opplevelse i/av kultur på den ene siden, og helse på den andre siden. Helse er bredt forstått i artikkelen, med fysiske og psykiske komponenter: oppfatning av egen helsetilstand, depresjon og angst, tilfredsstillelse med livet generelt, samt hvorvidt informantene hadde kroniske sykdommer. Med mindre man beveger seg over i en annen type rasjonalitet, kan man trolig utelukke kulturens eventuelle påvirkning på kroniske sykdommer. Da står man med andre ord igjen med en kartlegging av mental helse: velvære, tilfredshet, fravær av psykiske problemer.

På den andre siden opererer undersøkelsen også med et svært bredt kulturbegrep, delt inn i kultur som opplevelse (receptive acitvities) og kultur som deltagelse (creative activities). Begge kulturformer inkluderer idrett og fysisk aktivitet, samt organisasjons- og kirkearbeid. Dette vil si at museumsbesøk og håndballkamper vektes likt, samtidig som både en løpetur og en korøvelse vektes på samme måte.

Det argumenteres også i artikkelen for at det er tette sammenhenger mellom kulturbruk og folkehelse, også etter at man har justert for sosioøkonomisk status. Med andre ord er det i følge studien sammenhenger mellom kultur og (opplevelse av) helse for alle sosioøkonomiske grupper, selv om det også her, ikke overraskende, dokumenteres en nær sammenheng mellom sosioøkonomisk status og kulturbruk.

Dette fjerner allikevel ikke hovedproblemet i forhold til kausalitet: Kan det være slik at B forklarer A like mye som A forklarer B: Er det slik at kulturbruk på individuelt nivå medfører bedre mental helse? Eller er det slik at med økt mentalt velvære er tendensen til å oppsøke kulturaktiviteter større? Den siste forklaringen er ikke mindre plausibel enn den første, og hvis den er riktig er den ikke annet enn nok en bekreftelse av at positiv score på ulike ressurser predisponerer for bruk av kultur.

Her er heldigvis artikkelforfatterne ryddige. De skriver: ”this study cannot determine cause-effect relationships”. Med andre ord kan undersøkelsen ikke si noe om hva som fører til hva. Samtidig er det fristende å vedde nokså mye penger på at det er nettopp det undersøkelsen kommer til å bli brukt til, som et argument for at kultur fører til bedre helse. Det kan imidlertid også være slik at det er god helse som fører til kultur.

OMH

Kulturdepartementet evaluerer i desse dagar knutepunktfestivalane. Statssekretær Lubna Jaffery i Kulturdepartementet seier til nettstaden Ballade.no at: ”Denne evalueringen er viktig for å finne ut om vi er på rett kurs, eller om det skal foretas noen justeringer”. Både departementet og statssekretæren er etter vår meining på heilt feil kurs. Prinsipielle forskingspolitiske justeringar må foretas!

For ei stund sidan vart det kjend at kulturprogrammet under VM på ski i Oslo hadde fått sin endelege form og profil. Ikkje som resultat av ein kompetent og uavhengig fagkomité sitt arbeid (som ein skulle tru), men ved at det multinasjonale, kommersielle plateselskapet SONY Music hadde fått programansvaret. Dei bad sjølve om dette, noko også moteskaparane i Moods of Norway gjorde, og arrangøren takka ja. SONY på si side lova å vere snille og også be med seg artistar frå andre plateselskap, både store og små. Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, reagerte og skreiv i ein kronikk at ei slik samanblanding av roller ikkje kunne sjåast som anna enn uheldig. Ein kan ikkje rekne med at ein tung marknadsaktør som Sony skal bli oppfatta som nøytral, sjølv om dei aldri så mykje held fast at dei også nyttar artistar frå andre plateselskap eller miljø. Ein kunne sagt og skreve mykje om kva ein slik delegering av programmeringsansvar til ein kommersiell marknadsaktør har å si for profilen på programmet. Det skal me ikkje. Det held å si at det er eit klassisk døme på at bukken blir sett til å passe havresekken. Dessutan er vel arrangørane av ski-VM best på å arrangere skirenn. Godt då at ein kan vente meir av offentlege aktørar med omsyn til slik nøytralitet. Kulturdepartementet for eksempel.

Forskingsmessig stringens

Eller kan ein det? I det siste har me igjen fått grunn til å spørje. Då nettavisa Ballade denne veka kunne fortelje korleis departementet sjølv greier ut Knutepunktordninga for festivalar (link her), meldte tvilen seg igjen. Me var skeptiske alt i førre runde, då denne utgreiinga vart sett ut til departementet si eiga administrasjon – me tenkte dette betre kunne ha blitt ivareteke av eit frittståande forskingsmiljø. Det finns fleire av dei, og mange nok til at me ikkje gret for eiga sjuke mor. No ser me at det var rett å vere skeptisk. Framgangsmåten til departementet i denne saka er alt anna enn forskingsmessig stringent. Konkurrerande jazzfestivalar blir bedne om å gi si evaluering av korleis Moldejazz har fungert som knutepunktfestival, samtidig som det opnast for at dei sjølve kan søke om å oppnå knutepunktstatus – både evalueringa og søknaden sendast til departementet, som altså sjølv styrer både evalueringa og eventuelle nye knutepunkttildelingar. I tillegg skal Norsk kulturråd, som blant anna administrerar festivalstøtteordninga, evaluere den kunstnarlege kvaliteten på dei tre utvalde knutepunktfestivalane: Molde jazzfestival, Olavsfestdagane og Grimstad kortfilmfestival. I fjølge statsbudsjettet skal kulturrådet berre evaluere Molde og Olavsfestdagane, medan det i Ballades artikkel også ser ut som om dei skal evaluere Grimstad. Kva som er rett er imidlertid usikkert. Korleis denne delen av evalueringa skal gjennomførast, etter kva kriterium og korleis resultatet skal nyttast, er heller ikkje kjent.

Ryddig prosess?

Statssekretæren seier i intervjuet med Ballade at det heile er en ryddig prosess, og sidan det er så godt samhald og folk er så snille med kvarandre i jazzmiljøet, så forventar dei ærlege evalueringar. Skal ein tru festivalane Ballade har intervjua, meiner dei sjølve dette (i beste fall) er ubehageleg. Kor er det kritiske perspektivet til Kulturdepartementet? Kva hadde avisoverskriftene blitt om BP hadde blitt bedt om å uttale seg om Statoil si stilling på norsk oljesektor, for i same omgang bli bedne om å sjølv søke på (same?) konsesjon? Skulle ein rekne med at BP er snille og unødig trør i bedet til dei gode venene og spanande konkurrentane i Statoil? Om ein eit augeblikk skal tenkje ski-VM igjen, her har Kulturdepartementet smurt seg heilt bort. Kva botnar dette utgreiingsmessige kladdeføret i? Er det mangel på erfaring med forsking og utvikling i eit departement som gjennom mange år har overlete dette til underliggjande direktorat?

OKB/OMH/HS/MTH

Hvordan henger egentlig prat og handling sammen i politikkutformingen på kulturfeltet? Noe er ufarlig å prate om, og relativt lett å omskape til handling. Dette er tema og tiltak som alle er enige om, på områder hvor det er enkelt å få synlige resultater. Den kulturelle skolesekken, Kulturløftet, knutepunktfestivaler – mer penger til gode ting som dette, ja takk, og vi ser at det hjelper.

Men hvorfor er det noen tema som stadig er gjenstand for prat, men som det aldri blir gjort noe med, og som (nesten) ingen kulturpolitiker eller kulturbyråkrat vil bruke verken penger eller andre tiltak på? Et slikt uhåndterbart tema som stadig stagnerer i sitt eget prat, er likestilling i kunstfeltet. For det prates mye om kjønnsmessige skjevheter, og særlig prates det om de delene av kulturfeltet hvor menn er i flertall. Men blir de kjønnede ulikhetene noe mindre av den grunn, av å ”ta opp temaet”?

Eksemplene er mange på at temaet blir tatt opp. Torsdag i forrige uke (10/2 kl 08:05) var hovedoppslaget på Kulturnytt (P2) mangelen på kvinnelige regissører på de norske teaterscenene. Agnete Haaland – en av de mest pratevillige når det kommer til kunst og likestilling – oppsummerte det hele greit og sa at ”[…] talent er jevnt fordelt mellom kjønnene”, mens en mannlig skuespiller mente at det kunne være litt slitsomt å jobbe med kvinnelige regissører fordi de på død og liv skal feminisere alt de holder på med.

Et annet velkjent eksempel er Sundførs avvisning av Spellemannsprisnominasjonen som førte til en rekke debattinnlegg og kommentarer. Dette til tross, fremdeles er populærmusikkfeltet et av de aller mest mannsdominerte, ifølge kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking gjennomførte for et par år siden. Populærkomponistene er faktisk den eneste av kunstnergruppene med over 90 % menn. På en annen side har vi også kvinnedominerte kunstnergrupper. Over 80% av både kunsthåndverkerne og dansekunstnerne er kvinner. Men i nesten alle kunstnergrupper kommer kvinnelige kunstnere dårligst ut økonomisk, også når vi sammenlikner menn og kvinner som bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid.

Vi kan godt fortsette å lage nyhetssaker og delta i debatter basert på slike eksempler. Men det som det ikke snakkes så mye om er hvilke eventuelle kulturpolitiske tiltak en kan sette inn for å utjevne kjønnsforskjellene i kulturfeltet. For hvis kulturpolitikere, kunstnere og kunstinstitusjoner vil at likestilling skal være et kulturpolitisk mål – må de ikke da gjøre noe mer med dette enn å prate? Kulturministeren har riktignok våget seg utpå med et tiltak eller to i filmfeltet – men møter et (om mulig) enda mer pratende og rasende felt enn før. Det er tydeligvis veldig farlig å antyde noe sånt som at en kanskje må vurdere å forfordele midler eller kvotere litt for at noe skal endre seg.

Hva er det med kunstfeltet som gjør det så vanskelig å foreta politisk innblanding som kanskje kan bidra til å endre på tradisjonelle sosiale strukturer? Kan dette ha noe å gjøre med den sterke troen på kunstnerisk kvalitet og autonomi, som skygger for forståelsen av at kulturfeltet også er et sosialt felt hvor bestemte verdier, idealer og normer produseres – og reproduseres – av bestemte aktører med definisjonsmakt? For hvem er det for eksempel som forvalter kvalitetsbegrepet i scenekunsten eller i filmfeltet? Hva slags kunstneriske uttrykk er det som gir status, som gir deg adgang til hovedscenen på Nationaltheateret? Med hvilket blikk er det musikk blir definert som å inneha god nok kvalitet til å bli spilt på radio, til at et band får viktige spillejobber, for eksempel på Bylarm? Og hvordan er sammenhengen mellom slike beslutninger, som tas på grunnlag av et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep, og de sosiale strukturene i feltet, som kjønn, etnisitet eller geografi? Og ikke minst, hva kan kulturpolitikken gjøre med dette?

Det kan vi gjerne prate mer om.

HS og MTH

”Når ble Marianne Aulie kunstner?” spør humorist Lars Mjøen i et leserinnlegg i Aftenposten, 27.09.10. Han avslører at han har latt seg provosere av at Aulie har gjort sine klovnemotiver kjent gjennom ulike mediestunts – ofte mer eller mindre avkledd – og at hun stadig tituleres som kunstner.

Avisinnlegget tar opp flere spørsmål som vekker interessen til en kulturforsker. Hvorfor blir Mjøen provosert? Hvorfor kan ikke alle som oppfatter seg selv som kunstnere få være det? Hva er det som definerer kunstnerne? Hvem har makt og autoritet til å definere grensen mellom kunst og ikke-kunst, god og dårlig, høyverdig og lavverdig kunst? Dette handler vel om smak og behag – og er ikke smaken som baken?

I dagligtalen, når vi snakker om kunstnere som skaperne og utøverne innenfor billedkunst, litteratur, teater, dans og musikk, bruker vi (bevisst eller ubevisst) konkrete kriterier. I støtteordninger til kunstnere er det nødvendig å avgrense kunstnerbegrepet etter helt faste kriterier. Likeledes krever forskning på kunstnere gjennomtenkte definisjoner. Å oppfatte seg selv som kunstner er altså som regel ikke nok. I tillegg skal en gjerne bruke nok tid på kunstnerisk arbeid, ha inntekt fra kunstnerisk arbeid, ha formell kunstutdannelse og/eller være medlem i kunstnerorganisasjoner. Kunstverket skal være av en viss kvalitet, og ikke minst skal en ha anerkjennelse for sitt arbeid. Og da menes anerkjennelse fra de rette personene – fra andre kunstnere, et kunstkyndig publikum, fra kritikere, kuratorer og andre kunstfaglige eksperter.

Det er med andre ord ikke alle og enhver som får være med å definere hvem kunstnerne er. At Marianne Aulie kalles kunstner selv om hun angivelig ikke har fått anerkjennelsen fra riktig hold, reagerer altså Lars Mjøen på. Han spør seg blant annet om Aulie ble kunstner som følge av at ”[…] nyrike personer […] hørte rykter om at klovnene visstnok ble sprøytet med dyr årgangschampagne, og derfor syntes det var helt greit å kjøpe dem for helt absurde summer?” Dette sitatet representerer det tradisjonelle, romantiske synet på kunst og kunstnere: En kunstner skal ikke primært tjene penger på kunsten sin. De skal helst sulte og lide for kunsten, i hvert fall inntil de har blitt anerkjent som kunstnere. Og at såkalt nyrike personer bruker ”helt absurde summer” på kunst som ikke er anerkjent som kunst, er vulgært.

I følge Bourdieu henger smaksforskjeller nøye sammen med klasseforskjeller. Borgerskapet definerer hva som er fornem, verdifull og god smak, og tar samtidig avstand fra smaken til de lavere klassene. Det er den borgerlige smak som er den legitime, mens den folkelige smaken ses på som vulgær. Borgerskapets distingverte væremåte innebærer dermed også undertrykkelse av den folkelige smaken. På den måten er kunsten med på å opprettholde klasseskillene og dermed maktforholdene i samfunnet. Ut fra et slikt perspektiv kan vi si at Mjøens kunstsyn er undertrykkende.

Samtidig er det slik at definisjonen av kunstner er i stadig endring. De tradisjonelle skillene mellom høy og lav kunst, kunst og ikke-kunst og mellom kunstner og ikke-kunstner er ikke lenger like tydelige. Kanskje er det slik at smak i mindre grad enn tidligere uttrykker sosial tilhørighet og at sosiale distinksjoner i form av kulturelle uttrykk er mindre framtredende enn før.

Mjøens uttalelser representerer et romantisk kunstsyn som opphøyer den unike og genierklærte kunstneren. Samtidig vektlegger han at kvalifiserte instanser skal anerkjenne noe som kunst og noen som kunstnere. Spørsmålet er hvordan dette synet lar seg forene med nye kunstuttrykk og nye kunstnerroller hvor de tradisjonelle skillene ikke lenger er gyldige? Kanskje er Mjøens syn på kunstneren ikke lenger undertrykkende, men avleggs?

MTH

Man får jevnlig høre at kultur lønner seg, at kultur skaper vekst, økonomisk lønnsomhet og arbeidsplasser. Samtidig hører man også jevnlig at kultur ikke lønner seg, fordi det ikke nødvendigvis skal lønne seg, på den økonomiske måten. Det skal derimot lønne seg på den måten man antar at kultur lønner seg – det gjør oss til helere mennesker. Slik vil en instrumentell og en ideell begrunnelse for kulturens viktighet ofte stå i motsetning til hverandre.

Samtidig har vi faktisk ikke så mye systematisk kunnskap om de såkalte kulturnæringenes reelle lønnsomhet i rene kroner. Nå vet vi imidlertid en del mer, siden Knut Vareide i Telemarksforsking har gjennomført en systematisk undersøkelse av lønnsomheten til alle kulturbedrifter som har levert inn regnskap til Brønnøysundregistrene. Til sammen dreier dette seg om over 13 000 foretak. Sammenlignet med de øvrige foretakene – over 154 000 – er tallene helt klare: Kulturbedrifter er systematisk og uten unntak mindre lønnsomme enn andre bedrifter i samme hovedbransje. Dette er oppsiktsvekkende entydige tall, og de skulle vise med all mulig tydelighet at kulturnæringer er mindre lønnsomme enn andre næringer. Hvorfor det er tilfellet, er imidlertid en annen skål.

En nærmere presentasjon av undersøkelsen til Vareide og de konkrete tallene følger nedenfor:

Lønnsomheten i kulturnæringene

Har kulturbedrifter svakere lønnsomhet enn andre bedrifter?

Det er flere grunner til å anta det:

Det å jobbe med kultur vil ofte være ansett som et gode i seg selv, gjennom økt selvrealisering i ulike former.  I et velstående samfunn som Norge med gode velferdsordninger, er det kanskje grunn til å anta at andelen som kan tenke seg å substituere personlig inntekt med selvrealisering er høy i forhold til andre land.  Dermed vil det kunne bli flere som prøver seg i kulturnæringene enn det det er marked for.  Lønnsomheten blir lav på grunn av overetablering.

Dersom selvrealisering er et eget motiv for næringsvirksomheten, vil en også kunne anta at de som driver kulturnæring i mindre grad tilpasser seg for å maksimere profitten. Lønnsomheten blir lav fordi kulturaktørene ikke tilpasser seg profittoptimalt.

De som driver kulturnæringer kan også tenkes å ha lavere forretningsmessig kompetanse enn næringsaktører i andre bransjer, og få lavere lønnsomhet av den grunn.

Det er dermed minst tre grunner til at kulturbedrifter kan tenkes å ha svakere lønnsomhet enn bedrifter som ikke har noe med kultur å gjøre.

Vi kan undersøke om hypotesen om lavere lønnsomhet hos kulturbedriftene faktisk stemmer, gjennom å sammenlikne lønnsomheten i kulturbedrifter med andre bedrifter.  Vi tar da utgangspunkt i regnskapspliktige virksomheter som har levert regnskap til Brønnøysundregistrene i 2008.

Som kulturbedrifter regner vi med de bedriftene som er innenfor de 83 næringsundergruppene vi har definert som kulturnæringer.  Vi ordner disse innenfor en dimensjon i henhold til de 12 ulike kategoriene vi har laget for kulturnæringene.  Vi teller bare med foretak som har omsetning.  Det er 13 399 slike foretak.  Disse kan vi sammenlikne med de øvrige 154 034 foretakene som er registrert i bransjer som vi ikke regner med til kulturområdet.  Vi ordner også hele utvalget i henhold til 13 ulike hovedbransjer.  På den måten kan vi sammenlikne hver enkelt kulturkategori med bedrifter innenfor den respektive hovedbransjen de tilhører.  Dette gir et bedre sammenlikningsgrunnlag, ettersom lønnsomheten varierer en del mellom hovedbransjene.

Vi kan nå telle opp hvor stor andel av disse ulike gruppene som har et positivt resultat før skatt i 2008.  Andelen lønnsomme foretak vil da gi en pekepinn på hvor lønnsom de ulike gruppene er.

I tabellen over kan vi se den prosentvise andelen lønnsomme foretak i alle kombinasjonene av kategorier og hovedbransjer.

Den første hovedbransjen (kolonnen) som inneholder kulturkategorier er hovedbransjen forlag og media.  65,2 prosent av foretak i de næringsundergruppene som ikke er definert som kulturbransjer har positivt resultat i 2008.  Blant foretak i denne hovedbransjen som er definert å tilhøre kulturkategorien film og foto er andelen betydelig lavere; 57,2 prosent.  Det samme gjelder kulturkategoriene fim foto og video med en lønnsomhetsandel på 58,8 prosent.  Kulturkategorien forlag og formidling har litt lavere lønnsomhetsandel, mens kulturkategorien radio og fjernsyn har en lønnsomhetsandel på bare 37,4 prosent.

Hovedbransjen forretningsmessig tjenesteyting har hele åtte ulike kulturkategorier blant sine næringsundergrupper.  Blant de som ikke tilhører kulturnæringer er hele 73,2 prosent lønnsomme, mens lønnsomheten i samtlige kulturkategorier ligger under.

Av de totalt 20 ulike gruppene med kulturforetak, er samtlige 20 grupper mindre lønnsomme enn utvalget foretak i samme hovedbransje som ikke er definert som kulturnæringer. Dersom bedrifter i kulturnæringer generelt hadde hatt samme lønnsomhet som andre næringer, ville det være 50 % sjanse for at den aktuelle kulturkategorien hadde hatt lavere lønnsomhet enn bedrifter i samme hovedbransje, men utenfor kulturområdet.  Her har vi testet 20 grupper kulturnæringer, og funnet at samtlige har lavere lønnsomhet, noe som tilsvarer at vi får kron i 20 påfølgende myntkast.  Sannsynligheten for det skal skje er mindre enn en til en million, dersom det ikke er en systematisk forskjell på lønnsomheten i kulturnæringene kontra andre næringer. Resultatet er dermed nærmest oppsiktsvekkende konsekvent og entydig.  Lønnsomheten i kulturnæringene er lavere enn i øvrig næringsliv.

Vi har altså funnet av kulturbedrifter er mindre lønnsomme, men vi vet ikke om det skyldes en av de tre hypotesene vi redegjorde for innledningsvis, eller av en annen ukjent årsak.  Kanskje alle de tre hypotesene er sanne, og til sammen fører til den lave lønnsomheten hos kulturbedriftene.

Hypotesen om overetablering kan vi imidlertid sjekke.  Vi kan finne ut hvilke bransjer som har mange nyetableringer.

Figur 1: Netto og brutto etableringsfrekvens, dvs prosentvis vekst i antall foretak og andel nyregistrerte foretak i prosent av foretaksbestanden i Norge i 2009.  Bransjer på 2-siffernivå med minst 1000 enheter med høyest vekst.

Av de 55 bransjene som har minst 1000 registrerte foretak, er det bransjen ”kunstnerisk virksomhet og underholdningsvirksomhet” som har nest høyest vekst.  Bransjen ”film, video og fjernsynsprogramproduksjon…” har fjerde høyest vekst.

Det er dermed helt klart en høy vekst i antall foretak i kulturbransjene, og dette skyldes at et stort antall personer starter opp ny virksomhet uten at nedleggelsesraten er høy.  Vi har sett at lønnsomheten er lav, så hypotesen om overetablering og kunstig høyt tilbud blir bekreftet.

Dermed har vi sett at det er en overetablering i kulturnæringene, med påfølgende lav lønnsomhet.  Gjør det noe?  Vi (som ikke er kulturprodusenter) får dermed et stort tilbud av billig kultur, av de mange håpefulle kulturentreprenørene som er villig til å produsere for lav lønn.  Dermed blir også kulturkonsumet høyere.  Kultur er jo så bra.  Nesten alt annet konsum er usunt for en selv eller miljøet.  Men kultur er sunt, utviklende og medfører nesten aldri økt CO2-utslipp.

Men blir kulturen bedre av at så mange er villige til å være leverandører uten å oppnå en anstendig lønn?  I andre bransjer vil aktører uten kunder og inntekt legge ned.  Ingen driver bensinstasjoner eller tannlegekontor eller taktekkingsfirmaer uten at de har kunder som etterspør og betaler.  Siden kulturproduksjon gir ikke-monetært utbytte, kanskje også en mulighet til mediaeksponering og berømmelse, ser et ut til at mange fortsetter selv om det finansielle utbyttet er magert.   De darwinististiske lovene blir dermed opphevet vi får ”the survival of anybody, talented or not”.  For oss kulturkonsumenter representerer dette en utfordring; kan vi skille mellom god og dårlig kultur?  Det sier statistikken ikke noe om.

I forbindelse med diskusjonen om moms på e-bøker, er også spørsmålet om en felles lav sats både på trykte bøker og e-bøker blitt reist. Som kjent det ikke moms på trykte bøker nå. Hvordan dette vil påvirke boksalget er kritisk avhengig av hvor prisfølsom etterspørselen etter bøker er. Det vet en egentlig svært lite om. Her i landet er det så vidt meg bekjent gjort bare ett forsøk på å finne ut noe om dette. Det er en artikkel som jeg skrev sammen med Knut Løyland (”The demand for books estimated by means of consumer survey data” publisert i Journal of Cultural Economics, 2006 ). Der anslås bl.a. såkalte egenpriselastisitier. De viser hvilken prosentvis endring en får i etterspørsel ved 1 % endring i prisen. Vårt antatt beste anslag er – 2,7 dvs. at etterspørselen går ned ca. 2,7 %, eller med  – 27% ved en prisøkning på 10%.

Nå må det legges til at våre anslag er nokså usikre. På den andre siden er våre resultater i rimelig godt samsvar med tilsvarende resultater for Danmark, Tyskland og Spania slik det framgår av artikkelen. Den høye prisfølsomheten kan tenkes å ha sammenheng med bibliotekene: Når prisen går opp, går folk i større grad på biblioteket, og omvendt om bokprisen går ned. Resultatene fra en annen analyse vi har gjennomført (”Determinants of Borrowing Demand from Norwegian Local Public Libraries”, publisert i Journal of The American Society for Information and Technology i 2008) tyder i hvert fall på at bokprisen har en klart positiv innvirkning på utlånene: høyere bokpriser stimulerer utlånene og omvendt. Dette betyr at boklesing nok er en god del mindre prisfølsom enn bokkjøp. Hvor mye mindre har jeg ikke noe holdepunkt for å uttale meg om.

Hvis en skal tro på våre beregninger, vil selv en momssats på bare 6 % som i Sverige få store etterspørselsvirkninger; vel 16 %. Men igjen er det grunn til å minne om at våre anslag er nokså usikre selv om vi altså har holdepunkter for å hevde at etterspørselen etter bøker faktisk er ganske prisfølsom.

Det er dessuten meget vesentlig å være klar over at en avgiftsøkning også gir tilpasningsendringer på tilbudssiden, blant forlag og bokhandlere. Det er jo samspillet mellom endringer i tilbud og etterspørsel som til slutt bestemmer pris- og omsetningsendringen ved en avgiftsendring. Det må forventes at tilbyderne bærer en del av avgiftsøkningen slik at prisendringen på bøker til forbruker blir mindre enn avgiftsøkningen. Dermed blir også omsetningsnedgangen mindre enn etterspørselsreduksjonen isolert sett skulle tilsi, kanskje vesentlig mindre. Men hvor mye mindre, har vi få holdepunkter for å si noe om.

Evalueringen av senkningen av bokmomsen i Sverige 1. januar 2002 gir noen relevante resultater i den forbindelse, men de er nokså sprikende. Bokprisen gikk ned i begynnelsen, deretter opp igjen. For bokomsetningen var utviklingen naturligvis motsatt. De endringene en fikk etter hvert, kan skyldes tilpasningsendringer i markedet, men kan også skyldes andre faktorer som også påvirker utviklingen i bokmarkedet. Det beste anslaget jeg er i stand til å gi på grunnlag av evalueringsresultatene fra Sverige er at omsetningen maksimalt synker like mye som de direkte prisvirkningene av momsendringene. Dette tilsier at en momsøkning fra 0 til 6 % her i landet maksimalt vil gi en tilsvarende omsetningsnedgang, altså ca. 6 %. Om dette er mye eller lite, kan det naturligvis være delte meninger om. Det beste sammenligningsgrunnlaget jeg har funnet, er utviklingen i totalmarkedet for bøker i perioden 1992-2008 i følge Forleggerforeningens bransjestatistikk 2008. Da økte omsetningen i faste priser med ca 40 %. Det betyr en gjennomsnittlig årlig økning på ca 2 %. Mitt beste anslag – på dette grunnlag er at en vil (maksimalt) miste ca. tre års økning i bokmarkedet ved å innføre en moms på bøker på 6 %. Det høres kanskje ikke mye ut, men kulturpolitisk er det jo ikke trivielt.

V R

Det har etter hvert blitt en nokså vanlig kunstsosiologisk tese at kunsten er hellig – at den behandles som urørlig og at den kjennetegnes av en uutsigelig og ureduserbar verdi. Det kommer jevnlige eksempler på at denne tesen har mye for seg. Et av de seneste kom når det ble klart at et av kunstverkene som ble innkjøpt til Lillehammer-OL som en del av kunstsatsingen til lekene, ikke formidles slik tanken opprinnelig var. Kunstneren Sven Påhlsson laget verket Red Box, en rød boks med interaktiv videofunksjon, som skulle være en del av utsmykningen på Høgskolen i Lillehammer. I dag virker ikke videofunksjonen, og boksen brukes til oppbevaring av kabler og ymse småplukk som tilhører filmlinja på høgskolen.

Det er interessant å se hvordan kritikere av høgskolens kunsthåndtering ordlegger seg. Svein Olav Hoff ved Lillehammer Kunstmuseum kaller behandlingen respektløs.  Mona Palle Bjerke, kunstkritiker, bruker sterkere ord, og kaller det utrolig, skandaløst, og at kunsten blir brukt omtrent som søppelkasse. Og, ikke minst: det er en krenkelse av kunstneren og en krenkelse av kunstverket.

Det er bare noe av stor og utvilsom verdi som kan bli krenket. Menneskeverdet kan bli krenket, personlig integritet kan bli krenket, frihet kan krenkes. Og kunstverk. Det hadde trolig ikke vært en krenkelse dersom Høgskolen i Lillehammer hadde fått en trappesnekker til å bygge en trapp til en mellometasje, for siden å bruke den samme trappen til bokhylle. Ingen ville heller ha snakket om krenkelse dersom man ett år etter at flisleggeren var ferdig på badet, satte inn et ekstra vindu. Det er slik vi er vant til at det skal være. For enkelte varer og tjenester overtar vi fulle rettigheter til bruk, kast, endring og bruksendring når vi kjøper dem. For andre varer overtar vi en langt mer begrenset rett til å vise frem, samt til å endre så lenge det ikke krenker kunstverket eller kunstnerens anseelse. Dersom den varen man kjøper har verkshøyde, som det heter, er det ikke åpent for å bruke det man har kjøpt til det man vil. Slik sett kommer behandlingen av Påhlssons røde boks i mulig konflikt med Åndsverkslovens paragraf 3, som sier: ” Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”.

Er man derimot kunstner, er mulighetene til å gripe inn i og endre et kunstverk langt større. Dersom man ved å endre et kunstverk skaper et nytt, står man relativt fritt til dette. Når Robert Rauschenberg visket ut et kunstverk av de Kooning i 1953 for å skape verket Erased de Kooning skapte han noe nytt gjennom å ødelegge noe gammelt. Det samme kan trolig ikke direktøren ved Høgskolen i Lillehammer påberope seg.

OMH

Jeg leser i Aftenposten (9. april d.å.) at interesseorganisasjonen Norske Festivaler har søkt Kulturdepartementet om midler til å opprette et nasjonalt kompetansesenter for landets festivaler. Senteret skal blant annet tilby faglig hjelp, herunder kursvirksomhet innen jus, økonomi, markedsføring og prosjektstyring. Norske Festivaler ønsker seg 1,2 millioner kroner til forprosjektering for dette formålet. Jeg har ingen grunn til å tvile på at festivalnorge trenger et slikt kompetansesenter. De mange festivalkrisene og -skandalene i det siste gir styrke til kravet. Men daglig leder for Norske Festivaler, Solveig Rønningen, har større ambisjoner: ”Vi ser også for oss at et slikt senter kan bidra med forskning, i dag eksisterer det nesten ingen forskning når det gjelder festivalvirksomhet. Her bør vi også kunne utvikle fagbøker innenfor dette feltet,” sier hun til Aftenposten. Det er sikkert behov for mer god forskning om festivaler. Veksten i antall og virksomhet på festivalfronten utgjør en viktig kulturpolitisk og kulturfaglig utfordring. At Norske Festivaler tar til orde for økt kompetanseoppbygging og mer forskning, må derfor ønskes velkommen. Jeg er likevel skeptisk til Rønningens forslag, i hovedsak av to grunner: For det første bør man neppe skille ”festivalforskning” fra annen forskning om kulturfeltet. Det er trolig en fordel om denne forskningen går inn i en bredere faglig og organisatorisk sammenheng. For det andre er det neppe en sentral oppgave for en interesseorganisasjon – eller for et senter med tette bånd til en interesseorganisasjon – selv å drive forskning. Det bør primært være en oppgave for mer uavhengige forskningsmiljøer. Vi har mange nok eksempler både fra kulturområdet og andre samfunnsområder på at sterkt ”interessestyrt” forskning og utredning ikke blir tilstrekkelig kritisk og uavhengig til å bli faglig solid og troverdig. Heller ikke forskningsmiljøene på kulturfeltet kan si fri seg fra uheldig sammenblanding av interessekamp og ”forskning”. Her er det behov for mer kritisk bevissthet både blant forskere, interesseorganisasjoner og myndigheter. Kulturdepartementet bør derfor fordele sine knappe forskningsmidler via andre, mer faglig kvalitetssikre kanaler.

PM

Kulturfeltet må og skal profesjonaliseres! Dette har vært et av de store mantraene i senere års kulturpolitikk. Profesjonaliseringen skal skje i alle ledd, på alle nivåer og på alle områder i kulturlivet. Men hva ligger til grunn for kravet om profesjonalisering og hva innebærer egentlig denne profesjonaliseringen?

Begrepet kan romme mangt og mye. Det kan vise til anerkjennelse og kvalitet hva gjelder kunstneriske prestasjoner, det kan vise til beskyttelse av en gitt profesjon, det kan vise til ”normalisering” av arbeidsbetingelser og det kan vise til en generell kompetanseøkning. Samtidig markerer det et viktig skille til alt som er representert ved amatøren.

Hva innebærer så denne profesjonaliseringen? Festivaler kan være et godt eksempel. De færreste festivaler er etablert på bakgrunn av profesjonalitet. Snarere tvert i mot er det amatører, folk som virkelig brenner for musikk, dans, teater eller film som har startet opp, og lagt til rette for en festival. Men også disse blir snart møtt med kravet til profesjonalisering. Konkurrenter, samarbeidspartnere, offentlige myndigheter, artister, ja nær sagt alle forventer at festivalene skal profesjonaliseres. Men profesjonaliseringen innebærer ikke bare en økning av kompetanse, det innebærer også en økning i utgifter. Festivalen må ansette en daglig leder med profesjonelle vilkår, den må knytte til seg et profesjonelt styre (gjerne med styrehonorarer slik profesjonaliseringen krever) og den kan leie inn profesjonelle til teknisk produksjon, promotering og grafisk design.

Men hva skjer underveis i en slik prosess? Skaper profesjonaliseringen en bedre festival? Gir glossy plakater, veldesignede hjemmesider og en scene med flere kilometer ledninger publikum en bedre festivalopplevelse? Uten at det har blitt gjennomført grundig forskning på dette, er det ikke gitt at dette stemmer. Profesjonaliseringen trenger heller ikke medføre en økning i antall publikum, og en tilsvarende økning i inntekter. Når utgiftene øker kommer det raskt et krav om offentlig støtte. For det er jo nettopp det offentlige som har etterlyst profesjonalisering.

BK