kulturpolitikk.no

Når tragedier rammer et helt folk slik vi har opplevd i sommer, er kunsten og kulturen en samlende trøst. En rekke minnekonserter er avholdt og en rekke kunstnere og artister har bidratt i sorgarbeidet. Flere psykologer har trukket fram de positive virkningene i kunsten og politikere har hevdet at terroren bør føre til et økt fokus på kulturpolitikken og at kunsten og kulturen bør får flere midler.  Men hvilken kunst er det vi velger, og er dette den samme som kulturpolitikken prioriterer?

 
Da terroren i sommer rammet Oslo og Utøya fikk dette konsekvenser for kulturtilbudet. TV og radio valgte umiddelbart å legge om sine sendeskjemaer. Sommerunderholdningen ble avløst av nyhetsoppdateringer og når kvelden kom spilte man rolig, klassisk, norsk musikk inn i nattetimene. En rekke festivaler vurderte også hvordan man skulle forholde seg til det som hadde skjedd. Noen valgte å avlyse, mens de fleste valgte å fortsette, om enn med en noe annen form.

I de kommende ukene fikk kunsten en sentral plass i minnemarkeringene og i sorgarbeidet. Likevel synes det ikke tilfeldig hvilken kunst og kultur man velger til dette. Noen kunstformer og noen artister oppleves mer egnet enn andre. Når mediene kutter sine normale sendeflater og skreddersyr sine programskjemaer er det blant annet for å unngå å støte noen. Det samme kan sies om festivalene. Det eksisterer altså kunst som ikke passer i en slik sammenheng. Når man så har tenkt seg om, velges kunsten som harmoniserer og lindrer.

Et av de kulturelle høydepunktene, vil nok mange mene, var minnekonserten i Oslo domkirke, der en rekke artister bidro. Anført av Maria Mena sin Paus-tolkning fikk vi høre kjente og kjære artister som Kurt Nilsen, Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. Haddy N´jie tolket Erik Bye, mens Karpe Diem framførte en omskrevet og nedtonet versjon av sin Oslo-hyllest ”Byduer i dur”. Ingebjørg Bratland rørte oss til tårer med sin tolkning av ”Til Ungdommen” før Åge Alexandersen avsluttet det hele med ”Lys og varme”. Alt akkompagnert av Norges favorittorkester KORK. Konserten var inkluderende og ufarlig. Artister fra mange sjangere var med, artister fra hele landet, artister fra det flerkulturelle Norge, men først og fremst våre mest folkekjære artister.

Interessant i denne sammenhengen er også NRK P3 sitt musikkvalg i dagene etter tragedien. Kanalen er til vanlig kjent for sitt listesystem, der artister og låter er særskilt utvalgt av kanalens musikkredaksjon. I dagene etter tragedien lot P3 lytterne selv velge de låtene som betydde mest for dem. Dermed kunne man høre artister man normalt aldri hører i kanalen.

Avantgarde kunst, kunsten fra de ”smale sjangerne”, kunsten som mottar brorparten av de kulturpolitiske bevilgningene har fått liten plass i sorgarbeidet. Smakshierarkier som kunstlivet i det daglige ofte er preget av kan virke splittende og synes ikke å passer inn under den samlende og inkluderende funksjonen minnemarkeringen har hatt. Flest mulig skal få høre den musikken de selv oppfatter som trøstende, ikke nødvendigvis den musikken som anses å ha den høyeste kunstneriske kvaliteten. Dermed velger man det Espen Ytreberg i sin artikkel i Samtiden kalte middelkulturen.

Oppfatningen synes ikke å være at jo bedre kunsten er desto bedre er den til å trøste, oppfatningen er heller at jo mer inkluderende kunsten er, desto mer egnet er den til å trøste. Dermed er det betimelig å spørre om en kulturpolitisk konsekvens av terroren skal være en sterkere satsning på den inkluderende og samlende kunsten, altså middelkulturen?

Som allerede bekjentgjort her på bloggen var Telemarksforsking til stede på årets by:Larm. I tillegg til å delta på seminarer og høre på hippe band, brukte vi forskerbrillene våre til å kartlegge hva annet som foregår på dette bransjetreffet, som av Robert Dyrnes, sjef for Buktafestivalen i Tromsø omtales som musikkbransjens store julebord. På bakgrunn av vår korte, men intensive feltstudie kan vi med rimelig sikkerhet fastslå at i tillegg til de to hovedingrediensene konserter og seminarer, er den uformelle sosialiseringa i nærheten av ølkranene en tredje og svært så viktig del av bransjetreffet. Vi snakker ikke her om ukritisk å konsumere alkohol helt uten mål og mening, – en må så klart drikke dette ølet sammen med de ”riktige” folka. Artister skal bookes, nettverk skal pleies og konkurrenter skal utmanøvreres. Det er heller ingen ulempe å komme i snakk med noen av dem som kontrollerer de etter hvert ganske så store offentlige pengesekkene rettet mot det rytmiske musikkfeltet. Hvorvidt Telemarksforsking selv bedrev alkoholkonsumerende nettverksbygging vites ikke. Vi erfarte i alle fall at det ikke er lett å holde mange armlengders avstand i de tettpakkede konsertlokalene rundt Youngstorget. Ja, observerte vi ikke til og med selveste kulturministeren på ganske kloss hold en av kveldene?

Norsk Kulturråd skal i løpet av året sette i gang et forskningsprosjekt om makt i kulturlivet. I en pressemelding heter det at ”Makt i norsk kunst- og kulturliv har aldri før vært gjenstand for et eget forskningsprosjekt. Maktutredningene som ble gjennomført i 1972-1981 og 1998-2003 ga dessuten svært begrenset kunnskap om makt i kulturlivet”. Det er flere sider ved kunstens makt som skal undersøkes i prosjektet. Det tas blant annet til orde for å se nærmere på interne maktstrukturer og maktutøvelse i kulturfeltet, særlig i tilknytning til gjennomføringen av Kulturløftet og de nye økonomiske betingelsene som det representerer. Det er liten tvil om at også by:Larm er åsted for utøvelse og opprettholdelse av makt, på mange nivå og i flere sammenhenger. Makt og maktutøvelse er imidlertid et ladet og vanskelig tema å snakke om, det kan ofte oppfattes som negativt og rammende for den det gjelder. Men maktbegrepet er dobbelt. Makt kan også forstås som noe produktivt: Makt er nødvendig for at noe i det hele tatt skal skje. Makten virker og makten skaper noe. I tråd med et sånt perspektiv blir forståelsen av by:Larm og musikkbransjemakta straks en annen. Telemarksforsking mener likevel at det trengs en åpen og omfattende diskusjon om hvor og hvordan kulturens makt utøves. Forhåpentligvis vil det nye forskningsprosjektet i regi av Norsk Kulturråd kunne bidra til mer debatt rundt slike spørsmål.

HS

Telemarksforsking var på by:Larm i helga. Eller, meir presist, nokre av forskarane var det. Kvifor er så bransjetreffet og konsertarrangementet interessant for eit forskingsinstitutt med interesse for og forskingskompetanse på kulturpolitikk? Truleg fordi dette er ein stad der ein får kjensla av at noko viktig skjer i forhold til korleis musikkfeltet konstituerar seg: Hierarki og maktstrukturar produserast, reproduserast og utøvast. Skal ein forstå kva og kvifor den rytmiske delen av musikkfeltet opererer som den gjer, er dette ein fin plass å lære.

Dessutan fekk vi høyre korleis både politikarar og kulturarbeidarar ser på kulturen si (potensielle) tyding for nærings- og stadutvikling. Og, wow: det er vekkelsesluft over landet! Det opna med ein offensiv kulturminister som slo fast at kulturnæringane for tida er den raskast voksande næringa i Europa, og heldt fram med presentasjonar både av Distriktssenteret og paneldiskusjon om eksport av norsk musikk. Optimismen på kulturnæringane sine vegne var både massiv og inspirerande. På den andre sida slår det meg at all denne optimismen og framtidstrua manglar eit fundament. Svært få verkar ha motforestillingar til alle forventingane om korleis kulturen nå både skal erstatte olje og fisk og snu flyttestraumen. For det er vanskelig å finne empirisk grunnlag for at alle sider ved kultur og næring er så løfterike som forventa. M.a. har den danske samfunnsøkonomen Trine Billes (bl.a. tidligare nestleiar i Cultiva) studiar vist at det er store forskjellar på i kva grad kulturnæringane (eller opplevingsindustrien som er det omgrepet ho opererer med) er levedyktige over tid, innanfor rammene av tradisjonelle næringsbetraktningar. Hovudkonklusjonen hennar er dessutan at det kun er deler av denne industrien som er i vekst, i hovudsak ”computerspill, turisme, film og sportsutøvelse. På alle de andre områder synes der ikke at have været nogen væsentlig vækst i løbet af de seneste 10 år”, hevdar Bille. Blant dei andre områda det er snakk om er f. eks. musikkindustri, design, arkitektur, mote og reklame. Dette meiner Bille truleg botnar i at kulturkonsumet i motsetnad til kva mange har trudd ikkje har stege nemneverdig dei siste åra. Ho skriv:

Ser vi på hvordan forbruget af oplevelser rent faktisk har udviklet sig, kan der ikke generelt konstateres den stigning i befolkningens brug af kultur, fritid og oplevelser, som ligger bag meget af fokuseringen på oplevelsesøkonomien. De danske husstandes forbrug til ”oplevelsesøkonomi” har gennemsnitligt udgjort 18-19 pct. af husstandenes samlede forbrug i løbet af de seneste 10 år.

Det er rimeleg å tru at Noreg her ikkje skil seg særleg frå Danmark.

Kvifor dette kalde vatnet i heitt by:Larm-blod? Tja, det ville vere å gjere kulturfeltet (og nærings og kommunal og regionalfeltet) ei bjørneteneste å utelukkande forske på utviklinga med auge for å legitimere den. Konklusjon? I satsinga på kultur og næring er det mykje å gle seg over, men enda meir å vere kritisk til!

OKB

Foto: Vassil

For noen år siden uttalte den amerikansk komikeren Chris Rock at: “You know the world is going crazy when the best rapper is a white guy, the best golfer is a black guy, the tallest guy in the NBA is Chinese, the Swiss hold the America’s Cup, France is accusing the U.S. of arrogance, Germany doesn’t want to go to war, and the three most powerful men in America are named ‘Bush’, ‘Dick’, and ‘Colon.’ Need I say more?”.

For min egen del kunne jeg tenkt meg å tilføye: svartmetalbandet Keep of Kalessin vinner delfinalen i Melodi grand prix og går videre til finalen i Oslo Spektrum! Hva sier det mest om, Grand prix eller svartmetal? Og hva sier dette fenomenet, eller hva man skal kalle det, om hvilke kulturpolitiske utfordringer både virkemiddelutformere, organisasjoner, kunstnere og forskere har i 2010? Både Grand prix og metalmiljøet er vel trolig del av både generiske og generelle samfunnsmessige endringsprosesser; men mens de fleste er enige om at et revitalisert Grand prix igjen framstår med populærkulturell relevans, tipper jeg flere er bekymret over hva utviklingen gjør med renommeet til norsk metal. For MGP har åpningen for et sjangermessig mangfold virket forfriskende, for metalmiljøet er det kanskje begynnelsen på slutten for en behagelig og kredibel tilværelse i marginene. Ikke rart da, kanskje, at artisten Gaahl føler behov for å bringe litt balanse i regnskapet, med å igjen aktualisere det som hele tiden har vært Black metal sitt fremste varemerke: kirkebrenning. Igjen ser man, i alle fall jeg som kulturforsker, hvordan en sjanger defineres og konstitueres i marginene: I dette tilfellet i ytterpunktene metal i grenseland mot kitch-sirkuset Grand prix og ditto mot den noe diffuse satanismediskursen.

Så spørs det da, hvordan den hovedsakelig utenlandske fanskaren ser på grenseforhandlingene som utspiller seg i det norske metalkunstnermiljøet: Ønsker de å følge Keep of Kallessin inn i varmen eller henger de heller med Gaahl ute i kulden…

OKB